Heisen humper seg nedover, det siste lille droppet får hånda til å søke rekkverket langs den ene veggen. Inni heisen, tett i tett, står alle vi som ikke får lov til å gå de tre etasjene ned til kjelleren der måltidet skal foregå. Som om det kunne skjedd så veldig mye galt på 48 trinn. Som om vi er innsatte, på vei til cella. Ingen møter blikk, hjertene slår i takt, fort. Harde svelg, stramme lepper. De ansatte snakker om været. Tre etasjer kan bli veldig lenge i en heis, ned og opp, fire ganger om dagen. Nå skal det bli godt med mat, jenter. Vi er alle voksne kvinner. Utenfor spisesalen blir den kaldsvettende gruppen stående en stund, for tidlig ute, så veldig redde for å komme sist i køen. Fra dørene åpnes og til siste bit skal være tygget og svelget, har vi 30 minutter. Da gjelder det å ikke bli stående fast i kø bak en uten tidspress som smører skivene sine i buffeten. Dessuten er det om å gjøre å få huket tak i et par skinkeskiver før det er tomt og du må ta gulost eller kalverull. Det gjelder å spare inn der man kan. 

En liten digital klokke står innerst på bordet innerst i kroken der vi skal sitte. Den teller sekunder mens vi teller tygg. Fire minutter ut i halvtimen pleier alle å være på plass. På plass! Innsatt, ansatt, innsatt, ansatt. I den rekkefølgen. Vi må for all del ikke sitte ved siden av hverandre. Tvers overfor er greit, spør ikke meg hvorfor. Blikkene skuler uansett, forfra eller fra siden. Brettene skjelver på vei til langbordet, to tallerkener, to glass, et eple på siden. Så fort brettet treffer bordet og kroppen tungt treffer stolen, åpnes pakkene med smør, og lokket legges synlig for sidekvinnen. Pålegg fordeles på det antallet skiver det står skrevet at vi skal spise. Du vet du ikke får ha mer enn en tomatskive per knekkebrød! Ofte er tallerkenen dobbelt så full som de friske sine. Om de ansatte kan kalles det. Noen ganger undrer jeg. 

Berget ligger foran deg. Det blafrer i et elektrisk telys midt på bordet. Du starter med skiven med pålegget du egentlig ikke ville ha, men liksom måtte ta, fordi det var det “sunneste”. Til slutt spares som regel syndeskiven, med pålegget du egentlig ville ha, men ikke burde ha tatt, fordi det fantes “sunnere” alternativer. Øynene møter tallene på klokka. Du vet nøyaktig når alt skal skje. Klokka 08.37 drikker du den første slurken med melk. Klokka 08.38 tar du 1/8 av den andre halve skiven, og tygger i ett minutt, før du tar en ny bit klokken 08.39. Om du ikke er halvveis innen 08.47, får du en hånd på armen, et blikk som sier hallo, jeg ser deg. En stemme som sier Hallo, nå må du passe tiden! Det er mye å passe på. Aller mest passer du på at ingen ser den halvfulle/halvtomme porsjonspakningen med smør som du gjemte under servietten, eller alt pepperet du tømte under skinkeskiven mens du strakk deg etter en tannpirker. 

Det er anstrengt. Det finnes ikke noe mer dekkende ord. Velbekomme. Det er ikke uhøflig å ikke svare på om du har lest en fin bok i det siste, det er forventet. Vi har tross alt ikke konsentrasjon til å lese bøker. Dessuten skal vi tross alt rekke å spise opp. Vi skal faktisk spise, og det er faktisk det verste en med spiseforstyrrelser kan gjøre, tror de. I hjelpernes verden er kampen i måltidet. I din verden er kampen konstant, kontinuerlig. Og i kontrakten skrev du at du skulle spise alt de sier. Ellers sendes du hjem, og det vil du jo ikke, eller, akkurat nå vil du vel egentlig ingen ting annet. Nå må du huske å svelge, sier de og neste bit tygger du 16 ganger ekstra før du kjemper den ned med et hikst og en slurk melk. Kampen er tapt før du tygger deg gjennom skive etter skive, det verste gjorde du da du valgte å legge deg inn og signere med fullt navn og dato på kostplanen. Slutten og starten på en og samme tid.    

Med en tilgjort mine, i vemmelse, lukker leppene seg over den siste halve skiven, fordi hun ved siden av deg følger deg med blikket. Så flink du er. Hun skakker på hodet og smiler medfølende, hånlig. Takk, føler meg virkelig flink, tenker du. Du er tross alt 23 år gammel, sitter tross alt her og spiser frokost. Har en halv skive igjen, og har fire minutter å gjøre det på. Akkurat som i går, og dagen før der, og onsdag forrige uke også. Er i rute. For et naturtalent å regne. Hennes tallerken er ikke tom, men hun har lagt bestikket pent til side og satt seg godt til rette på pinnestolen. Hun er ferdig, for hun behøver ikke å spise opp. Det er forskjellen på dere. Dessuten har hun hentet seg enda en kopp kaffe, mens du får bare lov til å drikke en kopp te, kun en kopp. Og du må spørre pent om hun kan hente den for deg. Vær så snill. Du kunne jo funnet på så mye galt på vei til kaffeautomaten der borte. Gått tre ekstra skritt, for eksempel. Eller så er det det at du ikke har tid til det. Du skal tross alt rekke å spise opp. Og hun er ferdig, og det er jobben hennes. Likevel, litt irritert, smeller hun koppen i bordet foran deg. Vær så god!  

Hun tvers overfor ser på smørpakken din som ikke er så tom som du later som, du ser på gulostskiva i servietten hennes. Øynene møtes, og begge ser bort. Tause trusler, tause løfter. 

Sånn, da var tida der, jenter. Det piper fra klokka. Like nøyaktig som alltid. En og en tømmer avfallet i søpla under seks ansatte øyne. Det er viktig å planlegge allerede før du forlater bordet, slik at det skjulte ikke kan sees for øynene som leter, ikke på asjetten, ikke på vei ned fra asjetten, ikke i søppelbøtta. Med litt øvelse kommer du unna med det meste. Men de syke ser, for alle skuler, og alle skjuler, og ingen sier noen ting. Vi mot dem. Det takkes for maten ved døra ut fra spisesalen, på rekke og rad, ansatt, innsatt, ansatt, innsatt. Annenhver takker, annenhver ser bort i skam. Inn i heisen igjen. Ingen møter blikk, hjertene slår i takt, fort. Harde svelg, stramme lepper. De ansatte snakker om været. Tre etasjer kan bli veldig lenge i en heis, opp og ned, fire ganger om dagen. Nå var det godt med mat, jenter. Vi er alle voksne kvinner.

De fleste steder jeg har vært, har det vært sånn. Som en kamparena på fire bordbein. Alle bortsett fra ett. Der var det friske blomster på bordet, tente lys, nok pålegg til alle. Koselige kopper. Et bord med plass til åtte. Åtte rundt, alle i samme båt. Det var ingen luring, det var ingen skuling. Det var ingen hånlige smil om hvor flinke vi var. Vi var ikke flinke, vi spiste bare. Etter hvert hadde vi latterkramper også, ofte, og vi snakket så høyt om bøker vi hadde lest, steder vi hadde vært, gutter vi hadde vært forelsket i, så høyt at de på bordet ved siden av ba oss om å dempe oss litt. Kanelskyen lå som et teppe over spisebrikkene, mens vi nynnet på en melodi vi absolutt ikke klarte å huske hva het, ikke før frokosten dagen etter, da en fikk en åpenbaring mellom to munnfuller med havregrøt, og vi knakk sammen i latter igjen. Alle ble ferdige, hver til sin tid, og satt tilbakelent og nippet til kaffekoppen. Herregud, det er 10 minutter igjen! 

Det er ingen tvil om at måltider må ha rammer, de må ha regler. Det må forventes at de gjennomføres etter planen og det må fanges opp om noen får det tungt. Utover det, er min erfaring at måltidet bør gjøres så naturlig som mulig, så hyggelig som mulig, så fritt som mulig. Frihet under eget ansvar. I en slik setting som sist beskrevet, spiste vi fordi det ble forventet av oss, vi forventet det av oss selv, og vi forventet det av hverandre. Ville støtte hverandre. Vi mot den, sykdommen. Hjelpe hverandre. Greie dette sammen. Måltidet var bare det, et måltid. En nødvendighet for å få energi og overskudd til å gå ut av spisesalen og kjempe kampen mot sykdommen. En nødvendighet som kunne bli en fin stund. Måltidet er ikke alltid kampen. Måltidet kan være ok. 

Så mye er allerede tatt fra oss. Ikke ta fra oss måltidet. Det er ambisiøst å forvente tilfriskning i et kunstig miljø som forventer sykdom. Håpløst og motstridende. Burde vi ikke ha samme mål?