Sing, sang, sung

I bilen, med mangel på luft og for rask pust. Tårer som strømmet over i hikstende flommer. Det føltes som å bli kvalt, samtidig som jeg kjente jeg levde, med hver celle i kroppen i kampberedskap. Det var ikke annet å gjøre enn å svinge inn til siden, der det tilfeldigvis var en veikro med en liten parkeringsplass. Så satt jeg der, med bekker nedover kinnene, dundrende hodepine, vinduene åpne og dempet hulking. Til høyre for meg parkerte en bil med et eldre ektepar. De spiste sin pølse og stappe i stillhet, med flyktige blikk ned mot følelsesoverveldelsen som utspant seg i bilen min. Jeg har aldri følt noe slikt før, og vil ikke kalle det noe annet enn det. En overveldelse av følelser. De kom, stormet, og blåste vekk. Det krevde halvannen time på en parkeringsplass ved en veikro, å tørke meg opp og lappe meg sammen for å fortsette. Men det gikk over. 

Hvordan det begynte? En helt vanlig onsdag. Jeg hadde fri, hadde sovet hos tante og løpt en tur, kommet hjem og kjent at jeg ikke ville være der. Senere på dagen var det korøvelse, og jeg har en drøy reisevei dit, så jeg tenkte jeg kunne kjøre tidlig og gjøre noe hyggelig på veien. Som å besøke farmor, eller titte i bruktbutikker, eller lese litt på et bibliotek. Helt fra jeg våknet, eller helt fra for lenge siden, så har jeg kjent på motvilje mot å synge. Jeg elsket å synge, og sang fordi jeg elsket det, overalt, når som helst. Nå øker pulsen, snører halsen, hiver pusten, renner svetten. Og det bare ved tanken på å synge. 

For også dette tok spiseforstyrrelsen fra meg, i hvert fall for en stund. Det gjorde vondt å synge, med kramper i magen. Det var skummelt å synge, å lage lyd. På overlevelsesstadiet prioriterte kroppen rett og slett hjerteslag og 37 grader fremfor skalaer og volum. Det ble nok en arena der jeg aldri var god nok, og til forskjell fra annen kreativ utfoldelse jeg bedriver, definerer sangen meg som person. Om jeg synger bra, så er det bra, men om jeg ikke synger bra, ikke holder tonen lenge nok, eller ikke kommer høyt nok opp, så er det meg det er noe galt med. Med et mislykket strikkeprosjekt, eller et brød som ikke vil heve som det skal, eller 100 dårlige bilder før det kommer et fint, så klarer jeg å skille det jeg gjør fra det jeg er. Med objektivt blikk kan jeg vurdere resultatet, og jeg gir ikke opp eller graver meg ned om det er noe jeg ikke får til. I stedet kan jeg le litt av det, kaste det, slette det, og prøve igjen. Med sang er det noe annet. 

Så på to år kom det ikke en tone. I april forsøkte jeg på nytt, og likte ikke det jeg hørte og hatet meg selv for det. Tonen stilnet. I sommer tok jeg igjen opp nnotene, begynte å synge, helt uhøytidelig og med lave skuldre, uoppfordret og intuitivt. Intimt, med bare meg. Det ingen hører, har ingen vondt av, og selv om jeg ikke var tilbake der jeg ønsket, så var det helt ok. Jeg har gaulet til Adele og Taylor Swift og Odd Nordstoga, og ikke hørt så mye etter, bare følt på hvor deilig det er å lage lyd og musikk i en kropp som er til. På oppfordring fra støtteapparatet mitt, både det profesjonelle og det personlige, sa jeg derfor at jeg igjen var klar for kor, og med en gang avgjørelsen var tatt, endret alt seg. Jeg sluttet å synge i bilen og begynte å grue meg til første øvelse. Det jeg fryktet ville skje, det skjedde. Fordi jeg var i en tilstand av redd. Når man er redd, er det vanskelig å puste riktig, nå høyt og lavt, synge fritt og upresset. I et kor er man ikke bare et kor, man er også en sanger. Og jeg trodde jeg ødela for de andre, ble helt opphengt i alt jeg ikke fikk til og alt de andre klarte bedre. Jo mer jeg tenkte på det, stresset med det og lyttet etter det, desto mindre mestret jeg av ting som før var lett og alt som før var gøy. 

Så i den bilen, ved den veikroa, der kokte det ned til spørsmålet om å gi opp nå, eller se om det går over. Jeg bestemte meg for å gi opp nå, for godt. Aldri mer synge, slutte i koret og glemme. Fra veikroen fant jeg en motorvei der jeg bokstavelig talt kunne flykte i 110 i motsatt retning. Det var befriende, en bør løftet av mine skuldre. Jeg kunne puste igjen, kjente jeg var litt sulten. Kjente det gikk litt fort, bremset ned til 100. Kjente et savn, brått og inderlig. Som om noe hadde dødd inni meg og var etterlatt der på parkeringsplassen, kaldt og avvist. Lettelsen ble tyngre for hver meter jeg skapte mellom meg og sangen. Det ble en slags test, der jeg ukritisk og ikke-dømmende tillot meg å velge det som føltes best, for se hva den avgjørelsen gjorde med meg. Og den gjorde at jeg kjente en motvilje mot å kjøre i 110 i feil retning. Og den gjorde at jeg snudde, fant veien til korøvelsen, var redd, men sang likevel.

Jeg kunne fortsatt, men jeg valgte å snu. Det forteller meg at jeg trenger sangen i livet mitt. Om det er best å holde det på et uhøytidelig og personlig nivå en stund til, eller gjøre sangen sårbar og offentlig, som i et kor, det vet jeg ikke. Jeg skal kjenne på det en stund, kjenne hvorvidt jeg føler et press eller en dragning. Det er en stor forskjell. Men jeg vet at jeg må synge. Og derfor skal jeg ikke la meg tie.

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg