Det skulle bare være en kort stund. Så kort at jeg ville klare det. Jeg måtte flytte ut fra mitt lille hjem, og det så fort at jeg ikke hadde noe annet sted å flytte enn hit. Til det huset der alt startet og livet sluttet. Til det stedet der jeg en gang lagde tivoli i hagen, og sov i køyeseng og spiste gelepulver rett fra boksen og hoppet i sofaen og kranglet om hvor mange gram brødskivene skulle veie og drømte om lyset og engler og ikke fikk sove før det nesten var morgen, natt etter natt, og gikk julebukk og telte ribbein og tiet og så stjerner i taket på badet og gjemte meg innerst i kottet og følte så masse og følte så lite og håpet jeg en gang skulle bli stor. Den lille jenta med alle tankene om hvordan livet skulle bli, med dukke på armen og skrubbsår på knærne. Sviktet av meg selv, så liten at jeg ikke visste bedre. Og av det dumme, dumme hodet mitt som trodde alt ville bli bra bare jeg ble litt flinkere, litt stillere, litt tynnere. Gjennomsiktig.

Inni er huset likt, utenpå er alt som før, bare med litt høyere trær og litt bredere busker. Forandringen skjer i meg, så fort jeg går inn døra. Det som var, flyter sammen med det som er, luften blir tynn og halsen blir trang, og sakte, sakte, kveles pusten og lyset forsvinner og jeg er tilbake i alt som var og er alt for mye. Menneskene i det er fortsatt de samme. De er mine, men likevel så fjerne for meg. Og så forsøker vi å leve. Hvor mange vi er varierer litt, men en fire-fem liv under samme tak, helt i utakt. Vi kan ikke lenger gjemme oss bak rutinene med frokost og matpakkesmøring og skole og middagsbord og lekser og utelek og barne-tv og lesing på senga. Alle har blitt voksne, og alle tar større plass enn fire vegger kan romme. Alle forstår mer, og jo mer vi forstår, jo vanskeligere er det å være som før. Alt lite blir stort og alt stort blir fortrengt, men likevel, så nakent det blir mellom oss. Gjennomsiktig. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg vil bare gjøre alt annerledes enn det jeg gjorde før, for før var ikke en god tid og jeg ønsker noe annet. Likevel er det som om det ikke går her. Tankene mine, de vonde tankene, er malt på veggene. De støvete gardinene holder ute alt det lyse og inne alt det mørke. Smellene sitter i dørene, og innerst blant kofferter og bunader på loftet, er den plassen der jeg satt og trodde jeg ikke ville mer. Noen skrudde på lyset og kom opp trappa og jeg holdt skrikene inne og svelget lydene og ville forsvinne og ville bli sett og ville holde borte og ville klemmes hardt for jeg ville ikke leve i natt. Tårene mine har slipet gulvene og alle klokkene tikker, tikker som de alltid gjør, og tiden går og jeg står fast her. Under en dyne på det lille, hvite rommet sovner jeg hver kveld og våkner hver morgen opp til bare det samme. Kanskje var det noen som dusjet, eller skramlet på kjøkkenet under meg, eller smelte i ytterdøra på vei til jobb, uansett våknet jeg alt for tidlig til et liv som ikke er mitt i et hus som ikke er mitt i et hjem som ikke er mitt. Det er som at huset er en eneste stor desperant som suger livskiten ut av meg, til jeg ikke lenger vet hvem jeg er og hva jeg prøver på og hva jeg vil og hvor jeg skal. Eller hvorfor prøve i det hele tatt. Jeg tar farge av den oransje kjøkkenkluten og går i ett med skyggerøde stuevegger til jeg ikke er meg lenger. Gjennomsiktig. 

