Skammen

Til tross for alt fokuset samfunnet og medier retter mot psykisk sykdom, er fokuset mot individet relativt uendret. Vi deler så mye, men likevel så lite av det som betyr noe. I dag er det Verdensdagen for psykisk helse , og i den anledning ønsker jeg å rette lyset mot den mørke, skjulte og selvutslettende følelsen som både skaper og opprettholder psykisk sykdom. Den evinnelige skammen, roten til mer vondt når du allerede er nede. 

Aldri har vi vært så sosiale, men aldri har vi følt oss så alene. Jeg snakker om oss vanlige, som verken gjenkjennes på gaten eller får priser for vår åpenhet. De usynlige psyke, med arr dype som helvetesgapet og like skremmende å komme over. De usynlige psyke, med sår som aldri kan lukkes, fordi skammen strøs over, tyter ut og forpester tilhelningen. I følge Store Norske Leksikon, er skam en “sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nært knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg”. Med andre ord, når du føler deg som minst og bare vil synke ned i jorden, utenfor og rar og feil, da er det skammen som driver deg fra andre og inn i ensomheten av selvhat og fornedrelse. Det kan sees som en ond sirkel, en dans med djevelen på skulderen. Så opphengt i det de andre ikke må se eller innse, at du aldri er helt tilstede og aldri kan være deg selv. 

Vi lever i en skamproduserende tid. Vi lager serier om det, slår opp forsider i tabloidaviser der kjente fjes snakker åpent ut. Gjennom utallige overskrifter og artikler, danner det seg en holdning blant oss om hva skam er og hva man bør føle skam over. Ærlighet og åpenhet om skamfulle ting, gjør dem ikke nødvendigvis mindre skamfulle. Det skaper gjerne en enda større platform der skamfølelsen kan vokse fra. Skambelegging uten belegg for det. Det meste som ikke passer inn i den såkalte perfekte malen, gir grunnlag for skam. For eksempel en uteblitt treningsøkt, behovet for å gjøre ingen ting, McFlurryen du spiser på vei fra jobb, å stryke på eksamen, å se for mye på TV, å ikke gå ut hver fredag. Relativt vanlige eksempler, som selv den beste blant oss kan kjenne seg igjen i. Det var ikke mye skamfullt ved dette før, jeg kan faktisk huske en tid der det var avvikende fra normen å trene jevnlig, ha full timeplan hver ettermiddag, ha toppkarakter i alle fag, spise smoothie på vei fra jobb og ikke ha sett Gullrekka, uten skammenligning forøvrig.

Når selv så små ubetydeligheter bygger opp om skammen, hvilken innvirkning på selvfølelsen har da de store avvikene? Ensomhet, arbeidsløshet, vanskelige familieforhold, fysisk og psykisk sykdom, barnløshet, rus, alkoholisme, vold, fattigdom, overvekt, undervekt, frafall fra skole. Rekken er uendelig, og for hver dag i vår ekspanderende verden, blir den lengre og infiltrert i alle livets faser og områder.

 

Skammen er ødeleggende utenfor vår forståelse. Skammen overskygger, suger ut gleden, tapper deg for energi og binder deg fast. Jeg liker å se for meg skammen som et tre. Om skammen er et tre, så ligger det i vår natur å føle skam. Stammen i skammen kan være mange år, tykk og hardbarket. Du har røttene som stadig blir lengre og går dypere, vikler seg inn i alle områder og kroker i menneskesinnet. Greinene griper utover, kaster skygger over ansiktet, blir mange og tette. Skammen blir tyngre og tyngre jo mer den vokser. Den fester seg til deg og til bakken så hardt og så komplekst, at å fjerne skammen blir en oppgave like uoverkommelig og umulig som å trekke opp en hundre år gammel eik med rota. 

Skammen skremmer, både i fortid, nåtid og fremtid. En skamfull vil se det som sin plikt å forhindre at andre skal lide for egen ulykke, verken i handling eller ord. I utgangspunktet handler skam om hva andre tenker om noe som angår en selv. Men skammens paradoksale natur fjerner skammen fra sammen og gjør det til en ensom ting. Ved å trekke alt innover seg fremfor å snakke om det, blir skammen bare mer bekreftet. Andre slipper ikke til og får ikke mulighet til å avkrefte. Det du ikke vet, får du ikke gjort noe med. Skammen fører til tomme samtaler som “Hvordan går det?” “Bare bra!”, for sannheten skremmer skammen, som egentlig ikke har rot i virkeligheten.

Elizabeth Gilbert sa en gang at “Terrified people makes terrible decisions“. Jeg tror dette i aller høyeste grad gjelder for skamfullhet. Skammen skremmer deg til å ikke snakke om skammen, og det er kanskje det mest skadelige du kan gjøre mot deg selv. Skam bygger på antagelser om andres antagelser, og så gjør du sånn fordi du tror andre tenker sånn og ender med å velge det du tror er rett, men likevel så feil, gang på gang. Til slutt har du bygget opp et liv rundt deg som ikke er ditt, en væremåte og en personlighet som bunner i å skjule alt du ikke er, fremfor å vise alt du er. For du er så mye mer enn du lar deg selv tro. Innerst inne tror jeg du vet det, og det er kanskje det mest skamfulle av alt. 

Skammen kan ramme de beste blant oss. Kanskje er det nettopp de som fremstår som mest vellykket som har mest å skjule. Skam er en så ubehagelig følelse at vi gjerne gjør det vi kan for å slippe å kjenne den. Ofte utløser det et enormt behov for å unnvike ved å distrahere seg og distrahere andre med et prestasjons- og opplevelsesjag på skole, jobb og sosialt, en overdreven vellykkethet på alle andre områder i livet. Noen sier at spiseforstyrrelser legger grunnlag for mye skam, andre sier at skam legger grunnlaget for spiseforstyrrelser. Slike forenklede bilder finnes sikkert for de fleste psykiske lidelser. Angst skaper skam og skam skaper angst. Depresjon skaper skam og skam skaper depresjon. Jeg tror skam både kan være en viktig årsak, en uheldig virkning og en opprettholdende faktor for psykisk uhelse. 

Du snakker som en som vet hva du snakker om, tenker du kanskje? Ja, jeg skammer meg mye over det meste. Det finnes vel flere ting ved meg jeg skammer meg over, enn ting jeg ikke skammer meg over. I perioder har jeg skammet meg så mye over å være utenfor studie- og arbeidsliv, at jeg har reist hjemmefra hver morgen og parkert et øde sted og vært i skogen hele dagen, så ingen skal spørre hvorfor jeg er hjemme, eller hvorfor jeg har tid til å trene eller gå på butikken på dagtid. Skammen over å oppleve angst i sosiale sammenhenger, har gitt meg rollen som taus, seriøs og effektiv. Jeg benytter enhver sosial anledning til å være til nytte, slik at ingen skal gjennomskue min manglende evne til å være nær og snakke med.

Skammen over alle mine livshull, om man kan kalle dem det, alle år av mitt liv som jeg har viet til selvutslettelse og isolering, gjør det også vanskelig for meg å slappe av blant andre mennesker. Jeg frykter spørsmål som andre stiller helt naturlig. Så mye frykter jeg dem, at du antagelig ikke vil se meg der i det hele tatt. Jeg blir nok heller hjemme, der ingen ser og ingen spør og ingen trenger vite. Først alle Hva-ene. Hva studerer du? Hva jobber du med? Hvor gammel er du? Har du kjæreste? Hva har du gjort siden videregående? Forgjeves forsøker jeg å smyge meg unna mens jeg sakte leter etter det hullet jeg kan synke ned i. Jeg skulle så gjerne hatt et enkelt svar til å fylle alle livshullene som krever nedsynkbare hull når de stilles spørsmål ved. For uansett hva jeg svarer, vil det komme et hvorfor, eller et hvordan eller et nytt hva. Du spør kanskje av nysgjerrighet, eller av ren formalitet, kanskje bare for å være hyggelig eller unngå pinlig stillhet? Men om jeg svarer sant, vil du forakte meg, og om jeg lyver, vil du gjennomskue det. 


Skammen over kroppen min og at jeg sliter med spiseforstyrrelser, den deler jeg åpenbart her på bloggen, men ikke ansikt til ansikt. Derfor har de fleste jeg treffer bare et feilaktig inntrykk av at jeg er veldig sunn og aktiv, noe som igjen fører til at det er vanskelig for meg å spise lunsj på jobb, gå i bursdager eller være sammen med andre over flere timer. Hva om de gjennomskuer mine rutiner? Hva om de hører mine tanker? Hva om de spør? Ta deg en bolle, da, Thea. Det er fredag! 

Sakte men sikkert vil mitt lille liv rakne i sømmene, og så står jeg der helt naken. Nei, du skjønner. Ehm, altså, det startet da jeg var 11 år… –  …og nå er jeg 24 og det er ikke slutt enda. Det er ingen som spør som har tid til å få vite alt det, eller som ønsker det i utgangspunktet. De fleste blir først forfjamset, så litt flaue, og så forsøker de galant å bytte tema eller avslutte samtalen. Og skammen vokser. Ingen vil fortelle om den, og ingen vil visst høre om den heller.  

Skammen har mange egenskaper og evner til å vokse og bli sterk, men skammen mangler det viktigste, nemlig evnen til kommunikasjon. Skam er en taus ting. Den defineres i et behov for å skjule deg for ikke å bli oppdaget eller avslørt. Igjen handler det om antagelser og forventning. En skamfull forventer å bli møtt med forakt, og antar at andre vil snu ryggen til og forlate. Det du er, er så ille, at jeg ikke kan vedkjenne meg deg. Det du har gjort, er så feil at ting aldri kan bli riktig mellom oss igjen. I all sin uverdighet opphører også verdien i å dele skammen. Delt skam er ikke halv skam, delt skam er dobbelt skam. Ikke bare er det skamfullt det du er/gjør/har gjort/ikke har gjort, det er også skamfullt å erkjenne at du føler slik. Og den du deler med vil vel skamme seg over deg også? Tar det aldri slutt?

Som et tre der du ikke kan se stammen for bare greiner. Men det er en stamme der inne, stammen i skammen. La oss finne den. Er vi født med skam, eller skapes den av hva vi gjør og tenker? Er det andre som pålegger oss den, eller er den selvpålagt? 

Skam er uten tvil et nyttig barometer for riktige og gale beslutninger, en pekepinn for samvittigheten om hva vi bør gjøre. Men skam er utvilsomt aller mest unyttig og direkte skadelig. Ved å fokusere på skammen rundt tanker og handlinger, retter du samtidig pekefingeren mot hva man skal føle skam over, hvilket ofte fører til at enda flere føler enda mer skam. For å være helt ærlig så ser jeg ingen ende på denne sirkelen. Jeg har ikke noe godt svar på hvordan vi bør rive skammen opp med rota.

Det jeg vet, er at skammen gjør en av to ting. Den skaper avstand, eller den skaper nærhet i vårt forhold til andre mennesker. Den skaper avstand når vi skammer oss bort, den skaper nærhet når den deles og møtes med avkreftelse. Et viktig poeng er at det meste vi føler skam over, er ting vi verken kan gjøre noe med eller er skyld i selv. Skammen privatiseres, vi blir trær i en skog fremfor en skog av trær. Alt ansvar ligger på individnivå. Hvorvidt vi lykkes med skole, jobb, samliv, trening og kosthold, er vår feil eller vår fortjeneste. Det er ikke nødvendigvis slik, eller, det er ikke slik. Punktum. 

Du kan godt si at jeg har hatt millioner av valg der jeg kunne valgt annerledes og sluppet å være spiseforstyrret i over halve livet mitt, men likevel er det ikke min feil at det endte slik. Det er ikke noen andre sin feil heller. Det er heller ikke noe jeg kan gjøre ugjort. Men jeg kan gjøre noe med den opprettholdende faktoren SKAM ved å vise alt jeg er, fremfor å skjule alt jeg ikke er.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg