Litt motvillig, en smule redd, ganske nysgjerrig og motivert, meldte jeg meg inn på et treningssenter i mai. Noen var skeptiske, selvfølgelig, og mente at dette var et faresignal. For meg var det en måte å skape sunne forhold rundt treningen min. Med medlemskort i lommeboka, erklærte jeg treningsforbud hjemme. Det var ikke lenger snakk om å trene på kjellergulvet, på stuegulvet, i senga, på badet, om natten, før fuglene sang om morgenen. Flere økter om dagen, når som helst, hvor som helst. Alene. Nei, trening skulle heretter foregå på et senter, i et begrenset tidsrom, synlig, og gjerne sammen med andre.
Etter flere uker der jeg trente kun for meg selv, tok jeg det store steget og meldte meg på en gruppetime, og enda en, og enda en. Prøvde nye treningsformer, dans, yoga, crossfit. Dyttet meg selv rett ut i usikkerheten av en lukket dør, en gruppe ukjente mennesker, en instruktør med et program jeg ikke ante hva var. Jeg hadde tenkt til å gå bort etterpå og spørre om dette var nok trening for en dag, for inni ble jeg aldri helt fornøyd, det ble ikke nok, selv om timen var over. Så jeg måtte sette enda strengere regler for meg selv. Komme, gjennomføre gruppetimen, dra hjem. Punktum. Ingen løping først, ingen sirkeltrening etterpå. Samtalen jeg burde ha tatt, tok jeg aldri, fordi jeg enn så lenge ikke ville være noe annet enn en ung kvinne i en gruppetime, ingen diagnosevedheng eller maler å passe inn i. Ingen kriterier å oppfylle.
Det har vært noen interessante måneder. Selv om jeg noen uker har tenkt at det er bortkastede penger å betale så mye for de få gangene jeg er på treningssenteret, så har det vært verdt hvert (neimen, for en imponerende rekke av variasjoner av samme ord!) øre. Hjemme har kroppen fri. Ingen trening. INGEN TRENING! Til å begynne med, måtte jeg bokstavelig talt dra meg opp fra gulvet, ut av plankeposisjon og inn i potetsekkposisjon i sofaen. Mens jeg pusset tenner om kvelden, måtte jeg begynne å gre håret samtidig, for ikke å havne dypt ned i en knebøy. Men jeg klarte det. Treningen ble flyttet ut fra hjemmet og inn i senteret, og det ga meg mestringsfølelse å motstå trangen til å trene mer enn jeg burde. En dag kom jeg inn blant apparatene og kjente at jeg heller hadde lyst til å utsette treningen til en gruppetime på kvelden, fordi det føltes så ensomt å holde på alene. Jeg, heller sammen med andre enn alene. En endring av store dimensjoner.
Nå har jeg derimot kommet til et punkt der jeg er mer kritisk enn positiv. Det blir mer tvang enn lyst. Og holdningene jeg møter, puster inn og ut, er ikke holdninger jeg vil holde i. De er ikke sunne for meg, og ikke tror jeg andre har godt av å få de malt inn i hjernebarken heller, selv de som i utgangspunktet ikke har et problematisk forhold til trening og kropp.
Det begynner rent visuelt, med plakater på veggene som skriker at “Love doesn’t need handles” og “Great bodies aren’t born, they are forged”. Så innvies det i samtaler som foregår mellom to gutter på mølla, en mor og en datter som løfter vekter, en gjeng tenåringsjenter ved pullups-apparatet. “Jeg har ikke spist frokost, for jeg har hørt at det brenner mer å trene på tom mage”. “Dette er syvende økta denne uka, må jobbe på før sydenturen om to uker”. “Bli med på Body Pump i kveld, da. Herregud, vi spiste jo så mye dritt i helgen!”
Det verste eksempelet er kanskje to mødre som snakket om at den enes datter hadde begynt å bli overvektig, og moren hadde sagt til henne at hun måtte begynne å jogge. Jeg tror hun var 9. “Kanskje dere skal prøve lavkarbo?”, svarte den andre.
Ørene mine har forsøkt å ikke høre, øynene mine har ikke villet se. Tankene har forsøkt å trekke meg inn i den syklusen igjen, av mer og mer trening og strenge dietter. Men jeg ser galskapen i dette, og ønsker ikke å bli en del av den. Jeg ser proteinbarene som stikker opp av veskene deres, energidrikkene som helles nedpå, de maniske øynene, musklene som presses til det ytterste. De som motiverer hverandre til at det aldri er godt nok før du skjelver i knærne og ser stjerner i bakkeintervallene. Det er et jag som gjør syke holdninger til normalen. Treningssenteret har ikke all skylden, men de heier det frem.
Noen gruppetimer blir jeg ikke med på lenger, etter et par episoder der instruktøren presset meg så hardt at jeg kastet opp etterpå. En annen instruktør fikk hårene til å reise seg på armene mine ved å rope ut at “Det er bare å legge på vektskiver, jenter. Ikke vær snille mot dere selv, nå!” Så sto vi der en time senere, våte av svette og skulle pakke bort utstyret, og fikk ropt etter oss at det er viktig å trene styrke hver dag. Det er slikt det blir resultater av!
Hvilke resultater da, om jeg tør å høre svaret? Sterke kropper, eller nedbrutte kropper? Frie tanker, eller forstyrrede tanker? Lystbetont trening, eller tvangstrening? Et jævla desperat samfunnsjag etter det perfekte, uoppnåelige, tynne, definerte? En hel haug mennesker som aldri vil kunne ha et uanstrengt forhold til kropp, trening og kosthold igjen?
