Kjære kroppen min. 

Når jeg ser på deg, ser jeg bare alt du ikke er. Når jeg leter, finner jeg bare feil. I speilet ser jeg noe jeg ikke kjenner igjen, noe jeg ikke kan forholde meg til. Med et litt oppgitt sukk, forstår jeg nå at ditt og mitt bilde av hva vi trives med, er ganske forskjellig. Fra naturens side er det fjernt fra virkeligheten at jeg skal se noe særlig annerledes ut enn dette. Jeg hater å være gledesdreper, men foreldrene mine er ikke akkurat sylfider. Vi er en slekt av sånn helt passe høye, eller lave, alt ettersom, mennesker, som har lettere for å være litt formfulle heller enn magre. Det har kostet ganske mye opp gjennom årene å kjempe mot disse genene. Nå er jeg lei, og sliten. Jeg er ikke en kropp, jeg er et menneske. Kroppens verdi måles ikke i hvordan den ser ut, men hva den kan gjøre. Vi har potensiale til å bli et radarpar, kroppen og jeg. Så, kjære kroppen min, nå skal jeg skrive litt om alt det jeg elsker ved deg. 

For å starte på topp, hodet. Sånn akkurat perfekt plassert anatomisk, like under pannen og like over nesen, har jeg to øyne. En gang for mange år siden, åpnet de seg for første gang og stirret inn i øynene til to lykkelige mennesker som kalte meg sin og elsket meg allerede før jeg de hadde sett meg. Hvis blikk kunne tale, ville de der og da ha ropt så høyt om kjærlighet at det kunne høres hele veien fra Fredrikstad sykehus og til Roma. 

Nesen midt i fjeset. Kanskje litt stor, og med en irriterende rød flekk på den ene siden, men hva ville mammas nybakte boller vært uten den! Når det regner ute, og bakken er varm, og alt det grønne dynkes i himmelske tårer, da lukter det så intenst friskt og levende av meitemark og våt hund og jord som farges mørkebrun, at jeg får lyst til å løpe ut og danse rundt i alle de herlige luktene. Og noen ganger gjør jeg det. 

En latterkrampe, et eventyr, et banneord, en sang. Et ord, en setning, en hel samtale iblant. Med munnen kommuniserer jeg med verden, Jeg blir både hørt og gjør meg forstått, Den kan synge ut en trestrøken c, med litt anstrengelser og en hel del fryktløshet, selvfølgelig. Eller smake forskjellen på en god og en dårlig vannmelon. Uten å bli trøtt, kan den snakke i timesvis. Jeg kan både hviske og rope høyt. Inni den har jeg også tenner, som er sterke nok til å kakke hakk i et marmorbord. For ikke å glemme all luften som pustes inn og pustes ut og sørger for at jeg aldri går tom. I speak English fluently, und auch ein bisschen Deutsch. På dager der ting er litt stille og uinspirert, kan jeg finne på å snakke høyt med meg selv, fordi jeg stiller så fine spørsmål og får så gode svar da. 

Skuldrene mine kan bære tungt. Både billedlig og rent fysisk. De er brede, akkurat som pappa og mamma sine, og de holder BH-stroppene oppe, hvilket er veldig praktisk. De har ofte blitt brukt til å heises opp og ned, i mangel på ord eller vilje til å si dem. Men først og fremst er skuldrene utgangspunktet for to armer som er både lange og sterke. Bittesmå hår dekker dem, som de dekker store deler av kroppen, for å holde meg varm. Uten de hårene ville jeg ha fryst ihjel, det tror jeg helt bestemt. Så jeg lar dem være der, for det ville vært rent fånyttes å fjerne noe som alltid vil tilbake, fordi det har en funksjon. Armene kan holde rundt og dytte vekk. De kan klappes over hodet i takt med Taylor Swifts popmusikk, eller henge henslengt og kult ned langs siden. Det mest fantastiske er vel kanskje at de kan gjøre flere ting på en gang. Det ville jeg aldri trodd, da jeg satt i bestefar sin røde bil og vettskremt rygget den pent inn mellom de små bjørketrærne ved siden av postkassestativet, fordi jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle få til å både gire og styre på en gang. Nå kan en hånd snurre på rattet, en annen bytte fra revers til første gir, mens føttene helt mirakuløst veksler mellom å trykke ned og løfte opp på pedalene. Alt uten at jeg tenker over det, opptatt som jeg er med å passe på å se både forover og bakover og til siden. 

Ytterst på fingrene mine, har jeg negler som er så rare og små at de ikke under noen omstendighet bør fremheves med neglelakk, også de arvet av mor og far. Hendene ser både furet og værbitte ut, og de sliter med dårlig blodsirkulasjon og eksem. Men, med hendene for hånden, kan jeg alltid vite hvor mange dager det er i september. Som om de var skapt for det, fyker de nå over tastaturet, vel uvitende om at de trykker på taster som former ord om deres funksjon. Med hendene kan jeg holde fast og slippe fri. Noen ganger knytter jeg dem hardt sammen i frustrasjon og redsel, men de kan også stryke forsiktig over et tårevått kinn eller klø lindrende på et myggstikk. Ved pianoet får de plutselig eget minne, og husker sanger jeg ikke har spilt på årevis. Om jeg vil, kan hendene mine formes til et drikkebeger og holde på iskaldt fjellvann fra en sildrende bekk, eller plukke de nyutsprungne prestekragene i veikanten. 

