Kanskje det ikke går så bra

Jeg ser ikke lyset for bare skyggen av meg. 

Jeg har en bil. Pappa lurte på om han kunne låne den. Han skulle blant annet til Fredrikstad, innom farmor, på tur. Kanskje jeg skulle være med? Jeg lekte med tanken. Planla hvordan den dagen kunne sett ut. Det var greit for han. Han skulle reise tidlig, være borte fra morgenen til ettermiddagen. Planen min var å stå opp, spise, trene, dusje, rydde, spise, skrive, spise. Om jeg ble med, kunne jeg kanskje la være å spise lunsj, fordi jeg ikke tør å spise med farmor. Det hørtes ikke ut som en god grunn til å dra. Om jeg ble med, måtte jeg spise tidlig frokost, utsette treningen til ettermiddagen. Nei, det var ikke greit for meg. Det kunne jeg ikke. 

Så jeg ble hjemme. Og dagen har vært av de dårlige, med angst og for lite/for mye-spising på formiddagen, hardtrening, utmattelse, liten lunsj, kokt sei til middag. Tvangspreget gåtur etter middagen, fordi sulten og kaloriene skremte meg ut, igjen. Samvittigheten gnager på meg. Jeg kunne ha besøkt farmor, som jeg ikke har sett på evigheter, og så valgte jeg dette, fordi jeg ikke torde bryte rutinene mine. Det skremte meg å skulle gjøre noe annet enn det jeg pleier. Og det skremmer meg mest av alt å ikke kunne la være. 

Kanskje det ikke går så bra.

Barcelona var bra. Nesten utelukkende bra. Men når jeg tenker etter, løp jeg før frokost, gikk hele dagen, spiste mindre til måltidene sånn at jeg kunne våge å spise is. Jeg ble modig fordi det var en slags unntakstilstand, alene, i sommerklær og med reisefeber, bare for en kort periode. Etterpå har realiteten slått meg i ansiktet. Fått meg til å bryte sammen. 

Det går ikke så bra. Jeg styrer ikke, jeg styres. 

Det er vondt å innrømme det. Da jeg gikk tur etter middag i dag, begynte jeg å gråte, sånn midt i full offentlighet. Selvfølgelig ble jeg så skamfull at jeg fortet meg å gjenvinne fatningen. Gjentape hele meg. Er det feil, dette jeg kjenner? Eller er livet mitt i ferd med å danse seg inn i et nytt dragsug? 

Jeg vet ikke, jeg vet ingen ting. Jeg vil ingen ting. Jeg klarer ingen ting. Sånn føles det i hvert fall akkurat nå. Selvfølelsen min, og frykten for fremtiden som jeg ikke klarer å se for meg, skremmer meg tilbake til det jeg mestrer så altfor godt. Å bruke dagene mine på å planlegge mat og trening, gjennomføre, feile, rette opp, omredigere. Om kvelden legger jeg med og tenker at jeg skal klare det i morgen, og så våkner jeg til den samme, handlingslammende tomheten som må fylles med noe, om så bare spiseforstyrrede tanker, følelser, handlinger.

Skyggen av meg.

Kanskje det ikke går så bra,

men kanskje det kan gå over? 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg