I familien er jeg… den ordentlige. Ikke at de andre ikke er ekte. Ordentlig som i hun som alltid møter i god tid (les:altfor god), har høye hæler, matchende klær, en eim av parfyme, alltid veske, aldri spør om noen har sett mine nøkler eller telefoner eller bankkort, sorterer alle de hvite ankelsokkene etter slitasje og strikktype, klapper på hunden og vasker hender, i den rekkefølgen, lager mat til hunden og vasker hender, i den rekkefølgen, rydder vekk de innskrumpede potetene i kjøleskapet, sier til mamma at nå må du forte deg for å rekke jobb og løper etter med matpakka og lommeboka, sier til en stresset bror at jeg fant bilnøklene hans på badet, sier til en distré søster at hun må huske å søke stipend hos Lånekassa, sier til pappa at det er godt vi er to som passer på, for han er i grunn ganske ordentlig han også. Jeg kunne ramset opp i det uendelige, men du skjønner tegninga. 

På shopping er jeg… en sånn som går inn i butikken og rett til tilbudsstativene. Der finner jeg mangt som kunne vært fint, og prøver villig og tenker på alle pengene jeg sparer om jeg kjøper. Så tar jeg alt jeg prøvde, bærer litt rundt på det og henger det pent tilbake på plass. Med like full lommebok og like tomme hender, går jeg videre til neste butikk med gode intensjoner om å endelig få kjøpt meg noe nytt, durer rett til tilbudsstativet, prøver så mangt og finner stadig grunner til at jeg ikke trenger noe likevel, og at pengene bør spares til noe annet.

Dette er regelen.

Men en gang hvert jubelår får jeg shoppingånden over meg og står der ved bilen etter en halvimes tid med mer i posen enn resten av året til sammen.

Dette er unntaket. 

På byen er jeg… aldri. Med mindre du mener på kafé en lørdags formiddag eller ruslende i parken. Forresten, aldri det heller. Med mindre det er en svært billig kafé der jeg kan sitte og drikke en kopp te som ikke koster mer enn kanskje 20 kroner og snakke med en god person. 

I bokhylla har jeg… en egen hylle dedikert til Harry Potter. Det vil si nærmere 60 centimeter med Harry Potter. Først alle på norsk, så alle på engelsk, så alle ekstrabøkene om fabeldyr og rumpeldunk. Ellers har jeg vel drøye 60 centimeter med kokebøker også, samt noen utvalgte favoritter på norsk og engelsk. Til å være en som elsker bøker, eier jeg i grunn få. Det er fordi jeg også elsker å spare penger, og derfor heller låner på biblioteket. Vis meg din bokhylle, og jeg skal fortelle deg hvem du er! Jeg? En gjerrig gomp som er over gjennomsnittet opptatt av mat. 

På skolen var jeg… ufrivillig mønsterelev, som i en indre tvungen perfeksjonist med fritidsproblemer. Aldri en anmerkning, aldri en lekse glemt, aldri et verb bøyd feil eller et møkkete viskelær å spore. Jeg slukte alt, og skolen slukte meg. Og spyttet meg ut på andre siden med toppkarakterer og null ambisjoner. Tiden vil vise om jeg noen gang oppsøker denne altoppslukende arenaen igjen, enda jeg kan jo bli hva jeg vil. Takk for det, men alt jeg ville være og alt jeg ville bli, druknet i lekser og seksere og fremføringer og løkkeskrift. Livets skole, derimot, den skulle jeg gjerne gått om igjen. 

Hjemme alene er jeg… som regel alltid. Slik blir det når man bor alene. Om du titter gjennom vinduet en sen septemberkveld, vil du se et strøkent bord, skinnende gulv, oppvask til tørk, klær til tørk, te på bordet, pysj på kroppen, strikketøy i henda og Farmen på TV. Og masse levende lys, jeg kalles ikke “fyrvokteren” for ingen ting. Pensjonisttilværelsen har allerede inntruffet på hjemmefronten, vi får se om jeg blir yngre med åra. 

