Balanse. Ordet er på alles lepper. Vi står på hver vår dumpehuske og søker etter en tilstand av akkurat passe. Ingen ting skremmer oss mer enn å bli vippet av pinnen, dumpe ned eller fyke opp. Kanskje vi blir litt hemmet av balansen, for det skal ikke mer til enn et skritt i feil retning før alt er usikkert. Skal det behøve å være en kamp? Eller er det heller en tilstand av ro?

Dumpehusken min er i kraftig bevegelse om dagen. Jeg har ikke tro på midten. Tror ikke det går an å forbli der, uten forhåndsregler og konsekvenser. Plutselig er jeg oppe, så raser alt ned til et vondt støt mot bakken. Kraftanstrengelser for å sparke fra igjen. Jeg er fanget i mine svingninger, og jeg lurer meg selv til å tro at alt skal ordne seg, det vil bli bedre i morgen, samtidig som jeg forstår akkurat hva som foregår. En liten ting, pluss en liten ting til, og enda en, og så ble summen av det hele en stor ting til slutt. Jeg finner ikke roen der på midten, blir stadig dratt mot den sikre siden, og så er jeg i ubalanse. For å rette opp i alle feil i fra i går, må jeg gjøre enda større ting i dag, komme meg tilbake, og helst litt mer.

Det starter om morgenen. Jeg våkner opp og går ned for å spise frokost. Havregrøt. Det tar litt tid å koke den. For å være sikker på at jeg ikke spiser for mye til frokost, tar jeg litt mindre havregryn enn jeg skulle og litt kruskakli i stedet for havregryn også. Bytter ut lettmelken med skummet melk, tar bare halvparten av mengden. Mer vann enn melk. Klarer ikke drikke juice til, har et prinsippp om at jeg ikke skal drikke kalorier. I stedet for åtte nøtter, tar jeg to. Ikke noe syltetøy på toppen. Sånn. Da var frokosten servert. En stor bolle med noe som ligner mer på en suppe enn en grøt. Helt brun av kruskakli og kanel. Smaker … ekkelt. Mens jeg spiser, leser jeg avisen og drikker te. Frokosten min ble halvert på veien i all forsikringen om å ikke få for mye energi oppi kjelen, så jeg går fra bordet og vasker opp mens magen rumler. Allerede angrer jeg på at ikke jeg spiste alt som jeg skulle. Det var ikke nok i det hele tatt. I hodet går kalkulatoren, hvor mye sparte jeg inn, i tilfelle? Nok til å være på den sikre siden. For å ikke tenke på at jeg fortsatt er sulten, drikker jeg en kopp te til, ser på en serie på TV. Innen en time har gått, er jeg på randen av desperasjon. Jeg må ha mat!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

På den sikre siden til ubalanse. Dumpehusken skiller ikke mellom sikker og usikker side, for lite eller for mye er like langt vekk fra midten. 

I brødboksen finner jeg en halv brødskive, ingen ser at jeg tar den. I skuffen noen peanøtter, et eple. Tre skinkeskiver på styrten. En teskje honning, bare for å få en annen smak i munnen. Sånn, der var jeg fornøyd. Eller, magen var fornøyd. Endelig mett. Til sammen med grøtskvalpet ble det helt passe med mat til frokost. I hodet er tilstanden en annen. Der tramper det rundt et demonstrasjonstog mot sjefen i kroppsbedriften. Nei til Thea! Mislykket! TAPER! Spark henne! Forræder! 

Hadde jeg bare spist alt jeg skulle til frokost til å begynne med, nok til å bli opplagt og komme i gang med dagen. Frykten for å spise for mye, gjorde at jeg spiste for lite. Alle vet at man ikke klarer å tenke klart eller fungere når man er sulten. Kroppen min kjenner meg godt, den vet at jeg pleier å trene før lunsj på de dagene jeg skal trene, som i dag. Og da trenger den overskudd. Så instinktene tar over, skaffer seg det som trengs til slutt. Men følelsen etterpå er en helt annen enn tilfredsstillelse. Det føles som et nederlag, en tapt kamp. Det føles som om jeg har spist for mye, fordi jeg spiste mer enn planlagt, enda planen gikk i underskudd, for sikkerhets skyld. Hodet blir opptatt av mer kalkulering. Resten av dagen må planlegges på nytt. 45 minutter løping blir til en time. Lunsjen, der jeg hadde gledet meg til å spise rundstykke fra bakeren og salat med bønner og avokade og og ananas, blir utsatt, til to, minst. Det blir uten rundstykke, siden jeg allerede har spiste en halv brødskive for mye, enda det ikke var for mye egentlig.

