La være det som var.
Det var ikke så lurt å gå den bratte bakken opp til der du sist var da du var fem år. 19 år gjør mye med både steder, ting og mennesker.
Store lekeplasser blir små lekeplasser. Rektangulære polarbrød blir runde. Hunden er død, dukkene ligger i poser på loftet, søsteren i overkøya sover når du er våken, på den andre siden av kloden.
Lange bakker blir oppoverhelling. Du fikk en lillebror, du fikk en lillesøster, og du ble stor enda du var liten. En familie på fire ble en familie på seks, så deltes de opp og ble to og en og en og en
og en ensom.
Toppen er ingen topp nå, bare en tue. Huset der pappa en gang fanget mus med støvsugeren og dere sto på hendene inntil veggen og drakk blå brus hver lørdag, det finnes ikke lenger. Den bratte bakken ned mot låven er jevnet med jorden, selv om du en gang sto fast i den med ski på beina og staver festet rundt gummivottene og trodde ingen noen gang ville finne deg. Så liten at selv ikke topplua syntes fra stuevinduet til pappa. Men pappa kom, han fant deg og fikk skiene av og hulkene til å stilne. Det er ingen bakke, det er ingen låve, det er ikke noe stuevindu, pappa bor ikke der nå.
Det står en heisekran på gårdsplassen, et stort betongbygg reiser seg oppå plassen der det lille trehuset sto, og gjerder stenger for at du kan komme inn. Jordet mellom huset og lekeplassen er ikke et jorde lenger, men en fotballbane. Lekeplassen er ikke en lekeplass lenger, noen dumper hageavfall der sandkassa sto. Og gjennom et hull i fotballmålet tar du bilder av en himmel i rosa mot utsikten til fortiden som erstattes med nytt.
Selv trærne i skogen bak huset har blitt så mange og så store at solen bare når til toppene. Om du legger hodet bakover kan du se dem. Under der satt du en gang og fikk et hjertesmykke av gull og drakk solbærtoddy og spiste Bixit, bare du og mamma. Dere hadde pakket sekk og votter og gått langt, men langt har blitt kort, ja, bare noen hundre meter egentlig, skogen har blitt gjennomsiktig, gullkjedet passer ikke lenger og hjertet er borte.
Håret ditt er langt nå. Øynene ikke fullt så mørkebrune. De har sett mer enn du kunne se for deg, men så lite av det du ville. Og i kveldssolen mørklegges du slik du føler deg inni, som et halvt menneske. Farget av lys og fanget av skygger. Det er lite å finne på gamle stier, alt er forandret av tiden. Noe har vokst og noe har krympet, og inni deg er du lik, men likevel så annerledes.
La være det som var. Minner er skjøre og knuses så lett. Det er bedre å huske dagene som lange og fulle av eventyr, huset som slott. Det er bedre å minnes skogen som skog, og ikke se at du kan se tvers igjennom. La mamma og pappa være det, la deg ha vært liten og dem ha vært nære.
Det er det gode som fester seg, alle krangler og tårer er glemt når du har for mye å huske til at alt kan få plass.
Til du går tilbake og ser at ingen ting er som det var og du begynner å tvile på at det var sånn noen gang. Stedene borte, hjemmet borte, tryggheten borte, hjertet borte, familien borte, brått er sola borte.
La det være og se nye veier. Hold ut mørket til dagen våkner. Fortiden i nåtiden gir ingen mening i fremtiden. Du får ikke tilbake. Du må skape nytt.
