Til alle dere som venter, sender jeg en lang klem. Det er vondt å vente. Det føles som det eneste riktige, selv om det kanskje er det verste du kan gjøre. I dag er det torsdag 19. mai. For ett år siden ventet jeg noe veldig. Jeg ventet så veldig at det nesten ikke fantes noen Thea som ventet lenger. Det er så mye man kan vente på, men som regel er det alltid deg selv du venter på, ikke andre eller ytre ting. Så du står der og venter, og du venter på en som allerede er der, men som er for redd eller for svak eller ikke har troen på at i dag er dagen du skal slutte å vente. Gjøre. Å vente på seg selv er litt som å oppdage at du kjører feil vei, men likevel fortsette fordi du ikke finner et passende sted å snu. Jo lenger du kjører, jo lenger er veien tilbake. Uansett hva vi venter på, er her og nå utgangspunktet for vendepunktet, og all ventingen gjør at utgangspunktet blir dårligere. I hvert fall om du bruker ventetiden på å kjøre så fort du kan feil vei, fordi synet fremfor deg gjør at du stivner av frykt, beinet fryser på gasspedalen som er tråkket helt inn. Hvordan bremse da? 

Til alle dere som venter, sender jeg noen forståelsesfulle tanker. For ett år siden ventet jeg på en innleggelse som jeg trodde skulle redde meg fra meg selv og det inni meg som styrte meg i feil retning. Min fastgrodde følelse av å ikke være bra nok, fikk meg til å tenke at jeg kanskje ikke var syk nok heller. Syk nok til at noen ville bry seg med å hjelpe meg med å bli friskere. Så jeg gjorde alt jeg kunne for å bli så syk jeg bare klarte. Kroppen prøvde forsiktig å banke på og spørre om jeg ikke kunne slutte. Bankingen ble mer intens, og jeg ble så vant til den at jeg ikke kjente det lenger. Jeg kjente nesten ingen ting lenger, og det lille jeg kjente gjorde meg enda mer bestemt på å fortsette. Jeg kjente jeg var kald, så jeg kledde av meg og skrudde ned varmen. Jeg kjente jeg ble svakere, så jeg løp litt fortere, litt lengre. Jeg kjente jeg var sulten, så jeg utsatte frokosten til det ble for sent for frokost, og så utsatte jeg lunsjen, siden jeg var så godt i gang. Jeg kjente jeg var ensom, så jeg skrudde av telefonen, koblet ut ringeklokken og låste døra. Alt jeg gjorde ga ingen mening, men jeg klarte ikke å gjøre noe annet. For jeg ventet på at noen andre skulle si stopp. Jeg ventet på 20. mai, da jeg skulle legges inn og endelig slutte mitt hjelpesløse prosjekt om å ødelegge meg selv mest mulig. Ødelegge meg så jeg skulle bli trodd, at noen skulle se at jeg faktisk var så syk inni. Jeg ventet og lengtet til det skulle bli en ende på det, sånn på dagen. Plutselig skulle alt bare være over og jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å bli frisk igjen. Men ikke før 20. mai. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Til alle dere som venter, sender jeg et lite dytt. Jeg var så bestemt på at alt skulle snu bare jeg ventet til den dagen det skulle skje. Det var ikke noen vits i å prøve å snu selv, for tenk om de sa at jeg ikke var syk og ikke fikk hjelp likevel. Jeg ville aldri klare det alene, tenkte jeg. Det er noen andre som må stoppe meg, det er noen andre som må bestemme hva jeg skal gjøre, for jeg klarer ikke bestemme det riktige selv. Tenk å umyndiggjøre seg selv på den måten. Hvorfor ventet jeg så lenge når jeg visste at jeg måtte snu en gang uansett? Det var enten å snu eller å dø. Og å dø hadde jeg ikke tenkt til. Det skulle liksom ikke skje. Men mens jeg ventet så gjorde det nesten det, og jeg er ganske sikker på at om kroppen hadde måttet vente en dag til, så hadde jeg ikke lenger vært her til å velge. 

Den siste natten før jeg skulle snu, så sov jeg ikke et sekund. Jeg var så ufattelig sliten, lukket øynene og ble helt nummen i kroppen. Jeg lå og kjente hjertet slå, sakte, sakte. Jeg var så trøtt, men visste at jeg ikke måtte sovne. Jeg måtte ikke forsvinne, for da ville det være for godt, det kjente jeg på meg. Jeg lå og hørte på pusten til tanta mi som sov ved siden av meg, og tiden gikk så uendelig sakte, men likevel så fort. Det er den mest intense natten i mitt liv. Jeg kjente at jeg var her, men likevel ikke. Jeg telte minutter, ba kroppen om å holde ut bare litt til, bare litt til, kjære kroppen min, så skal du få hvile og næring og jeg skal være så snill med deg og gi deg alt du trenger. Bare vent litt til. 

Til alle dere som venter, sender jeg et vennligsinnet og kjærlig spark bak. Ikke vent lenger, vær så snill. Ikke vent på deg selv, for du blir aldri mer klar enn du er nå når du sitter og tenker på at du burde slutte å vente. Det blir ikke lettere i morgen. Det blir ikke mer behagelig neste uke. Innerst inne vet du at den eneste som kan gjøre en forandring er deg selv. Andre kan sitte der og være eksperter og komme med kostplaner, treningsforbud, rammer og regler og støttende ord. Men de kan ikke snu for deg. De kan være skiltene som sier at u-sving er tillatt, men de kan ikke gjøre noe annet enn å stå og se på at du prøver. 20. mai ble ikke min snudag, enda så mye jeg hadde trodd det. For jeg ventet fortsatt. Det er ingen dato for når man velger livet fremfor sykdommen. Det er en prosess, og den må skje inni. Det er mye kraft i selvdestrukttive handlinger. Det krever stahet å gjøre seg selv så vondt. Det krever besluttsomhet å følge sine strenge regler. Det krever enorm viljestyrke å gjøre det motsatte av det kroppen har behov for, overstyre seg selv.

Alt dette bor i deg. Og tenk alt du kan få til om du bruker all den kraften, staheten, besluttsomheten og viljestyrken til å leve i steden for å sakte dø. Det finnes ingen grenser for hva du kan få til, bare du slutter å vente.