T(h)ea time

Dette innlegget er viet til egoisten i oss. I hvert fall til egoisten i meg. Jeg tenker at når jeg tenker en ting ikke kan skrives om fordi jeg skammer meg over det eller det ikke passer inn i det bildet jeg lar andre få av meg, da bør jeg skrive om nettopp det. Når jeg tier eller spiller skuespill, som jeg er en mester i, bidrar jeg til å snevre inn sirkelen av hva som er “normalt”, hva som er en del av det å være menneske med hele seg og alle sine sider. Jeg er lei av å være en annen enn meg. Løgnene mine er så altoppslukende og inflitrerte at jeg snart ikke husker hva som er sagt og hva som er fortiet, hva som er sant og hva som jeg skulle ønske var det. Det kompliserer ting, når jeg ikke lar hele meg få plass sammen med andre. For hvem har sett hva, hvem har hørt hva, hvem har tenkt hva? Jeg har visst blitt en livsløgner. Flest hvite, riktignok, men likevel. 

En av de tingene som jeg ikke liker å la andre vite om meg, er at jeg trenger ekstremt mye Thea-tid, eller T(h)ea time på engelsk, siden Thea-tiden innebærer mye tedrikking. Artikler om introverte mennesker florerer på nettet, og den ene kjendisen etter den andre kommer ut av hulen og får masse støtte og heiarop. Men dette er ikke bare noe som rammer kjendiser, det er en personlighetstype som veldig, veldig mange har. Det er bare det at alle oss som ikke er kjendiser, vi er ikke så interessante å lese om. Vi skaper ikke de fete overskriftene eller sideklikkene, og det er ingen som heier på oss når vi kryper ut av hulen i et forsøk på å få litt lys på kroppen og bli litt mer synlige og akspterte. Noen mennesker er introverte, noen mennesker er ekstroverte, og sånn er vi bare. Ingen ting er feil, ingen ting er mer riktig. 

For meg er alenetid et behov nesten like viktig som behovet for mat og drikke, og DET er viktig for å fungere, det vet jeg alt om. Det er som om jeg er et oppladbart batteri som lades når jeg er alene og tømmes når jeg er sammen med andre. Misforstå meg rett, det er ikke det at ikke jeg har et stort behov for å være sammen med andre også. Og sosial omgang kan virkelig være både oppbyggende og ekstremt hyggelig. Helt til mitt sosiale batteri er tomt og jeg antakelig blir både rar og trist å være rundt. Noen ganger kommer jeg nærmest i en tilstand av apati. Ofte skjer dette når de jeg er rundt er på topp, sånn sosialt energimessig, mens alle cellene i kroppen min skriker at jeg må komme meg bort, fort, fort, fort, og bli hel igjen. 

 

Det meste i livet handler om balanse. I min vektskål veier nok behovet for alenetid tyngre enn behovet for sosial omgang, men jeg trenger begge deler likevel. I stedet for å bruke masse tid på å grave meg dypere inn i hulen min fordi jeg føler meg annerledes og rar og verdiløs og egoistisk og hele den regla som går på repeat, bruker jeg nå tiden min på å finne ut av hvordan jeg skal skape riktig balanse og hvordan jeg mest effektivt kan lades opp. Det er både jeg og mine veldig, veldig, ekstremt tålmodige venner og familie tjent med. Jeg kan være veldig hyggelig selskap, det liker jeg å tenke i hvert fall, men det både sjeldent og i korte stunder. Tusen takk for at dere fortsatt er der hver gang jeg lenge har glimtet med mitt fravær og så plutselig dukker opp. Det er ikke en selvfølge, og jeg føler meg svært priviligert som har dere. 

I denne prosessen med forskning på meg selv, så blir det mye Thea-tid. Det ligger liksom i kortene. Men forskningen gir resultater. Jeg vet nå at levetiden på mitt sosiale batteri er på rundt fire-fem timer, maksimalt. Jeg vet at bilkjøring, alene, lader meg opp veldig fort. Det gjør også fysisk aktivitet. Jeg føler meg sjelden mer uovervinnelig, energisk og full av overskudd enn når beina trommer mot skogbunnen og sansene tar inn alle lyder og lukter og hele min eksistens dreier seg om å puste inn og puste ut og flytte en fot foran den andre, og gjenta. Kreativ utfoldelse er også en fin ladekilde. Og musikk på full guffe. Veldig gjerne Taylor Swift eller Odd Norstoga, selv om det ikke gir noen mening å nevne de to i samme setning. Blir jeg desperat nok, kan selv en tur på do eller et mindfullt øyeblikk med tekoppen min være en nødløsning.

Jeg liker å tro at jeg er en god nok skuespiller til at det ikke syns når jeg går tom. Jeg liker å tro at andre tror på meg når jeg lyver og sier at jeg må gå fordi jeg skal rekke en buss eller at jeg ikke kan komme fordi jeg skal i en bursdag. Beklager, men noen ganger lyver jeg altså om slike ting for å verne andre fra den utladede versjonen av meg. Innerst inne skjønner jeg at andre lyver tilbake når de er forståelsesfulle og tålmodige. For innerst inne er vi bare mennesker. Jeg syns ikke vi skal måtte unnskylde oss for at vi er mennesker, eller tynges av dårlig samvittighet fordi vi må dekke egne behov. Men en ting er teori, en annen ting er praksis. 

Når jeg nå velger å jobbe med personligheten min og ikke mot den, prøver å forstå meg selv i steden for å fortrenge, da blir bildet mitt klarere og jeg ser ting fra nye vinkler. Jeg trenger meg selv, og jeg trenger andre. Det ene trenger ikke utelukke det andre. 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg