Jeg elsker å gå på butikken. Jeg hater å gå på butikken.
Blant hylle opp og hylle ned med fristende, deilig, skummel, trygg, ny og velkjent mat, føler jeg meg avslappet. Det er godt å være rundt all den maten, og vite at jeg kan kjøpe den om jeg vil, eller la være. Foran en hylle med kjeks, kan jeg stå og diskutere med meg selv hvilken jeg liker best, hvilken som er sunnest og hvilken som inneholder mest sjokolade, for så å gå resolutt og putte to røde tomater i en pose i stedet. Deretter runder jeg brødskjæremaskinen, puster dypt inn et par ganger, slik at lukten av bakst kan trekke inn i meg og kanskje stilne suget etter noe ferskt, mykt og mettende. Ved brusen tar jeg en flaske Pepsi Max, enda jeg slutta forrige uke. Så går jeg en runde til, ned langs skapene med meieriprodukter og forbi frokostblandingene, vender om blant nøtter og potetgull og tilbake til brusen. Setter flaska tilbake blant alle de andre, fordi jeg tross alt slutta forrige uke. Tar opp lista jeg skrev før jeg gikk. To av tingene har fått plass i kurven, de andre ti skal jeg kjøpe i andre butikker, i flertall.
Men kurven er ikke tom av den grunn. Der er både det ene og det andre, som enten var på tilbud eller på den indre har-lyst-på-handlelisten. Dessverre tar mange av de varene turen tilbake i hyller og disker før jeg ankommer kassa for godt. Men en stund er de “mine”. En stjålen stund kan jeg se for meg hvordan det ville være å dra hjem og slenge en pizza inn i stekeovnen, helle noen pistasjnøtter i en skål og knekke sjokolade i mindre biter til dessert. Fylle et fat med spisemoden mango og ananas, norske moreller. Blomster på bordet. Skjære brød på den ubrukte fjøla og legge noen skiver i fryseren og noen i brødboksen, som til nå har stått til pynt. Å handle er en illusjon, en fin en. Til spørsmålet om pose er avkreftet og jeg rusler hjemover med ingen ting av det jeg hadde lyst på og mange ting som erstatning.
Jeg anser det som en fritidsaktivitet. Derfor handler jeg ofte.
Vel, det er flere grunner til at jeg handler ofte. Først og fremst fordi det roer meg ned. Både selve handlingen, å vite at jeg skal handle, å komme hjem med det jeg har handlet, å fylle opp lagrene av toalettpapir, te, Q-tips, frosne jordbær og yoghurt, å se at jeg ikke trenger noen ting, at jeg ikke kommer til å gå tom før jeg skal handle igjen. Hamstring, jeg tror det er en del av diagnosen. Da jeg flyttet, fant jeg en hel eske med shampoo, balsam og tannkrem, ubrukt selvfølgelig, sånn i tilfelle jeg skulle gå tom en søndag kveld. Alt kjøpt på tilbud, selvfølgelig. Om jeg så har tre pakninger av favoritteen i skapet, og tar siste pose av den første, så kjøper jeg en ny, fordi det er så godt å ha tre.
En annen, kanskje vel så viktig, grunn, er at jeg aldri blir ferdig med å handle. Det kommer av at alle butikker har ulike priser, og alle butikker har ulike varer, og de forskjellige variantene av varene har ofte bittebittelitt ulikt næringsinnhold. Jeg vet, selvfølgelig, hvor de selger den billigste agurken, hvor de selger frossen sei med lavere energiinnhold enn noe annet sted, hvor de alltid er utsolgt for bringebær. Det ligger ikke i min natur å kjøpe agurken til 15,90 på Rema når den koster 10 på Kiwi. Merkelig nok fungerer hjernen min sånn at om jeg kjøper agurken til 15,90, så har jeg “tapt” 15,90, mens om jeg kjøper den til 10 kr har jeg “tjent” 5,90. Ikke spør meg hvorfor, jeg er faktisk ikke dum eller svak i regning, bare litt spesiell. Det er også fullstendig uaktuelt å ta til takke med havregryn fra Coop, som faktisk inneholder 0,5% mer karbohydrater enn de fra Axa (ikke faktisk, dette er bare et av mange oppfunnede eksempler!). I enkelte tilfeller trumfer lavest energiinnhold prisen på varen. Jeg betaler gjerne dyrt for å leve magert.
Det jeg ikke tenker på, er vel det at energi må jeg ha uansett. Mat må jeg kjøpe uansett. Om innhandlingen krever fire ulike butikker for å handle alle varer billigst mulig og magrest mulig, så kjøper jeg alltids mer enn jeg hadde tenkt, både i kroner og kalorier. Intensjonene er gode, eller, kall det gjerne syke, men effekten dårlig. Det tar tid, det koster penger, og ved å kjøpe erstatninger for vanlig mat, magert og fritt for det ene og det andre, blir jeg aldri fornøyd. Mine forstyrrede spisevaner, mitt ustabile blodsukker, min kontroll og mangel på den, alt starter der i butikken. Hvordan morgendagens lunsj på jobb kommer til å bli, avgjør jeg ved innkjøp av en fettfri Skyr fremfor et godt brød og pålegg. Det går faktisk ikke an å lage gode, næringsrike middager når du verken har olje, smør, poteter, pasta eller hele egg i skapet. Å spise seg mett på Double 0 fra Yoplait og gulrøtter med magerost, det er både kostbart, kjedelig og trist. Å drikke seks glass med Fun light på styrten til gullrekka på fredag, i mangel på selskap og fredagskos, det er både skvulpende ubehagelig, ensomt og trist.
Savnet etter den handlekurven jeg drømmer om å fylle, med ting jeg liker og ting jeg har lyst på og ting jeg skulle ønske jeg våget å ha i kjøleskap og fryser, gjør at jeg handler og handler og handler og handler og aldri blir ferdig med det.
Koste hva det koste vil så må jeg slutte å spare inn og knipe inn for enhver pris! Etter forrige helgs statusoppdatering, har jeg bedt om tettere oppfølging, med kostplan og aktivitetsplan og avtaler rundt disse som jeg må forholde meg til. Derfor dro jeg på butikken i går, med en helt annen liste enn jeg pleier. Jeg gledet meg, gikk blant hyllene med iver og forventning til gode matpakker og etterlengtede middagsporsjoner. Og dukket skuffet opp på andre siden av kassa med akkurat de samme varene som sist, alt det jeg ikke skulle ha og ingen ting av det jeg hadde avtalt og lyst på. Jeg prøver igjen i morgen. Ønsk meg lykke til!