Bærsteder

I fjor sommer. Det var den sommeren det var så mye bær. 

Jeg var innlagt, men skulle legges ut til ulvene, ulven, meg, the Wolff, hjem på ferie. Hjem til dette: “Mitt hjem, som jeg ikke har vært annet enn innom to svippturer for å hente rent tøy og post, har antakelig blitt erobret av en hel koloni med hybelkenguruer. Med unger oppi pungene. Og plantene har lidt en stille død, og bananfluene i dusjen koser seg og lager minibananfluer fortere enn jeg kan si klorin. Senga mi er uoppredd, og om ikke jeg husker feil, så ligger pysjen vrengt oppå puta. Og sånn har det vært i over en måned. Jeg skulle gjerne hatt noen å skylde på for at leiligheten min ikke er skinnende ren, velduftende og ryddig, noen andre enn tidens tann. Leiligheten min stinker faktisk, fordi det siste jeg gjorde der var stort sett å spise krydder i enorme mengder, kokt med spinat og vann, og den lukta sitter i vegger og tepper og over alt!” –utdrag fra en mail til min Storesøs

Kroppen kjentes tung mot madrassen, så lett, så lett. Jeg åpnet motvillig øynene til nok en dag av endeløse sekunder. Jeg var hjemme på ferie. Det var det de kalte det. Som om å være innlagt var en jobb jeg hadde tatt på meg og nå hadde pause fra. Nei, jeg hadde ikke noe tro på at ferien skulle gjøre meg særlig godt. To måneder med hardt arbeid som innlagt. Hadde kjempet meg oppover. Svimlende stup, sto på kanten, falt, falt, knuste. Det hadde ikke hjulpet å trygle om å få bli. Blikkene vek fra mitt og sa at slik var det. Det var bare å bestemme seg for å greie det, så skulle jeg greie det, sa de. Jeg bestemte meg for å greie det, og greide det ikke. Jeg greide ikke annet enn å gi opp. Hvert skritt et skritt for mye, i feil retning, så uendelig tungt. Løfte opp, skyve frem, treffe bakken, falle sammen.

Det var sommer. Varmt. Jeg hadde lange bukser og skjerf i halsen. Det var sommer. Kaldt. 

“Nå er alle sprekker tettet. Helvetet er bare mitt, og det brenner meg levende. Murene så tykke at jeg ikke klarer å rive de ned, lage et hull, få puste. Jeg kveles av meg selv” – fra min sorte og røde dagbok en julidag i fjor

Et klapp på skulderen, kostplan under armen, løfter om oppfølging hjemme. Det er bare tre uker, sa de. God sommer, kos deg! 

Et slag i trynet. Kostplan i søpla. Alene. Det er bare tre uker, sa de. Helvetes sommer. Jo da!

Jeg sto opp hver morgen. Løftet dyner og tepper vekk fra over meg, strakk meg til høyre og venstre, så på klokka. Nei, den var ikke mer. Hånden traff nattbordet, hånden traff senkekanten, hånden traff dørkarmen, hånden traff vasken, setet traff setet. Stjerner fløy rundt på badet. På et eller annet vis kom jeg meg derfra og opp i et par velbrukte joggesko. Lukten av gurkemeie, kajennepepper, karve, hvitløk, karri, ingefær, pepper, den forsvant da døren ble lukket bak meg og jeg snublet ned trappa og ut i frisk luft. De første kilometerne var alltid de verste, for jeg var like tom som øynene mine. Skjelvinger gjennom kroppen, kramper i magen. En liten jente syklet rundt på en veranda. En katt så på meg fra et kjøkkenvindu. En mann gikk ut i bare boxeren og hentet avisen. Bringebærbusker hang tunge mot bakken, fulle av bær. Det var den sommeren det var så mye bær. Det var vel omtrent på det tidspunktet at urmennesket i meg ble vekket til live. 

Har du noen gang følt deg drevet av noe helt på instinktnivå? Gjort ting fordi du rett og slett måtte? Det er en merkelig opplevelse. Hadde det ikke vært så mye bær den sommeren, tror jeg kanskje jeg hadde blitt drøvtygger i stedet, for gress er det alltid nok av. Nei, det var bær. Takk og lov, for selv om det var pinlig å dykke ned i hver en bringebærbusk jeg løp forbi, ville det vært enda verre å stå på alle fire og gulpe i meg gress i hagen til naboen. Hvert bær øynene mine så, spiste jeg. Bringebær, jordbær, blåbær, solbær, kirsebær, rips, bjørnebær, umodne multer. Det var uår i kroppen, og bærår ute. Jeg kunne spise bær, og jeg spiste bær. Bare bær, og bare mens jeg løp. Jeg tror ikke jeg kunne latt være, uansett hvor mye jeg hadde ønsket å lukke munnen for alt. Jeg ble bærjeger, bærsanker. Jeger-sanker. Urmenneske. Det gikk greit å løpe, for jeg løp etter mat, akkurat som for tusenvis av år siden. Hver morgen planla jeg ruten etter hvor jeg hadde vært dagen før og hvor det kanskje var nye modne røde, blå. Om du hadde sett meg, hadde du ikke sett meg. For det var ikke meg, jeg hadde ikke kontroll, fingrene plukket, førte mot munnen, tygget, svelget. Livsviktig væske, sukker, vitaminer. Så fargerike,

så grått. 

I år er det om mulig enda flere bær enn i fjor. Det er forstyrrende. For jeg eksisterer ikke lenger på instinktnivå, men kroppens minne husker og forsvinner inn i hungersnøddesperasjon flere ganger daglig. I møte med bærbuskene. Jeg blir oppgitt, la meg være. La meg bære. Det er til å le av. I år. Ikke i fjor. Da var det på liv og død. 

Bærsteder. Takk for at dere var. For jeg er. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg