Etter et fantastisk tordenvær, ble jeg ufrivillig wifi-løs i noen dager. Jeg elsker tordenvær, det er noe med det høylydte, kraftige, uforutsigbare og spennende i det. Det er mektig. Så mektig at telefonlinjer blir ødelagt, naboens komfyr eksploderer, og familiens tøffe hund gjemmer seg og blir bestevenn med “trygge” meg. Det var flott så lenge det varte, altså i to minutter. Brakene stilnet, lysene sluttet å blinke, og jeg var koblet fra verden. Nå er jeg tilbake, tilkoblet, med mer inspirasjon enn noen gang. Fordi jeg har hatt masse tid til å gjøre alt jeg ikke får gjort når alle disse skjermene stjeler så mye tid fra meg. To bøker har jeg lest, jeg har tegnet, tatt bilder, skrevet side opp og side ned om mine villeste, mykeste drømmer og hva som er power for meg, hva som finnes av kraft i meg. Heldigvis hadde jeg sikkert hundre nedlastede podcaster jeg kunne høre på, og jeg gikk på biblioteket og lånte sånne filmer jeg aldri får ro til å sitte ned og se. Nå var den her, roen, og tiden, og jeg brukte den til slike ting som fyller tomrom og skaper broer og nye stier. I dag tenkte jeg derfor å dele litt av disse dagenes oppdagelser med dere. Først et bilde av en eggkreasjon, med sitrontimianblomster på. Nesten for vakkert til å spises! Det smakte aldeles fortreffelig med tomatsuppe og brød. Kokt egg, jeg kunne levd på bare det. Og hvilken forskjell det gjør å spise hele egget, og ikke bare det hvite. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter at jeg ryddet opp i Instagram-feeden min, ryddet bort alle skjeletter og spøkelser og hoppende utfall og detox-kurer, fylte jeg den med inspirerende mennesker. I stedet for å lytte til alle mine nedbrytende tanker, har jeg begynt å høre på podcaster om livsglede, kreativitet, “Nu, jävlar“– kraften og “Hvordan bruke dørmatter”, sistnevnte en fantastisk humorsak på “Misjonen”, med Antonsen og Golden. Jeg sluker ikke lenger hvert ord som blir skrevet på blogger om fit-ditt og trenings-datt. For å være helt ærlig, så er jeg dritt lei alle sunnifiserte oppskrifter, treningsprogrammer, mageruter og overentusiastiske smil med en BCCA eller en Questbar i hånden. Nei, jeg har ikke godt av det. Nei det vil ikke gjøre meg lykkeligere. Nei, jeg er ikke interessert i å kjøpe proteinpulveret du reklamerer for, eller se hvor mange kilo du løfter i markløft. 

Nej, nej, nej, slenga dørren i huvudet på den der perfektionen och det semska samvitet och de supertynna kropparna som bankar på! Det struntar jag i! Gi meg kraften, “Nu, jävlar“– kraften, och en god dos Pippi Power, så skal ni få se! Beklager svensken, den er inte så bra. Men gud, hvor herlig det er å lire av seg litt. Mange av mine nye forbilder og inspirasjonskilder er nettopp svenske, så jeg blir påvirket. Alt høres morsommere ut på svensk, beskrivelser blir så vakre, kunstneriske, følelser så sterke. Storesøsteren min er like glad i svensk som meg, så vi har begynt å skrive litt på svensk til hverandre. Iblandet hennes engelsk-norske, blir det et herlig virvar, og totalt uforståelig for andre enn oss. 

Listen over nye forbilder er lang. For å nevne noen: Elizabeth Gilbert (forfatter), Hannah Ellen (blogger på cupofpositive.com), Cheryl Strayed (forfatter), Rob Bell (forfatter, “podder” på Robcast), Gitte Jørgensen (coach og forfatter), J. K. Rowling (trenger jeg å si mer, gompefrender?), Hanna och Amanda (“podder” på Fredagspodden, og gjør alt mulig annet også), Fredrik Backman (min favorittforfatter). Mange svensker, mye på svensk. Elsker svenk. Tror jeg må gifte meg med en svensk mann! Når den tid kommer. Når, ikke om. Den tid skal komme! 

