Jeg gikk en tur på stien…

… og søkte skogens ro. 

Noen dager, nesten hver dag for tiden, vandrer jeg rundt som en hvileløs sjel. En tilstand av ro virker uoppnåelig. For uroen kommer innenfra, og jager meg i tanker, ord og handling. 

Om jeg kommer hjem, parkerer i gården og låser meg inn, føles hjemme som borte og jeg ønsker meg vekk. Om jeg er på jobb, lengter jeg til dagen er slutt, men når klokka ringer og jeg igjen får fri, føler jeg meg helt fanget. Om jeg er sulten, og spiser noe, skulle jeg ønske jeg ikke hadde spist enda, så jeg kunne gjort det annerledes. Om jeg er med mennesker, vil jeg være alene, og når jeg er alene, vil jeg holdes rundt og kjenne varmen til en annen enn min egen kalde skulder. Når jeg er våken, vil jeg bare sovne inn, mens når jeg er trøtt, vil jeg leve. 

Denne uroen er roten til mye vondt. Men i uroen forsøker jeg i det minste å finne ut hvor den kommer fra. Hva er det jeg jages av? Jeg tror det er hjertet mitt som hvisker meg i øret og rister meg hardt. Det vil ikke la meg hvile, fordi jeg ikke har det bra, og endring er det eneste som kan stilne desperasjonen. Hjertet styrer pulsen, styrer rytmen i mitt liv, og i tillegg til hjertets fysiske funksjon, tror jeg det er mye liv i hjertet. Sjel og ånd og slikt. Ønsker, drømmer, styrke og vilje. Det forteller meg at dette ikke er alt. Dette er ikke alt. Det beste har ikke hendt enda. Og det vil aldri skje om ikke jeg gjør noe annerledes for å ta meg til det stedet jeg kan finne ro og meningen med alt det her. 

Rob Bell snakker om dette i sine siste podcaster, “Robcast”. Han kaller det “Welcome to your heart”. I går, i en tilstand av orkerikkeværehjemmeorkerikkeorkemermåutmåvekkmåfølenoe, kjørte jeg til mitt favorittsted og gikk en lang tur i skogen mens jeg lyttet til hans ord om hjertet som roper “Is this it?”. Is this it? Et spørsmål, svært påtrengende og ganske depressivt. Var dette alt? Jeg kan tenke meg mange svar, men det sterkeste budskapet er kanskje at når du tenker på dette, spør deg selv med lengsel i stemmen om dette var alt, om det ikke kan bli bedre en dette, så er du ikke fornøyd. Du finner ikke ro, for du lengter etter noe annet. Hjertet vil ha noe annet, og det har tro på at det finnes. 

I skogen finner jeg litt ro. Det er noe med det grønne. Noe med det mørke, noe med solen som bryter gjennom og alt det levende, konstante, men samtidig voksende, i endring. Jeg hadde med kameraet mitt, og selv om jeg ikke forstår meg på blenderåpning og lukkertid, finner jeg glede og inspirasjon gjennom kameralinsa. Når jeg gjør ting som gir meg glede og inspirasjon, tenker jeg ikke “Is this it?” Jeg tenker ikke så mye, egentlig, bare er. Så jeg trenger mer av det. En ettermiddag i tomrom og ensomhet føles ikke like tom og ensom blant mose og greiner, dypt inni en bok, i strikkede masker, i korøvelser, rundt middagsbordet hos tante, i skrevne ord, i kreativitet og fellesskap. Jeg lar bildene tale for seg. 

Jeg søkte skogens ro, i sakte tempo, litt for sakte. For plutselig, ut av det grønne, ble jeg angrepet av noen små, innpåslitne blodsugere. Hjortelus. Fra fullstendig ro, til oppkavet IIIIIIIIIHHHHHHHÆÆÆÆÆ! De var i håret, i t-skjorta, på kameraet, i ansiktet, i nakken, på leggen, på armen. Og jeg var 30 minutters gange fra bilen, og måtte samme vei tilbake gjennom en skog full av flere. De slipper seg ned fra trærne, har ikke vinger, kravler og fester seg, suger og klyper. Så jeg tok beina fatt, løp og ristet på hele kroppen, det klødde og krøyp og alt rundt meg gikk fra harmoni til krigssone. Meg mot hjortelusa. Endelig ved bilen, ristet jeg håret og klærne, og ut falt den ene etter den andre. En kravlet nedover neseryggen, og jeg knuste den mellom fingrene. Fortsatt kjenner jeg det krype, selv om jeg har finkjemmet hver millimeter av meg selv. 

Hva vil jeg, da? Om jeg tror på at dette ikke er alt? Jeg vil ikke være alene, jeg vil ikke være hjemme, jeg vil ikke fastne, jeg vil ikke sulte, jeg vil ikke overspise, jeg vil ikke tie, jeg vil ikke slukne. 

Jeg vil føle meg viktig i andres liv. Jeg vil kjenne meg hjemme hjemme, jeg vil utvikle meg, jeg vil være i balanse mellom sult og metthet, jeg vil snakke, jeg vil synge, jeg vil løpe, jeg vil sove, jeg vil drømme og jeg vil tro, på meg selv. 

Så hva må jeg gjøre for å holde hjertet mitt med varme hender? Jeg må slutte å bare ønske og begynne å handle. Slutte å gjøre destruktive ting for å straffe meg selv for alt jeg ikke får til, og begynne å kjempe imot og bli stolt av det jeg mestrer. Jeg må begynne å eksistere i eget liv, for akkurat nå føler jeg meg levende kun når jeg er sammen med andre. Som om jeg opphører å være når jeg er alene. Som om livet mitt er på liksom, og min rolle er å være statist i andres liv. Det er ikke noe å vente på. Det må gjøres nå og nå og nå

og nå

5 kommentarer
    1. Du er viktig! Glem aldri det. Nei, jeg tror ikke ‘this is it”. Livet har så mye å by på og alt det du har vært igjennom er en forbannelse, men også en gave. Du ser livet gjennom andre øyne og det kan du alltid bruke til din fordel. Jeg er ikke frisk og vet ikke om jeg kommer til å bli det helt noen gang, men det skal ikke stoppe meg fra å leve det livet jeg ønsker. Så får heller friskheten komme etterhvert, kanskje. Du må tørre å satse på drømmene dine. Du er så modig, det synes jeg iallefall utifra det lille jeg leser her. Selv om du kanskje ikke ser det selv så er du vakker, omtenksom og intelligent. De egenskapene kommer du langt med, hvis du bare vil nok. <3

    2. Du finner ro i skogen (utenom hjortelusa) der har tankene dine plass og du har ingen forpliktelser. Mas ikke etter svar på alt men opplev og svar vil åpenbare seg. Hilsen en skogvandrer som snakker mye med seg selv 🙂

    3. Fra en skogvandrer til en annen; takk for hyggelige ord! Skogen er virkelig godt for sjelen, og så er den alltid tilgjengelig, bare man husker på den!

      Jeg snakker mye med meg selv selv, mange fine samtaler og noen krangler. Det er ikke så dumt, det bevisstgjør og kan være riktig så konstruktivt!

      God helg og god tur, blant mose, røtter og furutopper 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg