Så handlet det kanskje om kropp likevel


Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. For å forsøke å forklare dem at en spiseforstyrrelse går både utenfor og innenfor den fysiske rammen. Noen tror at bare de tynneste er syke, og at de tykkeste har valgt det og at de såkalt normale har det ok. De tar så feil. Jeg tok feil, jeg også, da jeg sa at det aldri handlet om kropp. Opprinnelig handlet det om helt andre ting, men kroppen ble nedgradert til et verktøy jeg kunne bruke for å reparere alt som ikke var bra. Dermed handler det meste om kropp likevel. 

Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. Min lidelse har vært konstant, mens min kropp har vært i endring. En 11-åring ville bli gjennomsiktig, en 15-åring ville forbli barn, en 22-åring ville forsvinne, og en 23-åring ville bli normal, i kroppen. Fordi jeg trodde det ville gi meg et normalt liv, men så er livet mitt så fjernt fra det at nå vet jeg ikke lenger. Behandleren min spør meg stadig om jeg ønsker å gå ned i vekt igjen. Jeg har svart at jeg er like redd for å gå opp i vekt som å gå ned i vekt, og at det må være en positiv ting, for kroppens skyld. Men egentlig, helt ærlig, så vil jeg ikke være som jeg er nå. Lårene skremmer meg og ansiktet må jeg skjule bak mitt tykke hår. Genseren må være løs så ingen skal se hvordan jeg egentlig ser ut. Jeg klyper i alt som er for mye, og stenger meg inne for å holde kroppen bort fra verdensspeilet. En hjemsøkt av et hjemsøkt blikk som har gitt opp. 

Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. Og likevel ser jeg kropper og ikke mennesker. Der går en som er tynnere enn meg, der går en som jeg er tynnere enn. Deres kropper, min kropp, målestokker og gapestokker. Det er vanskelig for meg å omgås andre kropper som vinner over min. Det er en lettelse at min søsters kropp befinner seg på den andre siden av Atlanterhavet, for ved siden av henne er jeg et monster. Det er lettere å elske henne på avstand. 

Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. Men likevel takker jeg hver dag jeg våkner og fortsatt ikke er en fruktbar kvinne, selv om det burde skremme meg egentlig. Det er noe galt med meg, og det gir meg en følelse av makt over naturen. Det er lite som gjør meg så urolig og ukomfortabel som tanker rundt menstruasjon, seksualitet og kvinnelighet, det knyter seg i halsen bare å tenke på det. Det er skremmende, ekkelt, ikke noe for meg. Jeg er ikke noe for noen heller. 

Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. Og så løper jeg fort og synger brenn, kropp, brenn, inni meg, og gjør det vondt så løper jeg litt til. I skapet har jeg bukser fra barneavdelingen på HM, i tilfelle de tilfeldigvis skulle passe igjen. Og når jeg kjenner meg sulten, så lar jeg være å spise, og når jeg kjenner meg mett så spiser jeg litt til. Min kropp er så feil, at de eneste gangene jeg føler noe positivt om kroppen, er når jeg kan gi noe av den for å hjelpe andre som behøver det mer. Som å gi blod, eller donere hår, eller bære andres tyngde for en stund. Så kan du ha det så godt, eller vondt, kjære kropp.

Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. Men kroppen er ikke slik den burde vært og jeg er ikke slik jeg burde vært, og så lenge det er to forskjellige ting, kan jeg ikke bli kvitt disse tankene. De sier kroppen blir mindre viktig etter hvert som den beroliges av fysisk stabilitet. Men hva med psykisk ustabilitet, hva da? 

Så handlet det kanskje om kropp likevel. Fordi alt det andre det handler om er både ukonkret og ukontrollerbart, det vil liksom ikke repareres. Dessuten kan ingen se det heller. 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg