Det skal gå over, men det går forbi

Det skal gå over, sier de. 

Et rastløst sted, en hvileløs sjel. Det er som å leke gjemsel.

Nå kommer jeg og tar deg. Du er død. Thea på boks. 

I bilen har jeg en sekk med et skift og toalettsaker, treningsklær, te og suketter og havregrøtmiks, så jeg alltid har muligheten til å ikke reise hjem, men bort. Forsøke å ikke være alene. Det er et ensomt sted. 

Med muligheten i bagasjen, ender jeg ofte på øde veier, for jeg har hørt at man blir smart av å kjøre nye steder. Dessuten går tiden litt fortere i bilen. Jeg går turer i ukjente skoger og handler i fremmede butikker i små byer jeg passerer. Alt for å utsette, aller helst unngå, den overveldende følelsen av livet som innhenter meg når jeg kommer hjem. 

Jeg hater livet mitt. Alt ved det.

Alt som ikke er, men mest alt som er i steden.

Den midlertidige arbeidspraksisen, leiligheten, den evinnelige treningen, mitt daglige brød, eller knekkebrød. Kveldene på sofaen der jeg ligger på siden og klemmer en pute inntil meg, stryker over pelspleddet og snakker med meg selv i tankene. Meldinger med venner jeg sjelden treffer, familie jeg savner når de er borte, og flykter bort fra når de er nær. Klemmene jeg trenger, men bryter ut av i stunden.

Det går ikke over, det går forbi. Livet. 

“Togene går
og andre mennesker klarer fint
riktig tog til riktig tid
du våkner alltid opp i feil by”

             – fra “Alle snakker sant” av Siri Nilsen

Hvorfor? Jeg spør hvorfor?

Det føles helt meningsløst å leve midlertidig. Som om hver dag er en løgn og hver natt et hviskelær. Glem i går, i dag er alt på nytt. Igjen og igjen og igjen. 

Jeg bruker all min tid på å få tiden til å gå. Jeg venter på lunsj, på i kveld, på i morgen, på helgen, på julen, på 2017, på å leve.

Jeg venter på at du skal komme og venter på at du skal dra igjen. 

Jeg venter og jeg drikker te. Konstant. Jeg venter og jeg spiser, og løper, og kjører, og stirrer, og scroller, og drikker te, eller så setter jeg meg ned og reiser meg opp, går på do, vasker hender, går på do, vasker hender. Hviler ryggen mot veggen og baken mot gulvet og gråter litt mens jeg teller hvor mange dager det er til desember. 

Hele tiden kjenner jeg et lammende, murrende neineineineineineineineineineineineineineineineineineineinei

Og da frister det å forsvinne igjen, til kampen mellom liv og død. I det fattige livet eide jeg i hvert fall viljen til å leve, kroppen regelrett nektet å gi seg. Følte de uante kreftene av overlevelsesinstinkt, holdt ut smerte og slo og slo og slo og trakk pusten dypt. Den fysiske livsviljen når resten sviktet. 

Livet ga aldri mer mening enn når det holdt på å forsvinne. 

Jeg hadde vel dødd, om det var meningen. Det må være en mening med at jeg fortsatt er.

Men det gir ingen mening.

Det skal gå over, sier de. Men det er ikke riktig. Det går ikke over, det går forbi. 

Livet passerer, mens jeg står inne og er redd. Mennesker passerer, mens jeg gjemmer meg inne og er ensom. Så ubeskrivelig ensom. 

Jeg var redd for å dø, og nå er jeg redd fordi jeg ikke lever. 

Det rare er at hver gang jeg tenker det her, ja, stort sett hver time av hver dag, så er det en bitteliten, eksploderende tanke som popper opp. Som eselet i Shrek, som hopper opp og ned og roper “se meg, se meg, se meg, se meg, meg, se meg, meg, meg!”. 

Det er jeg som pakker ned dette midlertidige livet og drar for å finne et nytt. Sier ha det for å kunne si hei. Til steder der de ikke selger Skyr, og det ikke er kjeler til å koke havregrøt eller vekter å veie eggehviter på eller tevann i ubegrensede mengder. Der Family Sports Club ikke eksisterer. Et sted jeg er mer redd for å være for redd til å ikke få gjort noe, enn å faktisk gjøre noe. 

Så fjernt fra her og så nære nå.

Så mye uopplevd og uerfart. Selv om jeg er 24 på papiret, er jeg som en 14-åring i hodet. Med behov for å bli tatt vare på og behov for å lære å ta vare på meg selv.

Skal jeg overleve, eller skal jeg leve? Skal det gå forbi, eller skal jeg gå videre?

6 kommentarer
    1. Du beskriver så utrolig godt og jeg kjenner igjen så mye i disse følelsene, godt å lese var det. Håper du finner det som gir deg sinnsro og jeg håper du fortsetter å skrive. Det er aldri lett å vite hvilken vei manskal ta men det ordner seg om du tar de riktige valgene for deg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg