Dette er min nye plass. Jeg har ny utsikt. Jeg har ny innsikt. Det er her, ved dette bordet og denne vinduskarmen, jeg skal spise alle mine frokostboller med havregrøt, drikke kopper med te, spille brettspill, dele ord og tanker med de som kommer hit, skrive. Jeg håper noen kommer hit. Noen dager vil det være grått ute, mange dager vil det være grått inne. Terningene på kalenderen skal røres ved hver dag, akkurat som jeg skal la gode, varme, levende ting røre ved dagene mine. Det skal springe ut blomster av knoppene, og det skal tennes lys på bordet. Jeg håper livet slår rot i meg og lar sider av meg blomstre. Jeg håper tankene mine, om de så er mørke, får overstrømmes av lyse sekunder.

Det føles fremmed her. Jeg føler meg som en annen. Ganske usynlig. Og ganske avhengig av andre, enda jeg er alene. Jeg leste en gang at når man kommer til et nytt sted, så er man bare fysisk der til sjelen kommer etter, etter tre til fire døgn. Kjære sjel, jeg venter! Fra jeg våkner om morgenen, i senga som er så stor at det kan ligge fire Thea-er på tvers i den, så er det fullstendig opp til meg hvordan dette skal gå. Det skremmer meg. Det er bare jeg her, andre må enten slippes inn eller oppsøkes. Ofte er den terskelen veldig høy, spesielt på de dagene jeg behøver det mest. 

I hjemmet jeg flyttet fra, det før mellomstasjonen i barndomshjemmet, var selve luften tung å puste inn av all sykdommen og alt det vonde jeg hadde gjort mot meg selv der. Lukten av sterke krydder blandet seg med den svake eim av dødsangst. Hver en ledig centimeter av gulvet føttene tro på hadde en gang blitt presset ned av min skrøpelige kropp som gjorde altfor tunge styrkeøvelser til altfor urimelige tider. I hjørnet i dusjen var min sammensynkede krok av utmattelse etter milevis med dundrende føtter mot asfalten, i isende måneskinn. Her er det ikke noe sånt. Og kjøleskapet er stort nok til at ikke ting faller ut når jeg åpner det. Om jeg vil, kan jeg stupe kråke på plenen utenfor, og våkne sakte i morgensolen på trappa. Jeg håper jeg vil få det til. Her skal verken luften,veggene eller gulvet gjennomsyres av ketose. Jeg håper.

Et par skumle tanker, et par skumle handlinger, gjøre alt “riktig” av helt feil grunner, og så er jeg fanget. Snikende. Det er sånn det kommer på. Snikende innpå, og så svinner du gradvis hen. Det hjelper ikke at det er koselig rundt meg. For det er inni meg det er tomt. Og det tomme søker fyll, og det letteste å fylle det med er det som tynger mest. Jeg håper jeg gjør rom for andre. Slik at det tomme ikke skal bli større, slik at jeg ikke behøver føle på det hele tiden. Det høres ut som noe jeg har skrevet før. Det er ikke meningen å virke kjedelig og pessimistisk. Det er bare så tomt, så masse ulevd liv som jeg er redd for å starte på. 

Det er jo fortsatt her, like presserende som før. Jeg kan flytte fra fysiske ting, men jeg kan ikke flytte fra meg selv. Innerst inne tror jeg at jeg håpet det skulle skje. At jeg skulle pakke ut kjøkkenhåndklær, sette glass på plass i skapet og legge den store samlingen av kubbelys i kommoden farmor en gang hadde sparkebuksene til pappa i. Og sitte ned og kjenne meg hel. Helt annerledes. Annerledes, ja, men fortsatt som før. Når jeg kjeder meg, er kjempeglad, eller litt lei meg, usikker, ganske stresset eller trøtt. For ikke å glemme sulten. Da må jeg passe meg for alle de skumle tankene som enten ønsker å oppholde tiden min, eller frarøve meg den. Alle tilstander er potensielt utrydningstruet av dette, kanskje med unntak av kreativiteten. Det vil bli nødvendig med tidsklemmer i livet mitt, så jeg ikke rekker å dvele for lenge ved måltider og påkledning foran speilet om morgenen. Så jeg ikke har tid til å kjøre til en annen butikk fordi de frosne bringebærene på Kiwi inneholder flere kalorier enn de på Rema. Jeg trenger ikke den tiden, for den tiden er offer for de handlingene som ikke gjør meg bedre. 

Jeg har ny utsikt, og jeg har ny innsikt. Forhåpentligvis kan jeg her gå mer fremover enn bakover og til siden. Mitt liv, mitt ansvar. Min seier eller mitt tap. 

Min tid

Ja, så grip den da, for ****

En sang for kvelden:

Twenty-four something, Eva & The Heartmaker

Twenty-four something, still going strong
Nothing is missing, yet something is wrong
I can not describe it; this feeling I have

Keep on smiling, my mum used to say
But I can not keep on living this way
So how can we fix this, this feeling I have

And I do listen…

I´m on the inside of an empty shell
How did I get in here? Well I don´t know for certain
But somehow I do

And I´m keeping my head up, refuse to go down
While you´re there waiting for me on the ground
Saying: how can we fix this?
Hell I don´t know!

But I do, somehow I do…

You´re all that I know
And it´s scaring me so
If we go back in time
Would you choose to be mine?
Something you said;
That It´s all in my head

This feeling that scares me so is the fear of having to let you go… 

Twenty-four something, still going strong
Nothing is missing, and yet something is wrong