I går var bare en sånn dag som ikke er som en hvilken som helst dag. Ting bare ordnet seg. Det er ikke lenge siden jeg puslet med et innlegg som jeg hadde tenkt til å kalle “Ting ordner seg ikke for snille piker”, men så plutselig ga det ingen mening lenger. Fra å begrave ansiktet i gress og tårer på plenen, til å sparke søla vekk og ta noen telefoner og snakke med noen mennesker og søke på enda flere leiligheter og reise rundt på visninger, for så å ende opp med et skikkelig Thea-hjem og noe meningsfullt å fylle dagene med fremover. Puh, gisp, pust. Luft. Jeg skal flytte, jeg skal hjem. Noen er på mitt lag, og vårt mål er at livet mitt skal inneholde mer enn det det gjør nå, samtidig som jeg skal fortsette veien mot å bli frisk. Alt er ved å forandre seg, og jeg kan nesten ikke vente, for jeg ser på fremtiden med nysgjerrige øyne, på lag med meg selv. Vil nærmest gråte av lettelse. Og det gjore jeg også. Og danset rundt i sommerregnet mens jeg ble lettere og lettere til sinns og til beins, helt til tyngdekraften ikke kunne trekke skuldrene nedover lenger og armene sluttet seg til dansen i en bølgende eufori mot himmelen.
Når jeg har tungt å bære, og helst vil stenge inne, så tror jeg det beste er å bare få det ut. Lufta er for alle. Når det føles som om ingen kan hjelpe, og ingen vet råd, og du ikke tror du kan hjelpe deg selv en gang, så pøs det ut til den utømmelige kilden til oppbevaring som finnes i lufta. Universet tar det imot, holder på det, roter litt i det og danderer det på et annet vis, og så faller bitene ned i et nytt mønster og kanskje helt på plass. Om det tar timer, uker eller måneder, det kan jeg ikke si sikkert, men ved å gjøre en aktiv handling, har du tatt første steget mot forandring. Skrik ut din fortvilelse så det virkelig ljomer i de dypeste skoger. La salte tårer oversvømme sølepyttene i veikanten. Snakk med noen du stoler på. Ring en venn, eller, som i mitt telefonskrekkede tilfelle, send en melding. Kast de tunge steinene utfor kanten så de starter ras der nede i lia. Be om hjelp. Skriv det i en bok, på et ark, på baksiden av en parkeringsbillett, på en blogg – takk, bloggen – Bare ut med det, få det ut. Og kanskje noen hører, eller ser, eller leser. Og så tenker vi litt på det, energi fra kjente og ukjente strømmer mot et felles mål om å ønske hverandre godt. Kall meg gjerne innbilsk, eller smågal, men jeg tror energien fra omtanke og bånd mellom mennesker er mer konkret enn svevende, og at et eller annet sted så er det noe som merker disse strømmene og setter i gang ting utenfor vår forståelse.
Ved å være åpne, åpner vi opp for muligheten til å skjønne at våre problemer ikke bare er våre, for ingen lever liv som bare går på skinner. Vi er ikke like, men grunnleggende har alle mennesker både sorg og glede i livene sine og derfor en unik evne til å kjenne og gjenkjenne, og bry seg om. Så fort du flytter ting fra inni deg til utenfor deg, er du med på å skape et åpent, inkluderende og, ikke minst, aksepterende fellesskap. Åpenhet åpner opp for mer åpenhet, å vise tillitt er tillitsvekkende og å vise sårbarhet er alt annet enn å være svak. Og din sårbarhet kan gi andre styrke til å vise sin. Det er verdt å prøve. Aldri er man så naken som når man åpner seg og deler ting på den måten, men aldri er man så modig heller. Vi er ikke skapt for å klare alt alene. Hvor skal vi gå med all vår lengsel, all vår glede, all vår sorg og all vår kjærlighet, om ikke til hverandre? Hvem har rett til å fortelle deg hvilke følelser du får lov til å kjenne, og hvilke følelser du får lov til å la andre se?
Stadig vekk får jeg spørsmål om jeg virkelig har tenkt på at alt jeg skriver her kan leses av hvem som helst. Og, ja, det har jeg tenkt på. Ikke rent lite heller. For det som kommer frem her, er vel hovedsakelig de sidene av meg som jeg ikke vil at noen skal vite om. Det ved meg som ikke passer inn i min mal over hvordan jeg skal være. Eller samfunnets mal for hvordan jeg skal være. Det streifet meg i går, da jeg var på visningsrunde, at om de googler meg, så ser de dette
Med uthevet skrift, fullt navn og det hele. Hvilket førsteinntrykk! Jeg burde skamme meg, burde jeg ikke? Det var kroken på døra for den leiligheten. Eller, vent. Nei. Nei, det er ikke noe å skamme seg over. Jeg kan faktisk ikke noe for at jeg er meg. Jeg har ingen å skylde på for hvordan livet mitt har gått, ikke en gang meg selv. Jeg har ikke mulighet til å rette opp i det som har vært, enda så mye jeg ønsker det. Det eneste jeg kan gjøre er å akseptere, la det gå, ta flere steg mot forandring og ta ansvar for egen fremtid. Om noen ikke liker meg, så er det helt greit. Alle kan ikke like alle. Om noen synes det er avskrekkende å lese om hvordan jeg føler det i mitt mørke og i mitt lys, så er de i sin fulle rett til å la være. Om noen føler for å dømme meg for mine tanker, ord og handlinger, så døm i vei. Men ofte sier det mer om dem enn meg.
Jeg synes selv det er en lettelse å se at andre viser det som er utenfor malen. Jeg opplever først og fremst et hav av muligheter og mestring utenfor den innsnevrede komfortsonen min. Og den jeg er, med alle mine sider, jeg har en plass her, alt til tross. Lufta er for alle. Jeg angrer ikke på min åpenhet, men jeg angrer, så sterkt at det virkelig river i muskler og sener, på alle de årene jeg stengte alt inne og andre ute. Min åpenhet har hittil bare ført med seg enda større selvinnsikt, enda dypere vennskap, enda mer samhold, enda mer styrke. En følelse av å være hel og sammen. En vilje og en evne til forandring. Et håp om et annet liv.
Uante muligheter. Lufta er for alle, bare få det ut. Jeg har tro på deg, og jeg har tro på oss, og jeg har et ønske om at vi alle kan være litt mer menneskelige i dette skjøre vi kaller livet.
