Namaste

Skoene står igjen i garderoben, og jeg går med lette skritt i nye, ferskenfargede sokker mot det mørke rommet, dekket av speil fra gulv til tak på to av veggene, og så det flotte bildet der bak. Av henne som er treet, i solnedgangen. På veien dit passerer jeg de strenge apparatene, som står i en sirkel og vil at du skal gjøre mer og fler. Rundt i ring. De skuler liksom på meg, tuslende i sokkelesten, og bevisst, rent innbitt, verken stopper eller dveler jeg ved tanken på å bli i den sirkelen, til timen er over og en ny starter. Rundt og rundt til jeg ikke greier mer. Der er tvang, mens jeg skal puste fritt i dag. På lørdag formiddag var jeg også i dette rommet, men da var det noe stressfylt over det hele, med fokus på slit fremfor ro. For all del, jeg liker hard trening, men jeg trenger også å trene på det motsatte. Slippe, ikke holde, strekke, ikke sammentrekke. Å knyte opp igjen alle knuter og kjenne pusten helt ned i tærne. Hilse på solen. 

Jeg åpner døra så stille jeg kan, for det har allerede kommet noen, og lister meg bort til hjørnet der de rosa mattene ligger. Tar med et tynt fleeceteppe også, og finner min plass blant alle de andre som ligger med øynene lukket, dekket av tepper. Det er merkelig å ligge sånn, i mørket, så stille, og ikke høre annet enn bølgende musikk og pusten til de som ligger nærmest meg. Å komme hit, og ønskes velkommen på en måte som får det til å virke som en selvfølge at jeg skal være her, i et stille fellsskap av mennesker jeg aldri før har møtt, men likevel har noe til felles med. I dette rommet, i den neste timen. Det sies at man kan føle kraftige ting når man blottleger det innerste i seg på den måten. Pusten. Det er den eneste lyden fra meg. Jeg ser ikke, men merker at det kommer en til inn, og enda en, og alle finner en plass, for det er plass til alle. Jeg tar meg i å tro at jeg ligger et helt annet sted i et annet land ute ved havet, og kjenner sakte pusten blir dypere og kroppen tyngre mot matten. Ut av ingen ting stikker det liksom ti kniver inn i nakken min, og korsrygen kramper seg og krymper seg sammen. Innpust, utpust. Det gjør vondt å knytes opp, det er slitsomt å slappe av. Men det er bare å fortsette. Det behøves. 

Med øynene lukket, fortsatt lukket, blir jeg var en annen lyd. Jeg strammer og slipper beina, ett og ett, setet, magen, skuldrene, armene, nakken, lager rosinansikt, fordi det er det den behagelig stemmen sier jeg skal. Der i mørket ligger vi, en syv-åtte kvinner og menn i alle aldere og rekker tunga ut så langt vi kan, og det er ingen som ler, for det er ingen som ser, og vi er et fellesskap og vi har et felles mål. Vi skal puste sammen, stramme sammen, slippe sammen, bølge med musikken. Det handler om tilstedeværelse, og jeg er her. Så leer vi på oss, og alle føler behov for å gjespe, sånn helt samtidig. Usynlige tråder trekker oss opp fra gulvet, sitter i lotusstilling og puster inn for tre ganger “ååååh-mmmm”. Det er det eneste noen sier under hele timen. “ååååh-mmmm”. Med små bokstaver, fordi vi er veldig stille, men tydelige. Egentlig synger vi det, og alle lander på samme dype tone, som en vind langt inne blant furutrærne. 

De virkelig drevne klarer å reise seg opp og hilse på solen uten å åpne så mye som et kvart øyelokk. I perfekt ubalanse, har tiden nå kommet for at sånne som meg åpner øynene og ser. Og jeg ser, rett på meg selv, i speilet, stirrer på meg samtidig som jeg blir stirret på av meg. Og der i øynene mine, når jeg tør å møte dem, så finner jeg balansen. Helt naturlig. Selv om tightsen ikke skjuler lårene mine, og singleten viser bare skuldre, så bryr jeg meg ikke om det. Jeg ser bare øynene og en kropp som får til de utroligste øvelser. Akkurat som bildet bak meg, kan nesten kjenne lukten av sjø og den dalende solen i ryggen, blir jeg treet. Lukker øynene og vaier litt i klimaanlegget. Det er vanselig altså, å balansere på ett bein med den andre foten hvilende langs innsiden av låret og hendene over hodet med håndflater som møter hverandre, samtidig som du har øynene igjen. Prøv selv. Kobraen og danseren og fisken. Krigeren, buen. Alt mens jeg puster, i takt med de andre og i min egen takt, dypt og frigjort. Og så denne messende stemmen til instruktøren med tysk aksent. Bøy knearne, trykk håndflatearne sammen, snuo deg mot venster. Se mot solen, okk hold. Okk hold. Vi skal holde, men ikke holde pusten, det er viktig. Kraften kommer med pusten, sier hun. 

For bare noen uker siden tenkte jeg at jeg aldri, aldri i verden, skulle sette foten min inn i en gruppetime. Og da jeg meldte meg på den første, og det nærmet seg, og det bare var fem minutter til start, da satt jeg skjelvende og sammenkrøket under vasken på handikaptoalettet og visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Kaste opp eller bevime. Så rart å tenke på. Min store frykt, så mange fremmede, så mye utenfor min kontroll og så mange speil til å håne meg. Nå min store glede. Mitt virkelige fristed og viktigste redskap for å gjøre trening fra en syk ting til en frisk ting. Tankene er både bakover og fremover, men en vrien posisjon får meg tilbake til nåtiden. Og jeg ler litt sammen med de andre, fordi vi stadig må sette ned den ene foten eller veive med armene for ikke å miste balansen. Sammen.

Det er en klokke over døra, og utenfor høres lyden av tunge vektskiver som faller mot gulvet. I naborommet er det spinning, og kontrasten er stor. Men vi har ikke behov for å høre det, og ingen ser på klokka. Man trenger ikke klokke når man er her. Og alt for fort er timen over, det blafrende telyset i den orientalske lykten bir igjen eneste lyskilde, og i mørket legger vi oss på ryggen, under tepper og slapper av. Slapp av i kroppm okk i tanngkene. Det siste der er kanskje det vanskeligste jeg gjør hele timen. I tankene. Ro i hodet. De sekundene av de minuttene jeg får det til, jeg sier bare

Namaste

samler håndflatene foran hjertet og bøyer meg i en ærbødig hilsen, en hjertelig takk.

4 kommentarer
    1. Ohhhhh kjære Thea….jeg er så rørt….jeg har ingen ord på lepper bare et stort åpent hjerte.Du er en strålende skjele og berikelse for meg og alle.

    2. Vaier litt i klimaanlegget 😀
      Så godt å lese, og så godt med ting som hjelper og mestres.
      Det er slitsomt å slappe av.
      Tusen takk for at du skriver og for at jeg og andre får lese!

    3. Yoga har kommet for å bli i livet mitt. Og livet mitt er bedre for det! Takk for ord. Det er slitsomt å slappe av, men så får du det til, og da er det verdt det. <3 Yoga har gjort meg mer tilstede i kroppen min, bundet meg sammen og gitt meg en følelse av å være et helt, komplekst menneske.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg