Nå innrømmer jeg det, sannheten er påtrengende: Jeg er spontan! Det er visst sånn jeg liker det, når ikke annet enn sjel og hjerte får styre. Derfor endte jeg plutselig på et fly på vei til Barcelona. Jeg trengte å se lys strømme gjennom takvinduer i eldgamle steinkirker, høre lyden av harpespillere i trange smug, kjenne duften av pizza og solkrem og saltvann, la munnen fylles med smaker av solmodne nektariner og sjokoladeis fra himmelen. Solen er sterk, jeg har skiftet sikkert tre ganger hver dag bare for å få kjenne hvordan det er å gå rundt i både shorts og kjole og skjørt og bikini. I dag lå jeg på stranda, hørte på lydbok og gravde fingrene ned i sanden. Det føltes som om jeg var den eneste i verden, med øynene lukket, vind som strøk meg over skuldrene og solskinn fra topp til tå. Det var så ubeskrivelig deilig. På veien dit hadde jeg kjøpt både en og to is, bare fordi jeg måtte smake om bringebærsorbeten kunne erstatte sjokoladefavoritten fra den lille, bortgjemte iskrembaren i det trange smuget like ved hotellet. Jeg er på ferie. Og jeg ER PÅ FERIE! Når følte jeg det sist?

Når jeg tenker tilbake på alle turene jeg har reist på, kan jeg ikke huske annet enn kalorier, sult, utmattelse, bikinitraumer, magekramper, frykt, bilder, alle de bildene hvor den fæle kroppen ble foreviget. Jeg var aldri der, alltid selvkritisk granskende i fortiden eller engstelig for fremtiden. Nå er jeg her, og gud som jeg er tilstede! Det hjelper at jeg er helt alene. Det er kanskje da jeg trives aller best, i mitt eget beskjedne selskap. Det er ikke så verst, det selskapet, når jeg er bare Thea. De siste tre dagene har jeg følt meg mer hel enn halv, mer frisk enn syk, mer levende enn død. Tenk om livet kunne være sånn heretterer og for alltid. Levende.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Selvfølgelig brukte jeg hele døgnet fra jeg bestilte turen og til jeg dro, på å planlegge, kjøpe inn, pakke. En hel pose med trygghet, i form av havregrøt i porsjonsposer, en pakke grønn te, rugknekkebrød, magerost på tube, åtte teskjeer linfrø, 30 mandler. Kvelden før avreise smurte jeg matpakke, kuttet grønnsaker og frukt, pakket alt i praktiske bokser og plastfolie, googlet “fettfri cottage cheese Spania” og fikk ikke sove for all planleggingen av hva jeg skulle spise, hvor, når, hvor jeg skulle løpe, hvor jeg kunne kjøpe trygg mat. Så kom jeg hit, og hotellrommet hadde heldigvis ingen vannkoker. Ingen te, med andre ord. Og derfor har jeg kunnet gå på stranda, titte i butikker, gå med ærbødige skritt inn i vakre kirker og kjøpe makroner uten å måtte på do hele tiden. Det er bare fire dager. Kan jeg ikke bare glemme burde og må og la alt annet, som ønsker og innfall, få bestemme? Fire dager er akkurat passe til å prøve på det. Og det har jeg gjort. 

Det har ikke vært kontroll og rutiner på noen ting, så jeg har hatt tilstedeværelse til å kjenne etter i stedet. Og kroppen og jeg har hatt fine dialoger. For første gang siden jeg kan huske, har jeg vært mett på ferie. Jeg er litt sulten, har magen rumlet. Hva med å gå de tre kilometerne til den store matbutikken og kjøpe litt kalkunskinke og tomat? Nei, jeg vil ha pizza, sånn som de jentene som går der borte har. Ok, skal vi se. Her selger de sånn ekte, tynn, italiensk pizza med tomat og pesto, er det greit? Mm! MMMMMMMMMMMmmmmm! Det var godt. Skal vi gå og se på de som danser der borte? Så enkelt, tenk at det kan være så enkelt. 

I går kveld, med brennende hud og saltvann i håret, gikk jeg en snarvei forbi Santa Maria del Mar. Bare det å gå snarveier, er nytt for meg. Hvorfor gå tvers over når du kan gå rundt, liksom! Sånn pleide det i hvert fall å være. Det er så mye å se, jeg har ikke tid til å sløse bort timene med å gå de lengste veiene nå. Dessuten har jeg andre ting å bruke energien min på enn å gå meningsløse skritt. Beina var slitne, og inne i kirken fikk de hvile. Ettermiddagssolen strømmet gjennom et av vinduene i taket og ned på en benk midt i den ellers dunkle kirken, lik en enslig lyskaster på en scene. Det var som om noe dro meg mot det. Jeg måtte sitte litt der. En mann solgte stearinlys ved inngangen, så jeg kjøpte et rødt et, gikk med målbevisste skritt mot lyset på benken. Kirken var full av mennesker, likevel satte jeg meg ned og lot lyset treffe meg, så synlig for alle der inne, lukket øynene og kjente på et nærvær til meg selv og til alt rundt meg. Så intenst og trist og vakkert at øynene fyltes med tårer som sakte rant nedover kinnene mine. Jeg smilte. Klemte hardt rundt lyset jeg holdt i hendene og ba til den som måtte lytte om at lyset skulle fortsette å strømme mot meg, inn i meg, gjennom meg, ut av meg. At det aldri måtte slukke igjen. Det ble stille rundt meg, en slags tyngde av trygghet og fred ga meg en hjertelig klem. Jeg tror ikke på noen eller noe spesielt, men det var plass til meg her likevel. Det var plass til meg i lyset. Øyeblikket ble blunket vekk, og jeg reiste meg og tente det røde lyset mitt blant alle de andre flakkende flammene på et bord like ved. På vei ut derfra, følte jeg meg annerledes, men på en god måte. Skrittene var mer selvsikre, blikket fast og smilet ekte. Jeg tror kanskje jeg ble noen centimeter lengre. 

En av de beste tingene med å reise alene, er friheten det gir deg. Fra alle de obligatoriske severdighetene og bildene som skal bekrefte at du har vært der. Jeg har vært i Barcelona før, og denne gangen har jeg bare sett det jeg har hatt lyst til eller tilfeldigvis gått forbi. Egentlig bare denne kirken, når jeg tenker etter. Og stranda, og borgen på Montjuïc, som jeg tok en liten løpetur til i morges, og markedet med all den fantastisk deilige frukten, der har jeg vært mange ganger. Ingen kan ta bilder av meg, takk og lov, så jeg kan være Thea in natura, uten sminke og med tre lag solkrem, med klær som er komfortable og får meg til å føle meg fin, selv om jeg ikke har gransket meg i noen speil, og mage som går inn og ut i takt med pusten min. Fordi jeg er helt alene blant så mange ukjente mennesker, tør jeg å sole meg på stranda, og ta en dukkert mens et eldre italiensk ektepar ser etter tingene mine. Jeg har spist mer is de siste to dagene enn de siste to årene, fordi jeg har hatt lyst på og latt meg få lov. Dessuten er det ingen her som kunne brydd seg mindre om at jeg spiser is. Alle andre gjør det også.

Med et blikk som er mer opptatt av å se utover og oppover enn å granske nedover og innover, ser jeg lysspill på murveggene og høythengende sko og møter blikket til en kjekk mann som smiler til meg idet han går forbi. Etter flere timer på stranda går jeg uvitende og fornøyd tilbake til hotellet, kjøper en flaske vann på veien, undrer på hvorfor kvinnen i kassa ser litt rart på meg og smiler brydd tilbake. Heisen på hotellet har speildekte vegger, og etter å ha vandret rundt i en time på vei hit, ser jeg inn i to brune øyne i et ansikt med mønstre av sandkorn. Sånn kan det gå, og det gikk bra det også! 

I morgen reiser jeg hjem. Jeg vil ikke legge meg helt enda. Vil bare være litt mer her, tilstede og solbrent og mett og avslappet. Hel. Det er plass til meg her. Jeg håper jeg klarer å ta med den følelsen tilbake, sammen med badedrakten jeg har kjøpt, og alle havregrøtposene jeg aldri fikk spist. Jeg tar plass, og det føles godt, for svingende!