Det både forbauser meg og foruroliger meg å se og høre hvordan vi snakker til hverandre og om hverandre, til oss selv og om oss selv. Det er en pågående nedsnakking av mennesket. Med janteloven godt forankret, er vi nordmenn for eksperter å regne når det gjelder selvkritikk. Før foregikk den kanskje mer i det skjulte, innad, i tankene. Det ligger i vår kultur, vår ukultur. 

For eksempel på en helt vanlig tribune, på en helt vanlig fotballbane, på en helt vanlig tirsdag, hvor jeg satt og heiet fram et jentelag i barneidretten. Spillerne var i 12-årsalderen. De hadde fotballshorts og bare legger, flettet hår og smil om munnen. Rundt meg satt mødre, fedre, besteforeldre og søsken langs den ene langsiden, med sola midt imot, før den sakte forsvant bak klubbhuset. Noen spiste kake fra kiosken like ved, andre drakk kaffe fra termos. Noen hadde på treningsklær, og andre høye hæler. “Har du hørt at hun skal gå fra han og at de skal flytte dit og at læreren venter barn og at det er tilbud på kaffe på Kiwi denne uka?”… Det summet, vi klappet, vi hutret og frøs. 

Det ligger i vår kultur. Nærmiljøet, fotball på kunstgresset og vafler til 10 kroner. Det er slike stunder som får meg til å føle meg som en del av alt det her. En turgåer vinket til en bekjent og slo seg ned på de primitive benkene. Spillerne hadde akkurat rukket å gjøre lekser og spise fiskepinner til middag før kampen, eller kanskje det var tomatsuppe og pannekaker, siden det var tirsdag. Mødrene og fedrene kjørte til og kjører fra og sitter der i det evinnelige regnværet, sola og blåsten. Vi støtter morgendagens helter, tilsynelatende gjør vi det. 

En bestemor utbrøt, med munnen full av kakesmuler, at “Motstanderlaget har jammen ikke løpt fra matpakka”. Det tok et lite øyeblikk før jeg forsto hva hun mente med det, så tok det et lite øyeblikk før jeg fikk igjen pusten. Bifallende nikk og mumling. Et voldsomt sinne vokste inni meg, men jeg sa henne ikke imot. Kanskje håpet jeg noen andre ville ta kampen. Men ingen løftet så mye som et øyenbryn. En annen tilskuer, en mor denne gangen, klaget over sine stadig bredere lår og svakhet for sjokoladen. En far diskutert med en annen far om det var mest effektivt å løpe på mølla eller å løpe i skogen. “Herregud, ho nummer ni er jammen treig!”. Mens en liten jente, sikkert en lillesøster, tygget på rosiner og lekte med en dukke hun hadde med. “Ta en sjokoladebit, da, Thea!” Jeg ristet på hodet og sendte pakken videre. “Der ser du, det er noen som er flinke!”, sa de da. 

Vi satt der og frøs i septemberkvelden og diskuterte kropper som om kropp er alt vi er, men mest alt vi ikke er. Jeg diskuterte ikke. For å si det som sant er, så meldte jeg meg ut av samtalene, av feighet og av frykt. Det er slike stunder som får meg til å ikke ville være en del av det her. Det ligger i vår kultur, vår ukultur. Vi skal ikke tro at vi er noe, for det vi er er aldri godt nok. Og alle skal vi passe på at ingen glemmer det.

Fra hvem skal dagens unge lære at du skal ikke tro at du er noe, du skal vite det. 

Det er bedre å bygge barn enn å reparere voksne. Det spørs bare om det finnes nok reparerte voksne til å gjøre det.