I dag har jeg gjort noe helt nytt. Og jeg har lært meg noe veldig viktig.

Jeg er god nok!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det viktigste er ikke å være best, men å gjøre sitt beste og ha det gøy. Gud, så mye bedre livet blir med den innstillingen til seg selv og til det man gjør. 

Og nettopp derfor ble en sjetteplass i et løp bedre enn en seier. Den indre kritikeren måtte bare gå og gjemme seg. Aldri før har jeg vært så fornøyd over noe jeg har fått til, til tross for at andre var bedre. Jeg tenkte ikke et sekund på de fem kvinnene som kom før meg, for jeg løp først i mål i mitt eget løp mot det som er godt nok. 

Til å være en som kun løper for gøy, med en kropp som har kjempet seg opp fra bunnpunktet opptil flere ganger, er jeg bare stolt. Og jeg tør å si det høyt! Faktisk har jeg vært så sprudlende lykkelig i dag at jeg har vasket både dusjkabinettet og søppelbøtta, samtidig som jeg har sunget høyt til Katy Perry, hvilket sier litt. Slike ting skjer bare når jeg svever på en sky av selvtillit. Jeg er ikke bare stolt over å ha gjennomført. Jeg er stolt over hvordan jeg har klart å hvile nok til at mitt skadde bein skulle få lege seg selv. Utrolig stolt over at jeg har spist mat jeg synes er skummel, med tanke på å tilføre nok energi og bygge meg opp, slik at jeg kunne stå på startstreken i en kropp som var tilfreds og klar for å jobbe på lag med meg. Så stolt over å ha drukket normale mengder væske i flere dager på rad. Så stolt over å ha spist hyppige måltider gjennom hele dagen i dag, og lagd havregrøt uten kruskakli og med ekte sukker på toppen til frokost. Så stolt over å ha lagd meg ordentlig middag og spist den av en fin tallerken med tent lys på bordet.

Hele helgen har jeg tilrettelagt for å være i energibalanse og væskebalanse. Jeg har vært sosial, liggi med beina høyt og jobbet med hvilepulsen. Faktisk har jeg også lært at det er dette som skal til for at jeg skal fungere best mulig, løp eller ei. Tankene om mat, kalorier, trening og kropp har vært merkbart færre. De maler ofte på fordi kroppen aldri tør helt å stole på at jeg gir den det den trenger når den trenger det. Som for å minne meg på at jeg må ta vare på meg selv, enda så mye tankekjøret roter det til samtidig. Hver gang jeg dykker inn i næringsinnhold, telling og regning, oppskrifter, dietter, treningsblogger, så er det egentlig bare kroppen som forgjeves forsøker å si: Jeg er sulten! Mat, mat, jeg må ha mat! Jeg har lyst på karbohydrater, derfor ser du på Kakekrigen. Jeg vil være i ro, hjemme, derfor er du så nervøs i magen. Jeg er sliten, derfor føles treningen tung i dag. Signaler, så lette å misforstå totalt, grunnleggende biologiske signaler. Kroppen vet best.

Avgjørelsen om å delta i mitt første løp, var preget av stor ambivalens. Nettopp fordi jeg fryktet at jeg ikke ville være god nok, for meg selv. Jeg var også redd for å ødelegge mitt veldig levende og friske forhold til løping, som kun er en lidenskap og ingen konkurransearena i utgangspunktet. Skulle jeg la et tall og en plass definere om jeg løper bra nok? Føler jeg meg ikke fri når jeg løper, med et smil om munnen, i et tempo som kroppen bestemmer uten påvirkning av tanker eller tvang? Hva om den gleden og friheten ville forsvinne, og fremtidige løpeturer ville bli nok en arena for selvkritikk og straff? 

Innerst inne i endorfinenes utspring, samlet celler seg i en heiagjeng. Skjelvinger av forventning og nysgjerrighet føyk hit og dit. For hva om det tallet og den plassen definerte at jeg ER god nok akkurat som jeg er, uten intervalltrening og svettefester og 2XU-tights og energigel? Uten løpeprogrammer og pulssoneøkter. Hva om jeg ville løpe med et smil om munnen, med fuglekvitter og søle til knærne, i et tempo i rytme med røtter som må hoppes over og bakker opp og ned? Til syvende og sist er et løp ikke så ulikt en solotur. Ingen snakker med hverandre, blikket må holdes på stien rett foran deg, ingen bryr seg egentlig om de andre, så lenge man selv kommer i mål. Bare noen hundre meter fra den skremmende starten, forsvant jeg inn i sonen min og bare koste meg. Ingen nerver, for jeg hadde ingen annen forventing til meg selv enn å være fornøyd med det jeg fikk til.

Og det fikk jeg til. 

Så godt som gull! Godt nok!