Alle blikkene i rommet, de ser på deg og munnen og tallerkenen du holder i skjelvende hender. De ser en annen vei, men ser på likevel. Så nysgjerrige. Søker bekreftelse og trygghet. Søker sannheten, men finner den egentlig ikke. Kollektive sukk gir gjenlyd, samtalen stilner og starter igjen. Hun tygger. Hun svelger. Hun spiser. Alt vel. Eller han spiser, alt vel, bare for ikke å glemme at dette ikke er en jentegreie.
Tro ikke det. Det du ser, er ikke alt. Det du ser er ingen ting av betydning. Alt er ikke vel, likevel.
Det er mange måter å spise på. Spise og faste, spise og overspise, spise og kaste opp, spise og løpe, spise såkalt fyllstoff, spise og gjemme, ikke spise og spise, spise bare synlig, spise bare skjult, spise og ikke tenke på annet enn spisingen, spise og overskygges av redsel, skam, skyld, hat. Ikke tenke på annet, bare tenke på det. Det er skillet mellom alt vel og ikke vel likevel. Tiden det opptar utover selve handlingen. Planleggingen i forkant, konsekvensene i etterkant. Tankene rundt, inni, følelsene, eller fraværet av dem.
Et sted jeg var innlagt, fikk jeg høre at så lenge jeg spiste, hvilket jeg hadde skrevet under på at jeg måtte for å i det hele tatt få lov til å være der, hadde jeg ikke anoreksi. Et annet sted innførte de veiing av all maten min, slik at vi kunne ha kontroll på det. Takk for det! Kontroll, det var akkurat det jeg trengte enda mer av. Jeg veier ikke lenger agurken, men mye annet, i perioder nesten alt. Tretten år etter. Eller så skulle spisingen ta akkurat 30 minutter, eller skje klokken 8, 12, 16 og 20. Flere tall, kom med dem, jeg er god på tall og å følge regler. Bare ikke foreslå frokost klokka 07.57 i stedet, eller at jeg må være ferdig på 29 minutter. Det går ikke, da blir det ikke noe.
Det skapes en forventning om at selve spisingen skal bli en berg-og-dalbane av skriking og gråting og lukkede munner, at tiden skal dras ut, og kanskje blir det sånn, men ofte ikke. Og om det blir sånn, undrer jeg, kanskje det blir sånn nettopp fordi andre tenker at det skal skje? Den ekle stemningen slike forventninger skaper kan gjøre at nettopp forventningen blir virkeligheten. Hva som skjer før og etter, derimot, og alle sekundene imellom, det er en annen sak. Det er der det er berg-og-dalbane.
Så, om ikke du kan hjelpe med annet, gi meg i hvert fall matro når jeg spiser.
For meg handler det lite om spisingen, i hvert fall ikke i så stor grad som man skulle tro. Diagnosenavnet er kanskje misvisende og forenklet. På samme måte som at kroppen ikke er en målestokk for psykisk helse, er ikke spisingen det heller. Det bildet du ser av selve handlingen er veldig innsnevret, du ser bare den lille delen som du får lov til å se, og dette er en viktig detalj, alt det vi skjuler for hverandre, eller tilfeldigvis ser. Et bittelite hjørne av et bilde som er tusen ganger større, millioner ganger større.
Som er alt.
I går spiste du ris, så i dag blir det bare salat til, men det ser de ikke, for du later som at den er der under de grønne bladene. Tallerkenen fylles opp av magert ditt og fettfritt datt, grønnkål og tomater, rent kjøtt og helsekost som du ikke kan uttale navnet på en gang. Quinoa? Whey grass? Kanskje spiser du bare det som er veldig “sunt”, eller fritt for både det ene og det andre, uten at det ligger noen reell latokse- eller glutenintoleranse i grunn. Og bare det, ellers får det være. Knekkebrød meg magerost. Eller alt annet, etterpå, når du er alene, og tre bæreposer med alt det forbudte fortæres på ti minutter. Egg på brødskiva, ja, gjerne, det er godt, men plommen forsvinner i servietten, og tomatskivene oppå dekker over for alt det gule som ble borte. Hvor ble det av middagsrestene fra søndag? Ingen har sett dem. Andre enn du, og toalettet som fikk alt opp igjen. I kantina på skolen sitter alle og spiser lunsjen sin. Alle inkludert deg. Så det går bra med deg. Bortsett fra at du ikke spiste noe før eller siden, bare der, så det skal synes hvor bra dette går. Tallerkenen er inndelt i hvitt og brunt, røde og grønne ting, runde former skilt fra kantede, varmt og kaldt hver for seg. Alt spises i bestemt rekkefølge, må ikke blandes. Av og til kan det se helt normalt ut, ingen lurerier på tallerkenen eller lange dobesøk etterpå, men alt var forbrent på forhånd, med en lang løpetur og burpees i garasjen. Og en tur til etterpå, før du kan tillate deg å kapitulere på senga etter midnatt.
Det er mange måter å spise på. Ikke alle er tegn på friskhet, og ikke alle er tegn på sykdom. Du skal være ganske unik, om ikke du vier mat og kropp en tanke, eller føler på dårlig samvittighet eller burde og skulle. Jeg ønsker for all del ikke å sykeliggjøre flyktige tanker omkring dette. Det er forskjell på flyktige og fangede. Fanget.
For egen del, kan blikkene, og ubehaget rundt den kollektive lettelsen eller de godtede uttrykkene, gjøre at det ikke blir noen spising i det hele tatt. Ingen spising betyr at det ikke går bra, i deres øyne. Så kan de snakke om det bak ryggen min i stedet for hvor godt jeg ser ut og hvor fint det var for dem å se meg spise gryterett og kake.
Eller de kan snakke til meg, med meg. La mat være mat og la meg få spise i fred.
Gjør heller det, og la ikke spisingen min være et offentlig samtaleemne når jeg har gått, en friskhetsskala eller noe skummelt som skal ligge mellom oss og gnage og verke og skape avstand.