Så er det denne magen, da. Hva er det vel å like med den? Kanskje heller fascinasjon er innfallsvinkelen her. Ikke noe annet på kroppen min kan blåses opp så stort eller holdes inn så hardt, helt viljestyrt. Om magen kunne snakke, tror jeg den ville fremmet god pusteteknikk og gitt litt mer blaffen i denne krampaktige innholdingen. For over magen har jeg to lunger som fylles med all denne luften, og så lar jeg den ikke få plass. Det er egentlig ganske dårlig gjort. Om sommeren blir magen min så brun at den ser svart ut. Da er den litt lettere å like. Jeg liker også tanken på at den en gang kanskje skal være bopel for et helt nytt menneske. En gang, kanskje. 

Med rumpa i fokus, sier jeg bare takk og lov for at jeg har litt mer av den nå enn før. I motsetningen til fjorårets soggy bottom, som i et endeparti lacking in spirit, nedfor og hengende og ikke-eksisterende, er årets utgave helt normal. Det er praktisk. Uansett hvor jeg er, har jeg alltid noe å sitte på. Komforten er upåklagelig. Det er til og med nesten greit at tante kommenterer at rumpa mi er sprek i jeans. Nesten.

Hva annet pent kan man si om lårene, enn at de forbinder knærne med hoftene? Før jaktet jeg på tomrommet mellom dem, nå er de i skjønn forening på midten. De ser kvinnelige ut. Jeg får vel bare innfinne meg med det at for å være sterk, må jeg også godta at muskler tar plass. Jeg må ta litt plass, jeg er et menneske med min fulle rett til det. En gang på vei opp en takrenne i en ivrig utgave av sisten, slo jeg kneet ganske kraftig. Til minne om barndommens lek og latter har jeg et lekkert arr tvers over der. Kroppen min kan reparere seg selv, helt naturlig. Og uansett hvor vondt det gjør, så går det vonde over, og minnet om smerten blekner med tiden. Det er fint å tenke på. Det går over. 

Kjære legger, dere liker jeg skikkelig godt, også hvordan dere ser ut. Ikke minst er jeg imponert over hvor seige dere er, hvor mye dere holder ut. Til sammen danner både lår og knær og legger beina mine. Ikke lange, ikke slanke, men helt riktig proporsjonert, min høyde tatt i betraktning. Det ville sett veldig rart ut om overkroppen ikke stemte med underkroppen. Dessuten kan disse beina ta meg steder, både til fots, til sykkel, til vanns og i lufta, på et fly, riktignok. Jeg liker hvordan det ene beinet aldri har lært seg ordentlig å svømme, slik at det går opp og ned som en hund mens det andre tar flotte svømmetak. Det gjør meg unik, og det går ganske fort fremover på den måten også. En annen ting jeg vet jeg kan, men som jeg ikke tenker å prøve igjen med det første, er å legge beinet bak hodet. Jeg gjorde det en gang, hjemme alene, og så satt jeg fast. Rullet rundt innviklet i meg selv, lo, gråt og prompet ukontrollert om hverandre. Da jeg endelig kom løs, sverget jeg å aldri prøve igjen. Men jeg vet jeg kan, og det er en høyt elsket historie å fortelle. Noen ganger utelater jeg prompingen, for ordens skyld. 

Så var det føttene. Jeg er den stolte innehaver av to eksemplarer av den best konstruerte buen i verdenshistorien. Fotbuen er et mesterverk, bestående av tjueseks bein, trettitre ledd, tolv sener og atten muskler. På mine løpeturer, for hver gang foten treffer bakken når jeg løper, tåler fotbuen hele to ganger min kroppsvekt i belastning. Slike fakta er jo til å bli glad av. Slike føtter er til å bli glad i. Selv om neglene ikke kan kalles negler, og hælene er sprukne og jeg noen ganger må kjøpe sko i barneavdelingen. Med føttene lærte jeg kunsten å gå. Jeg kan danse om jeg vil, eller trampe i takt, eller sparke fotballer langt av sted. Hva er vel mer ilende forfriskende enn å stikke lilletåa uti havet for å kjenne på temperaturen enn tidlig maimorgen, eller grave føttene ned i sanda på stranden og la bølgene skylle dem rene?

 

For ikke å glemme alt det fantastiske som skjer inni kroppen og holder meg levende, tenkende, følende, kommuniserende. I bevegelse, i utvikling. Kroppen min er både vanntett og varmeregulerende, den tåler trykkforskjeller og vektløshet. Den kan til og med trosse høydeskrekk og kaste seg ut av fly 3000 meter over bakken. Jeg fornyer alle cellene mine hele tiden, tenk, det er jeg i stand til. Alt hva kroppen klarer. Og alt hva den har måttet tåle. Det står respekt av å være så trofast mot en eier som er både lite samarbeidsvillig, mishandlende og ignorerende. Hatende.

Tiden vil vise om jeg noen gang kan føle meg vel i kroppen min. Men jeg vet allerede at den er uerstattelig og dyrebar og fantastisk. Jeg setter pris på alt vi har fått til, tross alt, og ser frem til hva vi kan utrette sammen fremover. Jeg elsker ikke kroppen, men jeg begynner å like oss. Som i alle andre relasjoner, der jeg bryr meg mer om hvem de er enn hvordan de ser ut, bør det også gjelde for kropp-selv-relasjonen. Thea og kroppen, et radarpar. Vi går en lysende fremtid i møte, det føler jeg på meg. 

Kjærlig hilsen meg.