På jobb er jeg… profesjonell, men uten en profesjon. For tiden jobber jeg på en barneskole, og slik gikk det til at mønstereleven ble en mønsterarbeidstaker. Blant kollegaer er jeg stille og sjenert, i arbeidsoppgaver er jeg flittig og dedikert, blant elever er jeg streng og mild, rettferdig og snill. 

I matbutikken er jeg… hun som titter mye og handler lite. Som kommer igjen og igjen, fra butikk til butikk, på utkikk etter best pris og lavest energiinnhold, sistnevnte er under reprogrammering. Du får gjerne gå foran i køen, om du har mindre i kurven enn meg. Og jeg sier alltid hei, om du sier hei. Med salig blikk og senkede skuldre, ser jeg på handlerunden som en fritidaktivitet heller enn et hverdagsonde. Jeg har alltid Coop-kort, eller Trumf, og har veska full av poser til gjenbruk. “Ha en fin dag!”, med blikkontakt og det hele. Jeg tror jeg er en trivelig kunde. 

På Facebook er jeg… hun som aldri poster annet enn linker til egne blogginnlegg. Og som kanskje sender en bursdagshilsen i ny og ne, og svarer på Messenger en uke etter mottatt melding. Uff, det ene mer selvopptatt enn det andre. Jeg trykker sjelden “liker”, men blir glad for “likes”, joda, så, neida, så. Kanskje jeg går så langt som å si at på Facebook er jeg direkte egoistisk.

På treningssentret er jeg… fersk, med kun tre måneders erfaring. Hun som helst trener når det er få på senteret, eller på gruppetime, selv om den kombinasjonen ikke gir så mye mening. Jeg kan le litt for meg selv av hardbarkede menn i femtiårskrise på “Mage-rumpe-lår”-gruppetime, eller få vondt i hjertet av herjede blikk med bulende årer og innhule mager. Jeg er hun som løper til og løper fra, fordi oppvarming inne er så kjedelig. Du finner meg aldri på mølla, for det er dødens forferdelig. Selv etter to minutter lurer jeg på om jeg orker en meter til, så det orker jeg rett og slett ikke, mens ute kan jeg holde det gående i det uendelige. Det er rart, det der. Kanskje ser jeg litt sint ut, men det er bare fordi jeg er konsentrert og litt redd for folk. Jeg har ikke bag, men sekk, og har “treningshansker” (les: arbeidshansker, men ikke hagehansker) fra Biltema, tights fra HM og sko kjøpt på Nike Store på Manhatten. Litt av et syn, kan du si. Jeg er på treningssenteret for å trene på å trene mindre, et fokus som kanskje flere kunne trengt. 

På McDonalds er jeg… så sjelden at jeg husker hver gang. Sist var en sen kveld i Oslo på vei hjem fra høgskolen med lillesøsteren min som selskap. Klokka var kanskje ti, jeg hadde på den beige lange jakka og et tubeskjerf i halsen. Det var litt kaldt, og søsteren min syntes det var rent for galt at jeg aldri hadde smakt en McFlurry før, så det gjorde jeg da. Jeg var 21. Det var gødt, for å si det mildt, enda så kaldt det var. Det skal gjøres igjen, for å si det optimistisk! 

På strømpelesten måler jeg… 157,5 centimeter. Den halve centimeteren er viktig, for den utgjør forskjellen mellom lavest og nest lavest i søskenflokken, i min favør! I mine magrere tider minket høyden med over en centimeter, men nå har jeg heldigvis mer kjøtt på beina, bokstavelig talt! 

På flyet er jeg… i himmelen. Jeg elsker å fly. Min første flytur, i en alder av 3-4 år, utbrøt jeg etter en hel time med luft under vingene: “Mamma, vi er i lufta!”. Litt treig i oppfattelsen, og null prosent flyskrekk, med andre ord. Jeg flyr gjerne alene, helst alene. Velger vindusplass på korte turer og kantplass på lange, fordi det er godt å ha fri tilgang til toalettet. Jeg kjøper én ting på flyplassen, og det er en pakke tyggis, det er en tradisjon. Og så unngår jeg propper i ørene. Du finner aldri min håndbagasje i bagasjehyllen. Nei, sekken, aldri koffert, stappes under setet, lett tilgjengelig og tyverisikret. Den er fylt med kamera, bok/bøker (tidsoptimist), “Kryssord for nybegynnere” og tilhørende kryssordpenn, et skift, fordi erfaringsvis kommer bagasjen min ofte ikke fram samtidig med meg, linseetui, hodetelefoner, vannflaske fylt opp på flyplasstoalettet, en frukt, kanskje en matpakke, hånddesinfeksjon, reisebok og opplevelseslister, samt høy grad av reisefeber, stadig stigende mot 41 grader. 

På biblioteket er jeg… en rundbrenner. Dette punktet erstattet det opprinnelige “På nachspiel er jeg…”, sånn bare for å understreke min sosiale/kulturelle alder på 75. Til enhver tid har jeg lån ved tre-fire bibliotek, en reisende i bøker. På biblioteket er jeg ofte og lenge. Jeg låner masse, av ulik art, og fornyer og fornyer fordi jeg aldri får startet på bunken av bøker jeg har planer om å lese. Bibliotekarene er på hilser’n med meg, og jeg suger inn duften av trykksverte og gammelt papir. Kanskje jeg skal bli bibliotekar? I følge dette innlegget står det vel mellom det og kassadame, fordi jeg elsker den andre siden av disken på begge steder. 

I diskusjoner er jeg… enig. Utvendig enig, innvendig ikke fullt så enig. Arbeider med saken. Hvorfor skal jeg ha mindre rett til en fri vilje og ytringsfrihet enn alle andre?

På Instagram er jeg… grønn. Vi ble aldri helt venner, et sted går grensen for hvor teknisk sosial en usosial praktiker kan bli. Min profil har seks bilder, alle postet som bidrag i en G-sport-konkurranse. Konkurransen var selve grunnen til at jeg opprettet en profil. Nå ler jeg av innlegg fra “joikinorge”, som: “Til alle som hadde “skole start” på mandag: Følg ekstra godt med i norsktimene i år“, eller “For skitten for skapet. For ren for vaskemaskinen. Velkommen til stolen!“, eller “Forrige uke fant jeg ut at jeg er fargeblind. Det kom helt ut av det lilla.“. Fredrik Backman sin profil er også til tider hysterisk festlig, dog på svensk. 

På bussen er jeg… alltid ute i svært god tid, gjerne på plass et kvarter før avgang. Jeg sitter alltid på fjerde rad, på siden nærmest veikanten, og gir plass til alle andre som kommer på. Jeg har sekken eller veska på fanget, selv om alle seter er tomme, ingen skal kunne si at jeg opptar mer plass en jeg trenger. 

I telefonen er jeg… nei, her snur vi om til: på telefonen er du… heldig om du treffer meg. Hardt rammet av telefonskrekk. Jeg øver meg nå på å ringe opp igjen minst ett tapt anrop om dagen, men som regel svarer jeg kun på melding. Karakterbrist. Beklager, alle dere tålmodige ringere. 

I desember er jeg… frelst. Jeg gleder meg til jul allerede i januar. Men, ingen julelys eller julesanger, julemarsipan eller julefilmer før 1. søndag i advent. Der er jeg streng med meg selv. For å holde ut ventetiden før ventetiden, har jeg min egen “novembertradisjon”, der jeg ligger på gulvet den 1. november og lytter gjennom hele “November”-albumet til Odd Nordstoga, og gjentar prosessen hver dag frem til julemåneden er i gang. CD-en er kun tillatt i november, og ligger nedpakket i en koselig boks resten av året. Alt som har med julen å gjøre gjør meg lykkelig, aller best er adventsdagene med alle tradisjoner og koselige stunder. På min ønskeliste står det gjerne “Opplevelser”, og nesten alle gaver jeg gir bort er hjemmelaget, ofte strikket. Bakeren i meg er i fri utfoldelse, hvilket familiens gomme kakebokser og hungrige kakemomser neier og bukker for. Nå må jeg slutte å skrive om julen før jeg dør av lengsel. 

Akkurat nå er jeg… klar for sofaen og en kopp te. Dagens innsats: godkjent!

Sånn, det var meg i et nøtteskall, eller, “Thea i et nøkkelhull”, som min storesøster – utvandret til Amerika med sviktende norskferdigheter – sier det så fint.