Tillit
Til
lit
Tillit
til
liT
tilliT
Har du noen gang tenkt på at tillit går begge veier? Tillit er et palindrom, mellom deg og meg. Tillit kan leses forlengs og baklengs, og det gir mening uansett. “Agnes i senga” er også et palindrom, men det er vel også det eneste det er. Tillit, derimot, er så mye mer. I følge min høyt elskede “Norsk etymologisk ordbok”, betyr palindrom “tilbakeløpende”. Vis tillit, og tillit blir vist deg. Uten tillit, ville samhandling mellom oss mennesker vært umulig. Tillit, eller mangel på det, gjennomsyrer og farger alt vi sier og gjør. Min tillit til denne ordboka for spesielt interesserte, dalte brått nå når jeg ser at tillit ikke er viet en setning på alle de 1920 sidene med ord og deres opprinnelse. Tikka masala, mariaflyfly (ja, i ett ord), kandaharbinding og tyrannosaurus rex er med, men tillit var ikke viktig nok. Tillit er jo det viktigste av alt! Da ser jeg det som min plikt å løfte frem verdens sterkeste ord. Et ultimat palindrom og et ordspill.
Tillit, et palindrom om noe som faktisk skal gå begge veier.
Hver morgen, når jeg står og koker havregrøten min, havner jeg i et stort dilemma. Jeg må alltid en tur på et visst avlukke om morgenen, som regel alltid omtrent på samme tid som at grøten nesten er ferdig. Ofte er det flere personer på kjøkkenet samtidig. Noen smører brød, noen drikker melk, noen leser avisen, noen bare står og våkner. Grøten min, nøye målt opp og kokt til perfeksjon, er viktig for meg. Den skal være akkurat sånn som den er hver morgen. Men hver morgen ser jeg meg nødt til å la den stå ubevoktet og putre i noen minutter. Jeg tegner mønster på toppen av den, setter vispen på en bestemt måte, lent inntil kanten akkurat der. Med ørene på stilk løper jeg opp i annen etasje, og hjertet hamrer så hardt, så fort, i brystet mitt, at jeg ser stjerner der jeg sitter. Om det knirker i gulvet eller noen åpner kjøleskapet, blir jeg helt fra meg, inni meg, selvfølgelig. Jeg får ikke blitt ferdig fort nok, løper ned igjen, sjekker mønsteret, sjekker vispen, sjekker om helmelka er like full og om smøret er like uåpnet. Min største frykt er at noen skal putte noe i grøten min. Det er utenfor min kontroll. Jeg legger skjebnen min i andres hender, i form av en grøtkjele. Jeg trosser frykten og viser tillit. Med en kjele havregrøt? Ja, med en kjele havregrøt. I min verden, spiseforstyrret sådan, er det en av de største tillitserklæringene en kan gi.
Tillit handler om å stole på. Sette sin lit til andre. Jeg stoler egentlig ikke på noen andre enn meg selv. Egentlig stoler jeg ikke på meg selv en gang, når jeg tenker etter. Rettelse: Når jeg lager havregrøt, setter jeg min lit til alt annet og alle andre enn meg selv. Først stoler jeg på at en ernæringsfysiolog kan jobben sin og vet hvor mye energi kroppen min trenger. Så stoler jeg på havregrynsprodusenten, og at det ikke er noe urent mel i posen der. Så stoler jeg veldig på desilitermålet, men ikke nok til at det nøyer seg med det, jeg må stole på kjøkkenvekta etterpå. For å være på den sikre siden. Deretter stoler jeg på at melkeprodusenten har puttet lettmelk og ikke fløte i kartongen, og at desilitermålet er like bra til å måle melk som havregryn, men også der må kjøkkenvekta til pers. Så stoler jeg på at kanelbeholderen ikke inneholder for eksempel kajennepepper eller allehånde, det ville vært smålig, i hvert fall i så rause mengder som jeg bruker. Til slutt heller jeg oppi vann. Vannet i Norge er til å stole på, det stoler jeg på 100 prosent. Så koker jeg alt dette opp, og stoler på alle familiemedlemmene som potensielt kan gjøre grøten min til en energibombe mens jeg er på do, og så kan jeg spise. Det er mye tillit vist på fire minutter.
Men ingen tillit til meg selv. Jeg stoler mer på en ernæringsfysiolog enn min egen kropp. Jeg stoler mer på en rosa kjøkkenvekt fra Biltema enn mitt eget øyemål. Jeg stoler mer på kontrollerte gram og desiliter enn egen sult- og metthetsfølelse. Det er pussig. Ganske tragisk, i grunn. Jeg viser alt og alle så mye tillit, men den er ikke tilbakeløpende, slik den skal. Det blir et ufullstendig palindrom. Bare tillit til deg, tillit til vekta, tillit til tallet. Ikke mellom meg og deg, meg og kroppen. Tillit i og mellom mennesker er tillit på sitt beste. Fordi den kan bli gjengjeldt. Tillit med likeverd. Du kan prøve så mye du vil, men du får aldri noe mer ut av en kjøkkenvekt eller et desilitermål enn et tall. Ingen tillit å hente, så hvorfor gi og gi?
For å komme med enda et eksempel. Det siste halve året har jeg gått rundt med en aktivitetsmåler med pulsklokke. Aldri burde noen i sin rette forstand funnet på å selge meg en slik, men jeg fikk den med på kjøpet da jeg kjøpte ny telefon. Jeg tok den bare av hver gang den måtte lades. Den målte puls kontinuerlig, og via en app kunne jeg sjekke både gjennomsnittlig hvilepuls, hvor mange timer sammenhengende søvn jeg hadde hatt og hvor mange kilometer jeg hadde gått, eller løpt. Selv en sånn liten ting, uten synlig hjerne eller annet bevis på at den er smart, stolte jeg blint på. Jeg kunne løpe i en time, komme sliten og fornøyd til postkassa og titte på klokka. Den viste kanskje at gjennomsnittspulsen var 1 slag mindre per minutt enn ved forrige løpetur. Nå er formen dalende, tenkte jeg. Lapskaustrening. Nå har jeg ikke trent i det hele tatt. Jeg er så svak! Jeg er så dårlig trent! Søren heller, jeg må løpe mer! Enda jeg hadde sølesprut opp til nakken. Enda jeg hadde løpt akkurat samme runde som sist, brukt akkurat like lang tid, var akkurat like sliten. Jeg hadde tillit til den klokka. Men nå virker den ikke lenger, og jeg har sendt den til reparasjon. Jeg har ikke forvoldt den noen skade, men kanskje skjebnen spilte meg et puss og tenkte at jeg klarer meg mye bedre uten. Hjertet slår selv om pulsen ikke telles, og jeg sover selv om det ikke loggføres. Når jeg løper, blir jeg sliten, og jeg kan løpe så sakte eller fort jeg vil. Kroppen er tillitsvekkende. Pulsen min er min, ikke en klokke sin. Skrittene mine går jeg for meg selv, ikke for en teller. Jeg håper den ikke kan repareres, at jeg aldri får den igjen.
Jeg vil stole på meg selv. Tillit. Til meg og til andre. Jeg velger å tro at ingen sniker noe oppi grøten min fordi de har tillit til at jeg gjør så godt jeg kan. Spiser det jeg trenger. De viser meg mye tillit, nå som jeg tenker over det. Jeg har medlemskort på treningssenter, fem par løpesko og nok tomater og spinat til å leve som jeg gjorde før. Men de har tillit til at jeg velger riktig. Og jeg har tillit til dem, tydeligvis. Da var det bare meg igjen, da. Tillit. Jeg føler jeg gjør store fremskritt bare ved å skrive alt jeg skriver her. Dere er alle verdt min tillit. Tillit til andre mennesker, det er en stor forbedring. Det er kanskje ikke så rart, med så mye tørrtrening før frokost hver morgen. Tillit til meg selv, derimot. Tillit til kroppen.
Tillit. Bare litt og litt. Litt til.