Omfanget av dette har blitt så stort at jeg ikke vet helt hvor jeg kan starte motbevegelsen. Skal jeg melde meg ut? Nei, for jeg vil ikke ha treningen hjem igjen. Skal jeg si ifra? Ja, kanskje, hvis jeg tør. Skal jeg lukke øynene og ørene og håpe at det går over? Det er ønsketenkning.
Selvfølgelig må jeg ta med i betraktningen at ikke alle går på et treningssenter for å lære å trene mindre, hvilket gjelder i mitt tilfelle. At ikke alle ser på dagene med treningsfri som de mest utfordrende dagene. Det er selvfølgelig mange som blir motivert av tøffe instruktører og som gjerne vil dras ut av sofaen på en tirsdagskveld. Selvfølgelig er det ulike behov som skal dekkes. Selvfølgelig kan ikke alle trives med alt. Men likevel, det behøver ikke å gå på selvfølelsen løs, eller helsen.
Trening kan gi energi. Trening kan gjøre deg sterkere, gladere. Trening kan være godt for kroppen. Men ikke hvis det aldri blir godt nok, ikke hvis du ikke spiser nok, ikke hvis treningen din opptar så mye plass at hyggelige måltider, spillkvelder, trilleturer, kafebesøk, bursdager, eventyrstunder, pannekaker, familiesamvær, avslapning og fri blir nedprioritert, eller i verste fall, må fortjenes.
Love needs handles
Great bodies are born
Du er født god nok!
Note to self: dette gjelder også meg!
Så sant! Great bodies are faenmeg born! Det er så mange sjuke slagord der ute. Problemet er at det er veldig mange – treningssentrene, sportstøyprodusentene, energibarprodusentene, damebladene, kosmetikkbransjen, plastiske kirurger, you name it – som tjener fett på folks dårlige selvfølelse, på smale (bokstavelig talt) skjønnhetsidealer.
Skriv brev til treningssenteret? Skriv leserinnlegg? Først og fremst, fortsett den fantastiske bloggen!
Og husk ditt note to self :))
Du skriver om et viktig tema her. Selv har jeg begynt på et treningssenter med et veldig bevisst forhold til dette med kroppsidealer og problemene rundt det. Men like fullt må jeg bare skygge unna de fleste gruppetimene utenom yoga, nettopp på grunn av slik krigsretorikk som rokker ved den allerede skjøre selvfølelsen min rundt kropp og mat.
Har ikke fulgt deg så lenge, men du skriver veldig godt og til tider meget gjenkjennelig 🙂
Ønsker deg lykke til på veien videre!
De som tjener fett sørger for at vi blir stadig mer misfornøyde og utilpasse, og det gjør oss trengende og sårbare for deres “løsninger”. Jeg skal skrive, og skrive ut mitt note to self. Og blogge videre, ja, det også! 🙂
Hei!
Takk for fin kommentar og for at du kan lese og kjenne deg igjen!
Gjør det du trenger for å verne deg fra situasjoner og mennesker som presser selvfølelsen ned. Krigsretorikk, det var virkelig et beskrivende ord!
Lykke til videre, du også!
Først av alt: så sterk du er som klarer å ta tak i livet ditt og gjøre noe med det som ikke er bra for deg <3
For det andre: Gud, for noen ekle instruktører! Blir litt ekstra takknemlig for dem som er på student-treningssenteret her som sier det er ok å ta pauser, som viser hvordan vi kan gjøre ting tyngre eller lettere, og som skryter av oss når vi er ferdige, og ikke legger seg opp i resultater og bare oppfordrer til treningsglede! <3 De du snakker om virjer som de har et usunt fokus.
Det er visst flere som gjør det om dagen, tar tak og endrer på ting til det bedre. Vi er sterke sammen <3
Det må være flott å være en ung jente i Norge. Dere er så bortskjemte og har det så bra at dere kan bruke tid på idiotiske ting. Spør besteforeldrene dine hva de gjorde når de var unge. De hadde ikke tid til å føle seg dårlige eller å klage. Det er kun èn ting du behøver å huske; livet er hardt. Og det blir aldri lettere, man bare gir mer faan jo eldre man blir. Etter å ha lestr det du skrev så er jeg sikker på tre ting. Du bor i Norge, du er bortskjemt og du har aldri hatt et ekte problem i hele ditt liv. Unge folk nå om dagen er så forbannet stakkarslige, de klarer ingenting, de bare syter og klager over alt.
Jeg velger å godkjenne denne, fordi jeg respekterer ytringsfriheten. Jeg respekterer at vi mener forskjellige ting, og jeg respekterer at min sannhet ikke er din sannhet. Jeg velger å godkjenne denne, fordi jeg respekterer meg selv. Troll må ut i sola for å sprekke.
Jeg er så takknemlig for denne bloggen din. Først og fremst for det trygge fokuset mot bedrehet, det positive, som så fort blir forvirret i tankene. Samtidig blir det tydeligere for meg hvor jeg må passe godt på selv, hvor jeg kan øve og verne litt mer. Og hvor god trøst og støtte det er i tekstene, strengt på den omsorgsfulle måten og med mye håp. Jeg er veldig glad for at jeg kan bo her litt når verden er rar og skummel. Takk!
Jeg ser på mine tanker med nye øyne ved å lese dine kommentarer. Takk, takk, takk, takk! Nå har verden min vært og blitt ganske rar og skummel, og selv ikke bloggen gir trygghet og integritet lenger. Lengter tilbake til noen av tekstenes følelser, og til å kunne skrive ut følelsene fremfor å holde alt inne.
Stort håp om at du finner, har funnet, ny trygghet og ting som hjelper, får skrevet det ut eller finner andre pauserom, ventilasjonsanlegg! Jo tøffere det er, jo tøffere er du som står i det <3
Takk, fra en tøffing til en annen <3