Jeg føler meg tappet for krefter innen klokka er tre. Blir liggende på sofaen og lese, eller, forsøker å lese. Hjernekapasiteten er opptatt med planlegging, regning, distraksjon. På kjøkkenet ligger det noen cookies i en papirpose. Lurer på hvem som har kjøpt dem? Googler hvor mye energi de inneholder. Om jeg bare spiser grønnsaker og sei til middag, da kan jeg kanskje spise en halv? Det er ikke lenge siden lunsj, men det er alt for lenge til middag. Bare sei og grønnsaker til middag, det frister lite, det metter ingen ting. Cookien frister mye, den metter litt. Bare en halv, da, kaster den andre halve, så det ikke syns at jeg har tatt den. Nei! Nå har jeg spist for mye igjen. Enda jeg spiste for lite til lunsj også. Og jeg er fortsatt sulten. Mer te. Mer vann. Før jeg rekker å registrere det, har jeg spist et halvt knekkebrød med leverpostei og tre mandler. Hvordan skal jeg holde ut resten av dagen, jeg har allerede spist fire ganger. Fornuften har tapt kampen mot frykten, litt og litt har blitt for mye. På med skoene, ut, ut, ut av dette huset som er fullt av kalorier.

Klokka går, jeg går, rundt i byen, langt vekk fra hjemme. Snart er de ferdige på jobb og skal hjem og spise middag. Jeg hadde tenkt til å spise samme middag som dem i dag, for en gangs skyld, men nå kan jeg ikke det. Hvem vet hva mamma putter oppi grytene sine! Den grå fisken smaker salt. Jeg blir sint på meg selv for at jeg sløser bort kalorier på å spise noe så uappetittelig. Men det er jo sunt, og magert. Det måtte til etter matkaoset tidligere i dag. Kvelden er litt roligere. Jeg ser litt på TV, holder meg langt unna kjøkkenet. Det er mennesker i huset, ubalansen min må ikke oppdages. Det er ikke plass til den på kvelden. Etter løpeturen i formiddag, har jeg ikke gjort stort. Gått litt, bare. Det er ikke sikkert det var nok. Selv om jeg vet at jeg burde spise kveldsmat, så ikke jeg er så sulten om morgenen, vet jeg også hvor fælt det er etterpå, hvor vanskelig jeg har for å slappe av og se på TV og gjøre sånne helt vanlige kveldsting, om jeg spiser enda en gang i dag. Det får bli litt bær fra fryseren, og en pære. Akkurat som i går. Fordi i går var også en sånn her dag, og det kan hende i morgen blir lik. Enda så mye jeg hater det, så blir det fort sånn det går. Jeg får spise litt mindre til frokost i morgen også, for å være helt sikker. 

Og sånn går no dagan.

Jeg får i meg nok energi, men hver bit har en bismak av kontroll, tap av kontroll, dårlig samvittighet, planlegging, uplanlagt, skam. Jeg vet hva som skjer, jeg vet hvorfor, og jeg vet at den eneste måten å endre det på, er å spise nok når jeg først spiser. Spise variert, alle næringsgrupper. Fett metter, fiber metter, karbohydrater gir lett tilgjengelig energi, proteiner bygger kroppen. Spise det jeg har lyst på, ikke det spiseforstyrrelsen har lyst på. Fett smører kroppen, gjør hjernen fornøyd. Mat er ikke skummelt. Det finnes ikke trygg og utrygg mat, så lenge det er en balanse i det hele, passe nok.

Jeg har ikke vært lenge nok her til å stole på den balansen. Det skremmer meg å spise slik jeg gjør nå, instinktivt, ukontrollert, ubalansert. Mye mat tidlig på dagen fordi middag og kveldsmat er usikre måltider forbundet med mye angst og uro i kroppen. Lite mat sent på dagen, fordi jeg er redd for konsekvensene av formiddagen og tar forhåndsregler for morgendagen. Aldri helt mett, men aldri helt sulten heller. Hadde jeg ikke skammet meg sånn, hadde jeg kanskje klart å si ifra, be om litt hjelp. Bli litt presset til å bryte disse rutinene som gjør at jeg ikke fungerer.

Det hjalp å skrive det. I morgen skal bli bedre. Men da må jeg begynne i dag.