Det er den tiden av året igjen. Hvitveisen hutrer og fryser i snøhvite tepper under bjørketrærne, før sola kommer og tenner gnisten i alt som lever. Knoppene springer, løvetann tyter opp gjennom asfalten i tusentall. Det er dager det er for varmt med langbukse, og det er dager det er for kaldt med ullgenser. Det er vår.

Og da banker det alltid på døren.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det er fra Landsforeningen for høy selvforakt og lav selvfølelse. Jasså, sier jeg, etter motvillig å ha åpnet opp. Hva vil dere? De vil ha noe av meg. Det er innsamlingsaksjon til Sommerkroppen2016. Ja, selvfølgelig har jeg hørt om den. Om jeg vil bidra? Tja, jeg drar litt på det. De vil ha kilo. Jeg vil føle meg som et nytt menneske, sier de. Jeg vil føle meg så bra og få så god samvittighet. Med stolthet kan jeg sprade rundt i sommerkjolen, for folk vil se på lang vei at jeg er en som bryr meg. Naboen vil snu seg og tenke at, jammen var hun raus med donasjonen i år. Fortsatt skeptisk, men med en gnagende følelse av at dette er noe jeg kanskje burde støtte, blir jeg stående og lytte.

Hva går det til da, dette jeg gir bort? De blir litt nølende. Det bare lagres, sier de, brukes til oppvarming og isolering. De påpeker at dette er en investering, og om jeg er riktig så heldig, så får jeg alt igjen, med renter. Dette høres jo nesten for godt ut til å være sunt. Men det vil kreve litt av meg, noen sultne kvelder og ømme muskler. Men det vil føles så verdt det, altså. Jeg ser ned på skjemaet de rekker frem for signering.

Nederst står det noe med liten skrift, alt viktig og ubehagelig som de ikke ville jeg skulle se. Brystet knyter seg. Jeg har lest dette før, jeg har sett dette før, jeg har kjent dette før. 

Med mitt mest smigrende smil ber jeg dem vennligst forsvinne fra min dør, mitt åsyn og min bevissthet. Beklager, jeg har ingen kilo til overs!