De siste dagene har dette med misunnelse, selve syndefølelsen, opptatt meg en del, eller, veldig mye, egentlig. En nær venn av meg, som jeg skriver med – takk for det – fikk meg til å bli oppmerksom på min egen misunnelse ved å fortelle om sin. Det var nytt for meg, både å bli oppmerksom på den, og å skrive om den til noen andre. For med misunnelse kommer gjerne skam, og begge deler er noe jeg helst vil unngå å føle på og erkjenne for andre. Likevel, det presset seg liksom på, etter hvert som jeg oppdaget at jeg går rundt som en Misunner med stor M. Ofte. Daglig. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den. Annet enn å skrive litt om det her.
I følge det O, store Wikipedia, er misunnelse: en følelse hvor man ikke unner et annet menneskes egenskaper, status, evner, anseelse eller eiendeler. Følelsen kan bli utløst ved at personen sammenligner seg selv med et eller flere andre mennesker.
For å ta det siste første. Om misunnelse er en synd, er kanskje sammenligning roten til alt ondt og enda mer synd, synd som i trist. Hva godt kom det noen gang ut av å sammenligne seg med andre? Spiseforstyrrede er kjent for å sammenligne mye, spesielt i kropper og alt som har med mat og trening å gjøre. Som en linse som leter og finner, zoomer inn og lagrer. Men det er ikke bare vi, alle sammenligner, det er en egenskap vi har for å tilpasse oss hverandre. I disse sammenligningene går som regel den andre seirende ut. Av hvilken kamp? Det er vel kanskje et enda større spørsmål, for det burde ikke være en konkurranse, og man burde ikke misbruke sammenligning på den måten. Hadde man enda sett hva som er likt, i det å ligne sammen, men i sammenligning lukker vi gjerne øynene for det like og ser bare forskjellene, og gjerne i den andres fordel.
I egen utilstrekkelighet, gror misunnelsen. Den slår rot i tapte drømmer, uoppnåelige idealer. Den fråtser i andres lykke og egen ulykke. Den vokser i takt med andres vekst og eget stillstand eller visnende selv. Overskyggende, for den som misunner, og avvisende, mot den som blir misunnet. Det er menneskelig. Det er ikke slik at misunnelse gjør oss til dårlige mennesker, det gjør oss til mennesker.
Ifølge definisjonen dreier det seg om å ikke unne andre mennesker noe. Gjerne er dette noe noe du ikke har, eller er selv. Det kan være rent materialistisk, som i en fin bil, et stort hus, penger til ferier, merkevarer. Det kan være andres raushet, eller andres flaks. Den irriterende optimismen, den utømmelige energien. I noen tilfeller kan det være andres spennende liv, eller suksessen i deres karriere. Deres rikdom, eller deres påvirkningskraft. Hvem sitter vel ikke på fredagskvelden og skulle ønske man kunne synge som de på Idol, eller løpe fortere enn Bolt? Noen har noe du ikke har, er noe du ikke synes du er, gjør noe du gjerne skulle gjort. I deres glans blekner du og alle dine gode kvaliteter og egenverdi. Jeg tror at vi kan være i stand til å unne andre godt, men ofte med den bismaken at “Jeg skulle ønske det var meg”. Enten i stedet for, eller i tillegg til. Hvorfor blir det slik at vi ønsker oss det andre har, og lar det forringe vår mulighet til å oppnå det selv eller være i stand til å se hva vi allerede har?
I mitt tilfelle dreier misunnelse seg ofte om det tapte liv. Mitt tapte liv. Jeg er 24, i min beste alder, som de sier, men føler det ikke sånn. Jeg føler jeg er 24 og at alt er tapt. Når en barndomsvenn blir forlovet, eller en klassekamerat kjøper hus, eller jeg treffer på en jevnaldrende som har et yrke, en utdannelse og en fast jobb, da tenker jeg bare på mitt evigsingle liv, mine stadige leieforhold, mitt vitnemål fra videregående som ble stående som det endelige papiret på min begavelse. Det blir svart i det stedet i hjernen der misunnelsen gror, eller er det i hjertet? Jeg er litt usikker på hvor det sitter. Det føles i hvert fall i hele kroppen. Jeg kan gratulere og jeg kan smile tilbake, og så fort jeg kan, fjerner jeg meg fra den ubehagelige situasjonen av underlegenhet og mislykkethet og knytter hendene i sinne, rynker pannen i dype nyver, slipper frem noen tårer eller kaster en myk pute hardt i veggen. Jeg gjør faktisk det noen ganger, det siste der. Det hjelper, til en viss grad. Men det er bare så mye en pute kan romme av selvbebreidelse og svartsjuke, så mye en hvit vegg kan ta imot av destruktiv kraft.
Min største kilde til misunnelse er ikke kropper. Heller ikke andres viljestyrke til å motstå visse matvarer eller deres styrke på treningssenteret. Det er og blir relasjoner. Relasjoner, relasjoner, relasjoner. Det maler og maler til jeg blir både hjernevasket og fylt med ensomhet. Kjærlighet og samliv, vennegjenger, nær familie, dype vennskap, naboskap, fellesskap, og sist, men aller mest presserende, barn. Egne barn, eget barn. Det er en tid for alt, jeg vet det, og den tiden er ikke nå. Men i min misunnelse for andres liv, så føles det som at mitt liv aldri vil komme. Det må først bli en hel meg, så må det bli en til, og så blir liksom en pluss en tre og det er sånn det pleier å gå. Ikke for meg, tenker jeg, for jeg har havnet etter allerede før jeg har hatt sjansen til å starte på noe som en gang kan ligne på en første kjærlighet. Det er alt dette jeg tenker på mens jeg forteller deg hvor glad jeg er på dine vegne, hvor inspirerende deres kjærlighet er, hvor fantastisk det er at et nytt liv skal komme til verden. Alt dette tenker jeg på, og skammer meg over å i det hele tatt kunne tenke tankene. Skammer meg over å i det hele tatt skrive det her. Hvilket usselt, usselt menneske er jeg? Eller er jeg bare et menneske?
Misunnelse er ingen synd. Det er synd. Synd som i trist. Bak den vonde, destruktive, triste misunnelsen ligger muligheten til endring. I dens vekst ligger forholdene også til rette for å utvikle deg selv, forandre og skape deg selv og ditt liv slik du ønsker. Andres lykke kan bli din inspirasjon. Andres suksess kan få deg til å jobbe hardere mot ditt mål. Andres kjærlighet kan få deg til å tro på at den også kan finnes for deg. Så lenge du ikke graver deg ned i skam og skyld for å føle det du føler. Så lenge du ikke gir opp så fort du ser at andre er nærmere målet enn deg. Den eneste du skal sammenligne deg med er deg, i positiv forstand. Ikke deg, som i den beste utgaven av deg, men deg som i deg i dine tunge stunder. Blant andre 24-åringer, føles mitt liv fattig, mislykket og håpløst. Sammenlignet med mitt liv som 23 – som tross alt kunne fortsatt å være mitt liv som 24, om ikke jeg hadde våget forandring – føles livet mitt derimot både innholdsrikt, fylt av muligheter og håp.
Misunnelse bør være en følelse like tillatt som glede. Den bør kunne deles, som noe konstruktivt, fremfor noe skamfullt og personlig i dine mørke netter. Av måneskinn gror det ingen ting.