Det skulle bare være en kort stund, så jeg skulle klare det. Men i dag, akkurat tre måneder etter at jeg kjørte hit med serviset mitt og klærne i kurver og minner og regler og et gammelt kjøkkenbord og alt annet som er deler av mitt liv, så kjenner jeg nærmest en desperasjon, nesten en dødsangst, fordi jeg ikke tror jeg kan overleve et døgn til her, ikke ett minutt. Puste, jeg trenger å puste. Hjernen min orker ikke lenger holde sammen alle biter av meg som er spredd over hele huset og løpe opp på loftet og hente et par sokker og løpe ned i kjelleren og hente en yoghurt og løpe ut i garasjen og finne den vispen og løpe ned i lekestua og finne den boka. Rydde i andres rot mens hele meg blir mer og mer kaos. Alle roller jeg spilte og spiller igjen og alle kringler som krongler til. Aldri å vite hvem som er her når jeg står opp eller kommer hjem fra butikken eller hvor lenge deres besøk skal bli. Løgnene mine tar meg igjen og skammen sørger for en evigvarende syndeflod og depresjonen kjemper med ensomheten om hvem som klarer å rope høyest inn i øret mitt fra skuldrene de sitter på og trykker meg ned ned ned ned ned. Så er den der, spiseforstyrrelsen, forankret i meg og kastet ut som løsningen. Igjen. Det vil bli bedre, bare jeg blir flinkere, stillere, tynnere. Kom til meg, den hvisker, og jeg skal gi deg hvile. Gå med meg, og vi skal finne veien ut. Du har ikke noe valg, for du har ikke noe liv uten, sier den. Du må, den roper nå, for du er ikke verdt noe annet. Men jeg ser den, det den sier får ikke feste seg, jeg vil ikke, lar den ikke. Gjennomsiktig. 

Det er ikke nok for meg å leve oppå noen andre. Å stå og se på andres liv når det jeg trenger er å leve selv. Å bo et sted jeg ikke kaller hjem og kjenne at alt jeg vil er bort. Jeg hadde aldri noensinne tenkt til å bo her igjen, og fra jeg kom hit og til i dag så har målet med dagen vært å holde ut og finne noe annet. Det var aldri meningen at jeg skulle bo her mer, og det er aldri meningen at voksne barn skal vende hjem. Uansett hvordan det var å leke familie. Men det finnes ikke så mye der ute, og de stedene jeg har vært og sett har vært furukledde og møkkete avlukker i andres kjeller eller loft, og jeg vil ha lys og lys og atter lys og plass til meg selv og en egen dør og ellers krever jeg ikke stort. Alt er bedre enn en halvdel av en knirkete dobbeltseng på et rom jeg bare er en litt uvelkommen gjest som har vært litt for lenge. Frykten for ensomheten sier meg at jeg burde holde meg her, i Indre Østfold, men desperasjonen i depresjonen vil vekk, vekk, vekk og ikke se meg tilbake på en lang stund. Optimisten tror jeg vil få til det meste og bli kjent med folk på min alder og få nære venner og begynne å danse eller noe annet sprøtt, men selvfølelsen min tror ikke det vil skje. Og jeg tror på den og er redd for å flytte for langt, men like redd for å bli. Bli og forbli den samme i det samme, og så ikke være lenger. Mens dagene går øker radiusen jeg søker i, og husleietaket mitt blir høyere og høyere og kravene færre. Kanskje finner jeg det i morgen, der jeg kan komme bort og komme hjem. Eller så tar det enda mer tid. Hver natt er kanskje den siste og hver morgen igjen en av en rekke flere enn jeg våger tenke på. 

Helt til slutt så frykter jeg at om jeg finner noe jeg har råd til hvor hjertet mitt finner husrom, så vil det ikke være plass til en sånn som meg. Alle søker studenter eller mennesker i jobb, noen som har noe å vise til annet enn et livsverk i anoreksi og en fulltidsjobb med å skape seg selv. Alle gode referanser og mitt ordentlige vesen til tross, jeg er redd jeg ikke blir vurdert en gang, forkastet før jeg får sjansen. Jeg kan ikke bli her, men hvordan skal jeg komme meg herfra? Om du som leser vet om noe, kjenner noen, så ikke nøl med å ta kontakt. 

Jeg vil bort, jeg vil hjem, til meg selv. Der følelsene kan være gjennomsiktige og jeg kan gå i ett med mine drømmer og ta farge av livet som bretter seg ut foran meg.