Elizaeth Gilbert, forfatteren av blant annet “Spis, elsk, lev” og “Ekte magi”, sa en gang:

“Turn your face stubbornly to the light, and keep it there.”

Det er det jeg driver mer. Sta som bare det. Det er så mye lys, og det er så mange skygger, men lys og skygger er uendelig mye bedre enn bare grått. Det er faktisk takket være Elizabeth Gilbert at jeg skriver dette. Da jeg leste “Ekte magi”, ble jeg så kreativt inspirert og fryktløs at jeg bestemte meg for å begynne å skrive mer, begynne å blogge. Ordene gir meg vinger. Det er ekte magi. 

Fra boka “Pippi Power” av Gitte Jørgensen, har jeg funnet ut hva jeg skal. Jeg skal ikke finne meg selv, jeg skal skape meg selv. Uansett hvor mye jeg leter og graver i det gamle, det vonde, det mørke, vil jeg ikke finne meg selv der. Der finner jeg den gamle jeg, den Thea jeg har vært og er ganske mye fortsatt. Det er mye der jeg må jobbe med, snakke om, avdekke, komme over. Men det er ikke der jeg skal lete etter hvem jeg er. Det er i drømmene mine, i kreativiteten min, i de sprø innfallene og de spontane avgjørelsene. Der er jeg. Den skapende jeg. Jeg skal skape meg selv og det livet jeg ønsker å leve. Og det må begynne med å tørre å se fremover, drømme fremover, sette ord på det hjertet mitt hopper av, det som får meg opp om morgenen, det som får tiden til å fly. Hva gir meg kraft? Hva er mine mykeste, fjerneste, lengste, innerste drømmer? Hvor langt er det mellom den jeg er og den jeg ønsker å være? Centimeter, meter, kilometer? Hva er det jeg ikke lenger orker, hva er det det må bli slutt på, en gang for alle? 

Jeg skrev en liste over alt jeg ønsker å utvikle ved meg selv og i mitt liv. Der skrev jeg ingen ting om kilo, eller muskler, eller dietter. Det sto ingen ting om mage, rumpe, lår eller brødskiva jeg spiste i går. Den ble fra hjertet, uten hinder i kroppen. Den ble omtrent slik:

– Gode, nære relasjoner

– Lytte til meg og mine ønsker, ikke la andres meninger påvirke eller hindre meg

– Tørre å vise styrkene mine

– Ta ting mindre høytidelig og alvorlig

– Stoppe bekymringstanker 

– Gjøre mer omvendt

– Si ifra, si mer nei, si mer ekte ja

– Tenke-gjøre-handle mer. Rett og slett få ting gjort

– Fylle dagene med kreativitet, skape

– Være masse ute

– Ikke gjøre av rutine, gjøre av ønske og innfall!

– Sprudle mer, le mer

– Utvikle mine potensialer

– Bli forelsket 

– Bli mamma

Hvilket sammensurium av språk, temaer og ideer. Dere får bære over med meg! Jeg er ikke perfekt, og det er ikke det jeg skriver heller. Men det er godt for meg, både å tenke sånn, og skrive det, og føle alt det her. I kveld skal jeg dra denne stive løpekroppen inn på en yogatime på treningssenteret. Det er fryktelig skummelt, og samtidig fryktelig sunt for meg å gjøre ting jeg ikke har gjort før. Være i kroppen, bevege på kroppen, sammen med andre. Jeg har ikke så lyst, fordi jeg er redd jeg ikke skal få det til, og at jeg skal ha på feil klær, og at alle skal se på meg og at det skal være vondt, men nej, nej, nej, dom kjenslarna struntar jag i. Jag er sterk, jag er modig, jag er rå, jag er Thea. Jag har power! 

Forresten, helt til slutt. På søndag morgen lå det et rådyr og sov i hagen, og i bare pysjen og sokkelesten, klarte jeg å snike meg ut døren og bak huset og knipse dette bildet, før hun løp forskremt inn i kvistkvastet og hoppet gjennom hekken og ned til naboen.

Ut, ut, ut, i regn og sol og torden og snø. Der er livet, farger, lys! Vi trenger det for å vokse som mennesker!