Hva ser jeg når jeg ser ned? Dette. Knapt lenger enn min egen nesetipp. Masse hår som er i veien. Mye kropp, ofte i blått. Små føtter som kan ta små, små skritt. Av det som er rundt, av muligheter og hindringer, ser jeg bare brøkdeler, rett før jeg står oppi dem og ikke ser veien videre. Redd for hva som møter meg om jeg løfter blikket, holder jeg det stødig nedover. Fra lav til lavest. Utsikten er svimlende liten. Lufta er tett. Min tanke ikke fri. 

Jeg er ikke velsignet med mange centimeter i høyden, ikke at det er nødvendig for å få til ting her i verden. Jeg er heller ikke velsignet med så mye selvtillit, ikke at det nødvendigvis er en medfødt egenskap. Men kombinasjonen av å være liten og å gjøre seg liten, gjør verden himla stor og alle andre bedre. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Med kritiske øyne, møter jeg noen ganger eget blikk. Med nedsettende ord, snakker jeg ofte til meg selv. I møte med andre, tar jeg rollen som underlegen. Det skaper ikke bare konflikter i meg, men også usikkerhet i dem. Noen lurer kanskje på om de har gjort meg noe galt, eller om jeg er sur? Det er ikke naturlig å bli møtt med total underkastelse, enhver kan føle seg rolleforvirret av mindre. Det er ene og alene min skyld, jeg lar meg bli tråkket på, overkjørt, bestemt over og tiet, for å få andre til å føle seg bra og meg til å forbli verdiløs.

Jeg ber om det. Bare gå foran, du. Neida, selvfølgelig kan jeg komme i morgen i stedet. Ta den siste du, det er ikke så viktig for meg. Selvfølgelig er det greit at du er sliten, jeg skal gjøre det for deg. Nei, det blir så mye styr for deg, det går bra uten. I alle situasjoner, på butikken, på jobb, på skole, i familiesammenheng, blant venner, når jeg holder døra, slipper fram i køen, roser andre opp i skyene og småliggjør egne prestasjoner. Det går greit. Det er helt ok. Tusen takk, men. Komplimenter tas alltid imot med et vedhengende, negativt men som nører oppunder min selvkritikk og gjør andre forlegne for å i det hele tatt ha forsøkt. 

Egentlig er det ikke greit, det er alt annet enn ok. Det går ikke bra uten, det passer ikke i morgen, jeg hadde lyst på den siste biten, selv er jeg kjempesliten. Jeg vil ikke, det høres drikjedelig ut. Det du sier er feil, jeg har faktisk rett. Jeg er ikke enig. Nå var jeg flink.

Så rart å skrive alt dette. Jeg vet ikke om jeg noen gang har sagt det høyt, stått opp for meg selv på den måten.  

Jeg rakker ned på meg selv, påtar meg ansvar for unødvendig mye, skaper enorme rom for andres menneskelighet og visker ut min egen. Dersom noen presser meg opp, ved å nekte å finne seg i å skulle være meg overlegen, distanserer jeg meg. Det blir for ubehagelig. Uvant, kanskje. Og skummelt. Å se inn i øynene, helt på høyde. Tenk om blikket jeg møter er sint, irritert og skuffet, eller mildt, inkluderende, spørrende? Jeg vet ikke hva som ville vært verst, å få egne tanker bekreftet eller utfordret?

Om det er noe jeg ikke får til, så gjør jeg det ikke, eller viser det ikke fram. Jeg kvier meg for å ta initiativ, så redd for å foreslå noe som andre ikke vil like. Utsetter og utsetter avgjørelser, eller skyver dem over på andre, fordi jeg ikke vil velge feil. Senest i helgen skrev jeg melding rundt til både tante, to søstre og en venninne og lurte på om de syntes det var en god ide at jeg meldte meg på et løp. Jeg skrev: “Har litt lyst, samtidig som jeg er redd for at jeg skal vise meg å være ikke god nok. Hva tenker du?” At ikke folk blir oppgitt! Det blir de kanskje, når jeg tenker etter. Det er som å be om bekreftelse man egentlig ikke tør å få eller vil være ved at man hungrer etter. Som om det er sannsynlig at noen ville svart “Ikke meld deg på, for du vinner ikke uansett. Du er så dårlig!”. De ville aldri svart det. De svarte heller, som forventet, at “Du må ikke være best for å delta, kjør på! Du er dritgod!” Snikstøtte. Snikbekreftelse. Så etterlengtet, men likevel så forbudt. Hva vil det si å vise seg å ikke være god nok. Å komme på tiendeplass? Å ikke fullføre? Å bli nummer to? God nok for hvem? Meg selv? Jeg blir aldri god nok for meg selv, uansett hvor god jeg blir. 

Mange sier at jeg er lett å like, positiv, pliktoppfyllende og trofast. Og slik oppretholdes min underlegenheten, av meg selv, selvfølgelig. For folk liker meg fordi jeg er sånn jeg er, tror jeg. Det er behagelig å være rundt en som bare gir, aldri krever, og som sier at alt er greit. Kanskje vil de forsvinne om jeg protesterer mer, ønsker ting tilbake, krever rom for egen menneskelighet? Eller vil de puste lettet ut og tenke at det tross alt er ålreit å være med mennesker som er trygge nok i seg selv til å si det de mener?

Kanskje ville livet føltes mer overkommelig om jeg pustet inn friskere luft med blikket fremover fra toppen av meg selv? Det er bare så vanskelig å snu et selvbilde opp ned. Hvor begynner jeg? Må jeg klippe av litt hår, så ikke jeg har så mye å gjemme meg bak? Gå med sko med høye hæler? Øve meg på å si nei i speilet? 

Det meste skjer lenger fram enn nesa rekker. Det handler om å være forberedt og modig, og det kan man ikke være når man lever i en innsnevret sirkel av falsk komfort. 

Om å snu et selvbilde opp ned slik at alt faller mer på plass.

Bare for å understreke poenget, så publiserer jeg dette på ren trass. Nå som jeg leste gjennom, og fant at avsnittene var korte, poengene få, innholdet sprikende og setningene dårlige, tenkte jeg på Elizabeth Gilbert som sier at “Done is better than good!” Ferdig er bedre en bra nok. Over og ut.