På stien langs elva går det en mann i blå jakke. Hunden hans drar i båndet, bjeffer litt da hun passerer. Det går bra, sier hun. Jeg er ikke redd for hunder. Et nikk. Igjen er det bare henne og stien. Under trærne, i skyggen fra det tette løvverket, er lufta full av små insekter. Hun veiver de vekk. Ser bak seg om noen så armene som var over hodet, utenfor rammen. Skrittene hennes lager knusende lyder mot grusen. Det er varmt, varmt til å være tidlig morgen. Boligfeltet hun måtte gjennom for å komme til elva, hadde vært stille. For tidlig for folk. Spesielt på en søndag. Hun hadde stått opp før hun hadde lyst, fordi hun ikke fikk sove mer, spist frokost, kledd på seg og gått ut. Akkurat sånn. Bare for å se at det fortsatt var, livet hennes. At hun fortsatt var. Av og til tvilte hun nemlig på det. 

På stien langs elva går det en dame i rosa jakke. Hunden hennes drar i båndet, bjeffer litt da hun passerer. Det går bra, sier hun. Jeg er ikke redd for hunder. Et nikk. Igjen er det bare henne og stien. Skrittene hennes lager knusende lyder mot grusen. Hun må hoppe litt, ta noen lange og noen veldig korte noen, for å ikke tråkke på sneglene som slimer seg bortover. Ser bak seg om noen så beina som strakk seg for langt, utenfor rammen. Husnøkkelen ligger i lomma der hun la den, men hun må sjekke likevel. Hun hadde skrevet en lapp på kjøkkenbenken om hvor hun var og når hun kom tilbake, i tilfelle. Det var før hun knøt skoene og lukket døra stille bak seg, men etter at hun spiste frokost. Bare for å vite at noen ville få vite hvor hun hadde vært om hun ikke kom tilbake, om de lurte og tok seg inn for se. Det kunne nok ta noen dager, for hun var så stille alltid uansett. Om hun var eller ikke var, det ville ikke være så lett å få med seg, men likevel. 

På stien langs elva sykler en mann med grønne sko. En tilhenger med unger i bak seg. Han ser henne nesten for sent, svinger hardt mot venstre. Det går bra, sier hun. Det gikk bra. Et nikk. Igjen er det bare henne og stien. Etterpå skal hun dusje, og kanskje gå på butikken. Den er åpen på søndager, hjertet slår litt roligere bare for det. Hun burde handle både agurk og havregryn, for det er det nesten tomt for. Og så kan hun kanskje lese litt. Eller sitte og lure på om hun skal lese litt. Det er mye man kan gjøre. Det er mye hun kan gjøre. Det er mye hun kan gjøre fordi hun har tid til det. Så veldig mye tid, men den kom for sent. Og så veldig stille det er, når ikke skrittene lager knusende lyder mot grusen lenger, og hun må vente en hel dag til å høre lyden av seg selv igjen. 

På stien langs elva er det bare henne nå. Det er ikke langt til boligfeltet, der hun vet at de sikkert har stått opp og sikkert koker kaffe og turner i senga og kanskje varmer rundstykker i ovnen. Skåla hun brukte vasket hun opp før hun gikk ut. Skjeen også. Koppen tenkte hun å bruke en gang til. Hun vil ikke løpe gjennom der. Som et spøkelse. Eller en inntrenger. Som piken med svovelstikkene der hun løper ut i morgensolen og forbi alle husene med liv samlet inni. Hun utenfor. Hører skrittene sine i grusen, hopper over snegler og veiver bort fluer. Sier det går bra. Sier hun ikke er redd for hunder. Får et nikk tilbake, og et til. Kontakt. Igjen er det bare henne og stien. Stien blir vei, veien blir gårdsplassen, gårdsplassen blir trappa ned mot der hun bor og døra inn i hennes hjem.  

Og så slår det ned i henne. 

At hun er 24 

At alt for mye er alt for sent

At hun er for gammel til å bli det

24

24, med et stort hull bak og en tykk tåke foran

Ute på den andre siden, men der var det ingen ting

så kanskje hullet bak, som med sitt dype mørke og bunnløse grunn alltid ønsker henne velkommen, er bedre tross alt det gjør med henne. 

At det hun trenger er mennesker, men at hun ikke behøves egentlig og at andre er 24 og har hverandre

at nede i dypet av seg selv glemmer hun at hun savner varme hender og 

hun vil ikke føle mer på alt hun lengter etter og alt som ble ødelagt og alt som ikke kan gjøres om

Og så går hun inn, lukker døra forsiktig bak seg, krøller sammen lappen på kjøkkenbenken og kaster den. Dusjer, tar på seg rene klær, børster håret, sminker seg forsiktig, går i butikken, spør om å få pose, et nikk, går hjem igjen. Legger agurken i kjøleskapet og fyller havregryn på norgesglasset som så vidt får plass på hylla over komfyren. Vasker sminken av, tar på klær som ikke strammer. Står og lurer på om hun skal lese litt.

Står, stille

Venter på at sola skal forsvinne rundt huset og synke ned i horisonten, og at gresshoppene skal synge slik at hun kan pusse tenna og sette seg ned i den ene enden av sofaen og skru på tv og se på håndballkamp, som alle de andre sikkert også gjør i kveld. Sånn at ikke tiden frem til hun skal legge seg, helt ytterst mot kanten, forsiktig under dyna med sengeteppet fortsatt oppå og putene pent oppstilt der i midten, og forsøke å sovne enda hun ikke er trøtt, bare tom, skal føles så veldig lenge. Skal føles så veldig. Stemmer fra skjermen fyller stillheten rundt henne og kunne hun ikke bare la være å være