Ironisk nok blir vi alle født nakne, som om kroppen er det mest naturlige mirakelet i verden. Det er før hjernen utvikles og roter til. Nydelige bollekinn og struttende babymager, idealet forandrer seg ettersom vi vokser opp. Kropp er ikke lenger kropp, og fokuset rettes mot hvordan den ser ut fremfor hva den får til. Og så kommer klær inn i bildet. Og så kommer sommeren. Og så kommer trangen til å bare gi opp. 

For noen uker siden var det veldig varmt. Det var sommertendenser i lufta, og duften av grill og solkrem kilte i nesa. Halleluja, nå kommer sommeren! Den ene bleke nordmann etter den andre tøt ut i gatene i solhungrige svermer. Ut i sola, opp i trærne, av med alle klærne! Jeg satt inne og leste værmeldingen med skrekk og gru. Vurderte muligheter for å flytte nordover for sesongen. Med normalkropp og regelmessig bra matinntak, kommer også normal kroppslig varmeproduksjon, og mine nyervervede 37 grader ble rent for mye. Luksusproblemet var et faktum, plutselig var frysepinnen jeg for varm. Heldigvis varte finværet bare en ukes tid. Men mai er mai, og med all sannsynlighet var dette bare en smakebit på det som ventet noen uker frem i tid.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Klesskapet mitt fikk gjennomgå i vinter i en storm av fornuft og følelser. Kjoler jeg kjøpte i 7. klasse forsvant ned i sekker med t-skjorter som rakk meg til navelen og shorts som stoppet ved knærne. Jeg ble kanskje litt ivrig. Jeg hadde en sånn sjelden dag full av besluttsomhet og rasjonell tenking, og kunne ikke la muligheten til å endelig bli kvitt noen garderobedemoner gå fra meg. Haugen med “gi bort” vokste seg dobbelt så stor som haugen med “beholde”. Med iver sluttet jeg å prøve klærne, lot magefølelsen styre. Det var gamle plagg, nye plagg, både velbrukte og ting med merkelappen på. I mangel på bedre ting å gjøre i fjor sommer, brukte jeg en del tid og penger på å kjøpe klær. Det var så lettvint å shoppe da. Jeg var for liten, så alt var for stort. Jeg bare plukket det jeg syns var fint, tok den minste størrelsen og følte meg som en modell med klærne hengende og slengende rundt meg. Prøverommene var overflødige, ingen ting passet egentlig uansett. De søteste kjoler, blondetopper, fargesprakende shorts, alt var vidunderlig fint å se på og potensielt flatterende på min formløse kropp. Bankkortet gikk varmt der jeg kjøpte både to og tre like topper, i forskjellige farger, for jeg var så ubesluttsom at jeg ikke klarte velge. 

Problemet var bare det at jeg skammet meg sånn over Sommerkroppen2015 at jeg ikke kunne få meg til å bruke disse nyinnkjøpte plaggene. Her hadde jeg brukt all min tid og energi, ja, størstedelen av livet, på å reduseres til denne kroppen, og så skammet jeg meg mer over den og hatet den mer intenst enn noen gang. For ikke å snakke om at jeg var forferdelig kald hele tiden, så langbukser og ullgenser var det eneste fornuftige å ha på seg. Snakk om å kaste bort penger. Vel, det føyer seg vel bare inn i rekken over dårlige avgjørelser og ting jeg har kastet bort. Best å kvitte seg med det, både klærne og de negative følelsene knyttet til dem, før livet mitt sirkles ned til overlevelsesstadiet igjen. Den indre kritikeren blir visst aldri fornøyd uansett. Kanskje det er verdt å gi normalkroppen et forsøk? 

Etter at stormen hadde stilnet i klesskapet, følte jeg meg mange kilo lettere. Med høy selvinnsikt, fortet jeg meg å kjøre alt bort, før jeg rakk å se gjennom på nytt og ta tilbake ett og ett plagg i påvente og forventning om tynnere tider. Jeg kunne ikke gi meg selv den muligheten. Denne kroppslige endringen skal liksom være endelig, enda så vanskelig det er å akseptere. De få tingene jeg beholdt, passet mitt nye jeg. Plutselig befant jeg meg i enhver kvinnes drøm, med en tilnærmet tom sommergarderobe som bare ventet på å fylles på nytt. Men jeg er ikke enhver kvinne, og dette var et mareritt. 

Aldri føler jeg meg så fæl som avkledd i et flombelyst prøverom med speil på alle kanter. Når jeg ikke orker synet av meg selv i et privat avlukke, hvordan skal det gå når jeg må gå rundt i lette klær i all offentlighet? Kortbukser med shaping-effekt. Bikini med push-opp. Magetopper. Det er ingen ting ved meg jeg vil fremheve, pushe opp eller avdekke. Gi meg et telt, er du snill, eller evig vinter! Jeg savner tiden der jeg løp rundt på stranda i rød badedrakt og svømmebriller. Da lykken var en genser med aristokatter på, og rosa bukser med grønske på knærne. Jeg tror jeg skal streike mot sommeren i år. Eller at jeg må reise et sted og øve meg på å ha på shorts, et sted jeg ikke kjenner noen. Men før den tid må jeg klare å kjøpe noe jeg faktisk kan ha på meg. Etter å ha prøvd i noen uker nå, å shoppe, altså, har jeg endt opp med tre mørke, langermede kjoler og tre par ankelsokker. Det blir lekkert i 30 pluss! 

Når jeg tenker meg om, så tenker jeg veldig lite på hvordan andre ser ut. Spør meg om hva venninna mi, som jeg var sammen med i hele går, hadde på seg, og jeg har ikke peiling. Spør meg om hvordan jeg så ut, og jeg kan ramse opp i det uendelige. Jeg har valget mellom å lære meg å gi litt mer blaffen i meg selv, eller å bli tynn, kald og livløs igjen. Jeg tror litt mer blaffen vil være sunt for meg. 

I går brukte jeg tre timer på et innlegg som aldri fikk se dagens lys. Dette holder på å lide samme skjebne, perfeksjonismen kommer og tar meg. Så da bare gir jeg litt blaffen i den også, og publiserer likevel.