Du vet den følelsen av at i dag blir en dum dag? Den følelsen våknet jeg med veldig tidlig i morges. For det første bestemte jeg i går at jeg i dag skulle ha treningsfri dag, og de dagene er alltid ganske tunge å stå opp til. For det andre bor jeg for tiden midlertidig hos mor og far, og førstnevnte startet lørdagen så tidlig som halv syv med baking og sang og tramping i trapper. Jeg er aldri morgengretten, men i dag bare kokte det inni meg da jeg til slutt fant ut at det ikke nyttet å prøve å sove seg gjennom mammas improviserte skrålesangtekster fra underetasjen. I mangel på søvn og godt humør, lirte jeg av meg en god del stygge ord og blikk, men da ble skrålingen bare enda verre.

For det tredje hadde mamma bakt kringle. Hva har det med saken å gjøre, tenker du kanskje. Det har alt med saken å gjøre. Når man har en spiseforstyrrelse, setter folk deg gjerne i en bås, for min del anoreksi-båsen. Så lenge jeg gjør som andre forventer og tror og synser og mener at passer, så er det ikke mange som løfter blikket for å titte ned i båsen og lure på hva jeg driver med. Men, om jeg gjør noe så crazy som å ta meg en bolle, da blir jeg rene sirkusattraksjonen, og folk glor og peker og hvisker og tisker om meg. Føles det som. For min del, handler ikke spiseforstyrrelsen om at jeg ikke liker mat eller godteri eller hvile eller andre, helt normale ting folk synes er deilig. Tvert imot, jeg elsker egentlig mat, og kunne godt tenke meg å tilbringe en hel dag på sofaen i pysjen. Men, jeg elsker ikke meg selv, og jeg elsker ikke kroppen min, eller noe ved meg i det hele tatt. Å nekte meg ting jeg synes er godt og spise etter strenge regler, har blitt min måte å straffe meg selv på for at jeg er så inn i **** mislykket, og en måte å oppleve kontroll og mestring. Det ble en svært komprimert oppsummering, altså, men det er begrenset hvor mye andre orker å høre om dette menneskets indre sjeleliv. Kompleksiteten i en spiseforstyrrelse kan ikke få plass i et par setninger. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så mamma hadde altså bakt kringle, og det duftet så herlig av smør og sukker og kanel at jeg nesten ble kvalm av den grå havregrøten jeg satt og spiste. For det er det jeg spiser til frokost. Havregrøt. Hver dag. Og til kveldsmat. Hver dag. Er det rart huet sikler etter kringle? Å spørre mamma om å få en bit, var uaktuelt. Da ville det blitt sirkustilstander, som beskrevet tidligere. Det har blitt en selvfølge at jeg alltid takker nei. Så langt har det gått, at ingen spør om jeg vil ha en gang. Er det rart det føles ulovlig? Frykten seiret, og jeg spiste opp grøten og fortet meg ut av kjøkkenet og opp i trygg avstand fra fristelsen på kjøkkenbenken. Nå hadde jeg jo spist alt jeg skulle til frokost, det var ikke rom i budsjettet til en bit kringle. Det var ikke rom i stoltheten til en bit kringle heller. Er man sunn, så er man sunn, sånn tilsynelatende i hvert fall. Det er ikke noen, andre enn èn (som faktisk inspirerte meg til å la litt flere vite om det), som vet at jeg ofte går rundt og har lyst på alt jeg ikke tillater meg å spise. Og noen ganger spiser jeg det, fort. Og uten at noen ser det, fordi jeg skammer meg sånn. Det er som om kroppen har vært foret på alt for mye grønt, og nå vil jeg bare ha alt som er fullt av alt det skumle. Det er så lite logikk i hvordan en spiseforstyrrelse er. Ikke viste jeg at tiden med selvkontroll skulle stå for fall, sånn midt i tilfriskningsprosessen min. Det gjør meg livredd. Og så ufattelig skamfull. Det er så forbudt, og det er så etterlengtet. 

