Noen dager er jeg bare så sliten. Og
det er så vanskelig å la meg
være det
Gå på badet, fylle hendene med kaldt vann, stryke over huden. Gardinene blafrer, i vinduet er det kveldssol, men det er ikke sent. Det er tidlig. Og jeg er ikke trøtt, men sliten. Ligge der, hud mot laken, kjenne kroppen er spent, kjenne jeg puster meg dypere ned i madrassen. Lyder nedenfra, noen i trappen, musikk fra et sted utenfor. Så sovner jeg, selv om det er tidlig og jeg ikke er trøtt. Bare sliten.
Så våkner jeg, og det hjalp ikke å sove. Dagen ligger foran meg som en åker jeg må pløye meg gjennom. Og ugresset vokser seg like høyt igjen neste natt. Skal jeg orke å stå opp i det hele tatt. Det er så mye styr med alt jeg gjør. Det tar så lang tid, alle rutiner jeg må gjøre før jeg får gjort det jeg hadde tenkt. Og til slutt orker jeg ikke gjøre det. Som i dag. Søndag. Jeg lister meg ned og åpner døra, bare sitter litt på trappa før jeg går inn og begynner arbeidet med å ordne frokost. Så mye som skal måles, veies, kuttes, kokes, røres, traktes, spises. Det går så fort å spise, og så er det over. Må vaske opp kjelen og vispen, men. I nattkjolen med mammas tresko på beina sniker jeg meg langs veien og plukker gule bringebær. Helt meningsløst. De smaker godt. Mens jeg tusler tilbake til det store hvite huset med så mye mørke i seg, går sakte fordi det er så fint å være her ute, og så desperat vanskelig å være der inne, kjennes beina helt kraftløse og det er vanskelig å tenke at jeg pleier å løpe på denne tiden. Ikke i dag. Det er hviledag. Beina fortsetter inn i stua, opp i sofaen, ser på termometeret utenfor det sprukne gamle vinduet. Varmt. Det er en dårlig dag å ha hviledag på, enda så sliten jeg er. Hvileløs. Sliten uten grunn, kan ikke tillat meg å sitte ned. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hva skal jeg gjøre med meg?
Jo, jeg skal på yoga, uteyoga. Men det er ikke før på ettermiddagen. Jeg har reist hjem fra hytta ved sjøen fordi jeg måtte hjem til kjelen min og de frosne bærene mine og nærmere treningssenteret. Enda så fint det var å sitte der i en gammel hyttesofa med en tolvåring i hver armkrok og se på Mamma Mia og Dirty Dancing med salt hud, bustete hår og røde kinn, så blir jeg veldig urolig av å ikke få gjort som jeg pleier. Jeg pleier å stå opp og spise og hvile og trene og dusje og spise og gjøre noe. Bilen hadde vært pakket full av alt jeg trenger for å få gjort som hjemme borte, men planleggingen gjorde at jeg var sliten før jeg kom dit, og joggeturen på tom mage på morgenen og alle svømmelengdene i havet og litt for lite mat litt for sjelden, enda mer sliten. Så jeg reiste hjem igjen, pakket ut igjen alt jeg hadde pakket med. Der var det ingen. Og mennesker trenger mennesker. Hvor skal jeg gjøre av meg?
Tårene renner over og klokka er bare ti på formiddagen i dag. Kroppen vil helst ligge rett ut på gresset og være litt, men jeg må stå rett opp og ned, vente på at viserene skal flytte seg nærmere og nærmere at jeg skal spise lunsj og pakke løpesekken og gå på do for tyvende gang og starte den lange turen til gressplenen ved Glomma der uteyogaen skal være. Bare en rolig løpetur, siden det er hviledag, og så litt rolig yoga i halvannen times tid og så rolig, rolig, hjem igjen. Og så middag. Sekken er for liten til yogamatta og teppet og vannflaska det sto på lappen at jeg måtte ha med. Den andre sekken er for stor til å løpe med, men den har plass til alt. Kanskje jeg skal kjøre i stedet? Men så spiste jeg jo alt jeg skulle til frokost sånn at jeg skulle ha overskudd til å løpe så langt og bøye og strekke og puste så lenge og løpe så langt igjen. Hjem, til der jeg ikke føler meg hjemme i det hele tatt. Orker ikke, orker ikke tanken på det en gang. Det er søndag. Det er hviledag. Jeg burde verken løpe eller gjøre yoga, for jeg trenger å ikke gjøre noe som helst, men det er så vanskelig. Og nå har jeg begynt med at yoga er tillatt på hviledager, og at løpeturene stadig blir lengre og at styrkeøktene stadig blir tyngre, og jeg er så sliten av det. Kan noen ta fjernkontrollen, styre meg mot noe annet, for jeg er på reprise.
Så i stedet pakker jeg ut av sekken som er for liten, pakker bager og poser igjen med alt jeg trenger for å kunne gjøre som hjemme borte. Og kjører tilbake til hytta ved sjøen. Bærer alt opp bakken jeg nesten nettopp kom ned, alt i et lass, fordi jeg ikke orker å gå to ganger. Der er det besøk. Burde jeg kanskje reise igjen? Hvor skal jeg spise da? Det begynner å bli for lenge siden den frokosten, og jeg blir redd av å være sulten. Blir ikke hyggelig av å være sulten. Helt desperat når jeg er sulten. Hei til gjestene, ha det til gjestene. En veske over skulderen med maten min, en pose med håndkle, bikini under klærne. Tar fatt på turen til stranda. Det er ikke så langt, da vi var små og gikk barbeinte og hoppet i vanndammer og lekte lang, lang rekke, da føltes det ikke langt i det hele tatt. Det er langt i dag. Det er lengre å gå alene. Det er ingen der som venter på meg, men mange folk for det. En liten plass blant alle sommerkroppene med sine håndklær og kjølebager. Synker jeg sammen. Tar av meg klærne og bretter de pent sammen. Balanserer på fjellet, en dame flytter beina sine så jeg skal komme fram. Takk, sier jeg. Så stuper jeg ut i vannet. Snur meg på ryggen, flyter i bølgeskvulpet, får vann over ansiktet, igjen og igjen, lukker øynene, lager englevinger med armene, føttene går opp og ned, jeg er på vei utover. Det er ikke kaldt. Da jeg trekker pusten dypt, får jeg vann i munnen og nesa, hoster litt, tar en salto under vann, ender opp på magen, svømmer mot land igjen. Det drypper av meg, hendene vrir opp håret og snurrer det rundt og rundt strikken til det ikke er mer løst hår igjen, legger meg ned i fjellveggen der sola står rett på og tørker meg opp.
På stranda treffer jeg en som kjente meg som liten jente. Det er litt rart. Det er så mange år i mellom meg og henne, og da jeg var liten. Og likevel står tiden stille mens tiden går. Hun hadde en baby, jeg hadde fontenesveis og blinkesko. Nå har hun tenåringsbarn, og jeg har hestehale og løpesko. Jeg tenker på at jeg begynner å bli gammel. Besteforeldrene mine begynner å bli gamle. Søsknene mine begynner å bli gamle, mamma og pappa begynner å bli gamle. Noen av de gamle dør, noen av de unge dør. Og her er jeg og blir sliten av å gjøre sånne ting som andre ikke tenker over, noe så trivielt som å spise og trene og hvile. Når jeg skulle brukt tiden min på å le og være med og grille ved havet og danse inn i sommernatten og bli noe og elske og
og og
Jeg sitter på hytta igjen og har brukt for lang tid på å ordne meg en middag som skulle være trygg å spise enda jeg ikke har trent i dag enda jeg har badet og gått og ikke spist ordentlig lunsj. I morgen er det mandag, og jeg burde vært nærmere treningssenteret fordi jeg pleier å være der på formiddagen på mandager og jeg burde ha kjøpt et eple fordi jeg pleier å spise det ved siden av frokosten min og det er kveld og snart morgen og snart mandag og jeg kjenner at jeg vil ikke mer. Jeg vil ikke måtte mer. Jeg vil ikke bli sliten av å tenke på alt jeg skal gjøre som ikke gjør noe annet enn å gjøre at alt er som før. Det er sommer, og jeg er sliten. La meg være i fred, hører du, du der inne som aldri gjør noe annet enn å gjøre meg utilstrekkelig. Jeg er sliten, jeg orker ikke mer. La meg være det. I fred.
La meg være.
