Du kommer hjem etter en lang dag. På kjøkkenet er oppvaskmaskinen full, oppvaskkummen full, søpla må tømmes. Kjøleskapet bugner av rester, lokket til rømmeboksen er borte, plasten rundt paprikaen er tilsølt av det hvite, fete. Det er ikke mindre en tre brød, halvspiste, halvtørre, i brødboksen. Lørdagsavisa ligger på bordet, ikke fra denne lørdagen, men den forrige. Blomsterbuketten du plukket en gang er bare stilker, duken har visne dryss og flekker over det hele. Kaffekjelen fylles med vann og stekeovnen skrus på. Du har en pizza i fryseren. Hvor er favorittkoppen? Den står i stua, sammen med dataen og tre bøker, et tomt DVD-cover, en skål det en gang var noe i. På vei opp trappa snubler du i hunden, river med deg håndkleet som hang til tørk på gelenderet. Sokkene er grå under, du føler for å vaske beina. Du var så sliten da du kom hjem, men det er umulig å slappe av. Ikke når alt bare er rot. 

Du kjenner følelsen? Man trenger ikke å ha støv på hjernen for å føle det sånn. Du hiver pizzaen i ovnen og rydder litt mens du venter. Det hjelper å rydde, det tar ikke så lang tid før rotet er ute av syne. Så kan du endelig sette deg ned. Lese den boka, se den filmen, skrive den mailen, spille den sangen, strikke den lua, ringe den venninna. Eller? 

Rotet er kanskje ute av syne, men ikke ute av sinn. Du finner ikke ro i rot. Ikke når det er i hodet.

Så mye tid. Jeg har all tid i verden. Likevel får jeg ikke gjort noen ting. For akkurat som det er vanskelig å sette seg ned når omgivelsene skriker etter orden, støvsuger og vaskeklut, er det vanskelig å sette seg ned når hodet er kaos. Ingen støvsuger når inn der. Tankene har hjemme-alene-fest, med volumet på så høyt at det gjaller i øregangene, diskolys og for mange gjester som stikker innom. Jeg prøver å lese. Setter meg i gyngestolen med tekoppen i fanget og en bok jeg virkelig gleder meg til å dykke inn i. Leser to ord, en setning, en side. Jeg kan lese, det lærte jeg da jeg var fem, men hva hjelper det? Det fester seg ikke. Reiser meg opp, går ut på kjøkkenet, spiser en gulrot. Prøver på nytt. Samme linje, om og om igjen. Klokka viser tre. Det er to timer til middag. Hva spiste jeg til lunsj? Spiste jeg mer enn jeg skulle? Mindre enn jeg skulle? Hånda finner telefonen, sjekker Instagram. Sjekker næringsinnholdet i søtpotet. Kjøpte jeg sei? Jeg løper ned i kjelleren, tenk om jeg ikke lukket fryserdøra ordentlig? Den er igjen. Selvfølgelig kjøpte jeg sei. Den kostet 14 kroner, den billigste i frysedisken. På Kiwi koster den mer, derfor kjøpte jeg den på Rema. 

For tredje gang setter jeg meg ned i gyngestolen. Husker ikke hvor jeg var, men det spiller ingen rolle. Kan like gjerne begynne på side 1 igjen. Den ene neglen min er litt lengre enn de andre. Opp på badet, klippe den. Overser speilet. Egentlig må jeg kanskje på do. Lårene lyser mot meg, jeg stirrer i taket. Brukte jeg 55 eller 56 minutter på løpeturen i dag? Jeg skulle ha holdt på en time. Jeg må kanskje gå en tur, for å gjøre opp. Kan ikke gå ut sånn som dette. Begynner å pirke på en skorpe på haka. Må tørke vekk blodet. Tok jeg på hunden på vei til badet? Og så tok jeg i ansiktet, pirket på en kvise. Alt må vaskes med antibakteriell Zalo. Vasker hendene oppe, løper ned, vasker hendene og ansiktet nede. Hunden må ut. Setter han i båndet. Vasker hendene igjen.

Er egentlig sulten, burde ha spist alt jeg skulle til lunsj. Jeg vet hvor dumt det er å være restriktiv. Jeg spiser en tomat. Klokka er ti over tre. Det er 1 time og 50 minutter til middag. Laksen tiner på kjøkkenbenken. Søtpoteten går i søpla, blomkål er mer fyll for mindre kalorier. Jeg knekker av en bit mørk sjokolade, putter den i munnen. Burde ikke spise den. Spytter den ut i vasken. Skyller ned. Det piper i telefonen. Kappahl sier det er medlemstilbud. I helgen prøvde jeg en badedrakt derfra. Har de den inne i nettbutikken? Blar nedover og nedover, må ta på alle disse tynne kroppene med bikini mens jeg scroller. Badedrakten er ikke på salg. Hvorfor skal jeg bruke penger på en badedrakt? Kroppen kan aldri vise seg i badedrakt uansett. Jeg er sulten, veldig sulten. Klokka er bare kvart over tre. Enda en kopp te. Jeg setter meg ned. Åpner boka. Lukker boka. Kanskje jeg skal spise sei og ikke laks. Laks er skummelt. Ned i kjelleren igjen, laksen inn i fryseren, seien ut. Den rekker aldri å tine før middag. Jeg skrur på stekeovnen og legger den i folie med sitron og krydder. Kaster emballasjen, må vaske hendene. Tenk om noen har spist opp blomkålen min. Den ligger der, i kjøleskapet. Jeg lukker kjøleskapet. Åpner det igjen. Jeg burde ha bestemt meg for hva jeg skal gjøre til høsten nå. Skal jeg reise, skal jeg flytte, skal jeg studere, skal jeg jobbe? En fornemmelse av vemmelse, over meg selv og dette meningsløse livet jeg lever. Spiser en skive kalkunskinke, sånn rett i munnen. Jeg er så sulten. Hoderegningen går for fullt, regner og regner.

Jeg burde spist alt jeg skulle til lunsj. Åpner kjøleskapet igjen, tar en mandel. Setter meg på trappa utenfor huset og prøver å bestemme meg for om jeg skal sove hjemme eller hos tante i natt. Det blir så mye styr. Tante har ikke havregryn, så da må jeg ta med det, og melken min, en gulrot og en pære. Ti mandler, fem til i kveld og fem til i morgen tidlig. Og treningstøy, så jeg kan gå innom treningssenteret på vei hjem igjen. Kanskje jeg burde vaske klær? Jeg løper opp på loftet og finner skittentøysdunken, rundt omkring i hele huset, samler opp en haug. Maskinen tar 1 time og 41 minutter. Da er klokka over fem innen den er ferdig. Da må jeg ta med vått treningstøy til tante. Skal jeg sove hjemme eller hos tante? Jeg kan bestemme meg senere. Kanskje jeg bare skal pakke en sekk og ta toget et sted, sove der, ta toget et nytt sted, sove der. Eller som hun i den boka, som bare går og går i villmarken, til hun finner seg selv. Det tør jeg aldri. Alene. Er det egentlig kalorier i all denne teen jeg drikker? Finner pakken i papirinnsamlinga. Det er så lite at jeg ikke trenger å tenke på det.

Men jeg tenker på det. Jeg tenker på alt dette hele tiden. Så mye tid. Jeg har all tid i verden. Likevel får jeg ikke gjort noen ting. 

Det er ikke så lett å forstå at jeg blir sliten av å gå hjemme en hel dag. Det er ikke så lett å forstå at jeg må fornye bøkene på bibliotekt tre ganger før jeg til slutt leverer dem, ulest. Det er ikke så lett å forstå at det ikke passer å komme i dag. Nei, jeg har ikke ringt tilbake enda. Det er ikke så lett å forstå at jeg kunne spise middag med dere i går, den samme maten som dere, men i dag må jeg spise sei og blomkål, klokka fem. Det er ikke så lett å forstå at alt det jeg skulle rydde i garasjen fortsatt er like rotete. Jeg har all tid i verden, men jeg har ikke fått gjort det. Det er bare rot, over alt, hele tiden. Jeg får ikke gjort noe med så mye rot. Ingen ro i rot. Rastløs, rotløs, urolig.