Mange som har hatt anoreksi, utvikler gradvis bulimi. Det er ganske logisk. Undertrykking av kroppslige behov over tid, tærer på både kropp og viljestyrke. Fra naturens side er vi skapt sånn at kroppen higer etter det kroppen trenger, og etter lang tid med streng kontroll over kroppen, tar kroppen streng kontroll over overlevelsesinstinktet og forsyner seg. Koste hva det koste vil. Når man har mistet all følelse av sult og metthet, og all fornuft rundt hva som er nok og riktig mat, så tar helvetet gjerne en ny form og runddansen begynner igjen. Bare i en annen takt, med andre trinn. Jeg er ikke der. Ikke enda, men jeg er livredd for at denne nye syndige sulten vil føre meg dit, om jeg ikke begynner å fortelle andre om hva som egentlig foregår. At i hodet mitt nå så er ikke diskusjonen lenger konstant om jeg skal droppe frokosten eller ikke, om jeg skal løpe en mil til eller ikke. Nå forstyrres disse tankene av bilder av kringler på kjøkkenbenken, sjokolade i skuffen, lefse i fryseren. I hodet mitt er det lagret informasjon om alle matvarer som befinner seg i huset, hvor de er, hvor mye det er av alt, hva de inneholder. Jeg tar meg i å knipe på kostplanen, spise litt mindre enn det som står fordi jeg frykter at de fire brente mandlene i den andre skuffen i boden vil spises når kysten er klar. Jeg må for all del ikke la folk se det. Ingen må vite noen ting. Det er ikke mye, men fire brente mandler ekstra kan ødelegge en hel dag for meg. Da føles det som at jeg har proppet i meg tre ganger dagsbudsjettet og mere til. Og i dag var det altså denne kringlen som skulle krongle til alt. For jeg spiste en bit, og den smakte så fantastisk godt at jeg nesten nøt den. Jeg passet på at biten jeg tok ikke var større enn at ingen ville merke noen ting. For da ville jeg ikke kunne vise meg igjen for noen, noen gang. 

Så ble dagen som fryktet, en dum dag. Den kringlebiten hjemsøkte meg. Hodet sa at nå måtte jeg droppe å spise lunsj og løpe en lang tur, selv om jeg ikke skulle trene. Frykten for at noen ville oppdage at jeg hadde spist kringle, for det føltes som om man kunne se det på hele meg, at kringla nærmest lå på utsiden av magen og blinket neongult, var så stor at jeg ikke klarte å konsentrere meg om noen ting. Så hva skulle jeg gjøre? Jeg pakket litt ting, tok på meg trange bukser, tok på leppestift, spiste min vanlige lunsj, kokte med meg en kopp te, satte meg i bilen og satte på Taylor Swift så høyt at lydene i hodet ble overdøvet. Og jeg kjørte. La meg i en blomstereng og tok kleine bilder av meg selv og løvetann ovenfra. Så durte jeg inn i en klesbutikk, inn i det forhatte prøverommet der kroppen bombarderer meg i speil fra alle kanter, endte opp med en ny kjole. Kringlebiten forsvant, fra både bevisstheten og gjennom fordøyelseskanalen. Litt sliten, men ganske fornøyd, satte jeg kursen hjemover mens jeg vurderte om dette var en lur ting å skrive om på bloggen. Nei, det er det ikke, tenkte jeg. Ok, da gjør jeg det. For å sitere meg selv: “Det verste frykten vet er å bli utfordret av sånne superkvinner. Da krymper den seg og får skikkelig dårlig selvtillit og er kanskje ikke like tøff i trynet neste gang. For hver gang vi gjør ting som føles feil men som vi vet er riktige, så blir det lettere å gjøre riktig.” 

Jeg tror at regler er til for å brytes, hemmeligheter noen ganger bør avsløres og skammen bør snakkes om. Ikke vær redd for å fortelle om det som skremmer deg, det som gjør deg skamfull og dine ikke fullt så synlige sider. Vi trenger alle å få lov til å være oss selv, avkrefte noen “sannheter” og bryte ned noen gjerder rundt disse båsene som bare skaper avstand og holder sykdommen inni.