Jeg kan ikke ro uten Å’er

Du sitter i bilen, på vei fra A til Å. Stedet du er gir deg nærmest nervøst sammenbrudd, det er for mye folk, for mange inntrykk, for kaotisk til å tenke klart. Bygningene strekker seg langt, langt opp, så himmelen forsvinner. Du kommer til et kryss, med både gangfelt og rødt lys. Du burde byttet fil, for du skal til venstre i neste kryss. Du ligger i høyre fil. Bilen ved siden av deg tuter, det kommer en trikk der bak. En syklist sniker seg frem i det trange rommet mellom deg og fortauskanten. Så skifter det farge fra rødt til grønt, bilen kveles i forfjamselsen. Pulsen stiger. Enda en tuter. Mens du starter på nytt, ringer telefonen. Rett før det er for sent og det blir rødt igjen, får du bilen i gang og kommer deg gjennom. Til venstre, du må til venstre. Der strømmer de på, alle tenker at nestemann får slippe deg fram. Du ligger i høyre fil, skal svinge til venstre. Det går ikke. Krysset kommer for fort. Sangen på radioen hjelper ikke, av med den, full konsentrasjon på veien. Høyre, Du må kjøre dit. Det blir feil vei, enveiskjørt gate. Det er vanskelig å snu, En gutt kommer på skateboard, fyker forbi rett foran bilen. Et nytt kryss. Var du ikke her i stad? Det går rundt for deg. Du aner ikke hvor du er på vei, men må bare kjøre, for alle de andre gjør det. Du skulle bare fra A til Å, men forviller deg dypere inn i resten av alfabetet for hvert sekund som går.

De siste dagene, ukene egentlig, har hver dag føltes litt som en sånn kjøretur. Jeg henger fortsatt her, langt fra landing, og mangelen på en desitinasjon gjør at jeg forviller meg inn i dragsug, mørke smug, uoversiktlige kryss. Når jeg snubler, snubler jeg ned i dype traktorspor med høye kanter, så himmelen forsvinner. Så velkjente, på vei til tryggheten, På vei hjem. På vei tilbake. Dit sola aldri skinner og følelser forsvinner. Jeg vil jo egentlig ikke dit. Eller vil jeg? Er jeg mest redd for å forbli syk, eller for å bli frisk? 

På samme måte som det ikke er mulig for meg å finne ro i rot, er det umulig å ro i rot. Navigere. Ta avgjørelser. Det finnes ikke den lille ting som ikke får gjennomgå av min totale ubesluttsomhet. Alle muligheter holdes åpne, helt til alle muligheter har gått fra meg. Noe må denne hjernen jobbe med, og planlegging av hva som kan skje, er et fint tidsfordriv. Jeg får ikke gjennomført noe, opptatt som jeg er med å planlegge alt sammen. Det er ofte slik at gamle vaner, dumme mønstre og mestringsstrategier lurer meg inn i en opplevelse av kontroll når alt annet er ukontrollerbart. Spiseforstyrrede tanker har presset på, og de kommer fordi jeg er stresset, føler meg tvunget til å være sterk, håndtere, vite hva jeg vil, er usikker. En slags livskrise og identitetskrise. Hva skal jeg? Hvem er jeg?

Uten, hvem er jeg uten? Jeg har ikke noen svar, så det er lettest å drukne det i tvang og angst og sult og metthet og slit. Det blir vanskeligere å være sterk og stå imot, når man er sliten. Føler seg liten. Ubrukelig. Ute av stand til. Jeg trenger tid, men all tiden gir for mye tid til kanskje, muligens. Dit, hit, nei, her, der. Den veien, eller den stien, fortsett å gå, fortsett å gå. Gjørma i traktorsporene suger meg ned, jeg vasser i burde, skulle, føler, syntes, ville, mener, tenker, rot. Rot, rot, rot. 

At mai ble juni, og juni ble juli, det er ikke til unngå, og ikke til å håndtere. Det har gått tre måneder siden jeg kom hjem fra siste innleggelse, burde jeg ikke ha en plan nå? Kvelden før fristen for omprioritering av studieønsker gikk ut, satt jeg der med ti muligheter som verken kjentes overkommelige eller fristende ut. Jeg vil bli noe, jeg vil jobbe, jeg vil lære, men jeg tør ikke, kan ikke, klarer ikke. Jeg er ikke klar for det, er redd det vil være starten på selvutsletting og tilbakefall. Å bestemme meg for resten av livet, når jeg akkurat har oppdaget det, det er ikke mulig. Ikke for meg i hvert fall. Så jeg gjorde det eneste fornuftige og ansvarlige. Jeg blåste en lang marsj i det. Jeg skal ikke studere i år. Sånn, da var det sagt. Ikke lenger en mulighet. Lettere skuldre, en ting mindre å virre rundt i. Jeg skal ikke flytte ut av hjembyen min heller, sånn, der var det sagt også. Askim er kanskje ikke det mest spennende stedet å være, men jeg er på hilser’n med kassadamene på Rema, kjenner alle stiene i skogen, kan spontanovernatte hos tante og plukke epler av mitt eget epletre. Jeg skal flytte, må flytte, helst i går, men ikke så langt. Bare innombys. Det føles som hjemme, og det føles trygt. Det er viktig for meg å være trygg. 

Kanskje finner jeg meg en koselig liten jobb. Kanskje kan jeg reise litt, oppleve friheten som jeg følte på i Barcelona. Kanskje skrive litt mer, brette tulipaner av fargede ark, strikke meg en genser. Kanskje jeg kan finne noen nye stier. Kanskje jeg kan være litt mer sammen med vennene jeg har. Kanskje jeg kan begynne å glede meg til jul allerede i september, og lage julekort og spille scrabble og høre på podcaster om alt og ingen ting. Bake brød. Synge. Kanskje jeg endelig skal få lært hele “River flows in you” på piano.  Det frister, uendelig mye mer enn å begynne med noe som ikke føles riktig. 

Jeg kan ikke ro i rot. Herremildemåne, jeg har ikke noen destinasjon engang, ingen Å å komme meg til. Jeg kan ikke ro uten Å’er! Så jeg får vente til alt rotet har lagt seg litt. Bare trekke inn årene, la vinden blåse meg dit den vil og ha tid og fred til å ligge på ryggen i båten og vugge opp og ned med stjernehimmelen som tak og horisonten der borte i det fjerne. 


 

6 kommentarer
    1. OMG Thea.
      You’re writing in raw human, soft human, nightskyish, otherworldly
      I MEAN that.
      Sometimes it is hard to see what is unfolding because you are in the unfolding. Sometimes all you know is the next thing and sometimes the only next thing you know is that you need to pee (thankfully, this one saves me a lot, when I cannot figure out what the FUCK is the next thing, I usually at least have to go pee) (and then I’ll figure it out from there).
      Let’s call again this week, I want to talk about systems, about school, about purpose, about how it is suddenly all over you or suddenly drained out of every singly molecule in your body.
      Rob Bell – Everything Is Spiritual (you have unfolded quite a great deal, in complexity, and depth. I think maybe what your soul or your being or the thing you cannot hold hands with but that holds you together, I think you are longing to unfold in unity) (it’s like two hours long, but OMG).

    2. OMG Sarah, jeg er glad jeg har deg. Tenk at vi kan ringes! Du er den eneste telefonskrekken min ikke gjelder for. Let’s unfold together and grow together and thrive. I love you, big sis <3

    3. Så kreativt skrevet (genial tittel om vanskelig tema!), og så fint, særlig den delen om alt du kan gjøre mens du har selve øyeblikket som din destinasjon. Livet kan ikke funke som et alfabet uansett, utviklingen må gå litt fram og tilbake og opp og ned. Gleder meg til å dele små og store øyeblikk med deg! (selv om jeg ikke er så flink til å brette kort og sånn)
      Masse kjærleik fra meg og regnet i Moskva <3

    4. Takk, takk, takk! Vet du, i dag ble jeg lei av å ikke kunne ha på badedrakt, både fordi det er for mye kropp avdekket, og fordi det er kaldt og vått og norsk sommer her jeg er. Så etter å ha løpt en tur, kom jeg hjem til en mamma med lunsjpause, og sa: Ta på badetøy, vi drar og bader! Og så kjørte vi til et lite vann langt inni ingenmannsland og badet og stupte og jeg kjørte hjem i våt badedrakt, barbeint. ØYEBLIKK! Jeg skal leve for slike!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg