Så satt jeg der igjen og måtte være en annen enn meg selv. Løgnene kommer like naturlig som ønsket om å slippe dem. Jeg kan skrive alt om det, og hvem som helst kan se, men om du spør meg ansikt til ansikt, får du ikke ta del i min sannhet. Du ser bare kroppen min, men tankene mine får du aldri. Dobbeltmoralen har sin bakside. 

Andre ser nok på meg som “hun sunne”. Men bare fordi noen ser hva jeg spiser, eller hva jeg ikke spiser, til lunsj, betyr ikke det at de vet alt om meg. Forgjeves forsøker jeg å ikke vekke oppsikt og ikke havne i fokuset for andres observasjon, men folk trekkes mot mine forstyrrede sider som kikkere trekkes mot ulykker. Bare se, ikke røre, men kanskje spørre? Skal du ikke ha en baguette, siden det er fredag? Spiser du bare sunt? Er du en sånn som er flink med maten? Hvor får du viljestyrken din fra? Heldige deg som blir mett av det der. Var du på trening i går? Kommer du på trening i dag? Ta deg en kringlebit, her, ta denne!

Nei, ellers takk. Nei, jeg gjør ikke det. Neeeeei, det tenker jeg ikke så mye på. Ellers takk, men jeg er forsynt. Kan vi ikke snakke om noe annet nå?

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Når ble min spising noe det var greit å mene noe om? Har jeg noen gang spurt tilbake? Prøver jeg ikke å bytte tema hver gang dere tar det opp?

For tre måneder siden tok jeg et valg om å ikke dele noe om min fortid eller min vanskelige presens på min nye arbeidsplass. Å bli stemplet var det siste jeg ville, det blir noe sykt å leve opp til. Angeren kom krypende etter hvert som jeg ble svar skyldig. Når noen spurte hvorfor jeg var der, hvor gammel jeg var, hva jeg hadde studert, hva mine planer var, hadde jeg bare svar som malte meg ut av mitt skjøre selvbilde. Jeg vet ikke helt hva jeg vil, jeg er 24, jeg har ikke valgt studie enda, jeg prøver å finne ut av hva jeg vil. Mislykketheten vokste for hvert skeptiske blikk. Spørsmålene stilnet etter hvert som de gjorde seg opp en mening om meg. Nå er det ingen som spør lenger. Jeg vasser rundt i skam og blekner bort i gale inntrykk. 

Hadde jeg bare hatt et svar klart da, som kunne forklart uten å utlevere. Forsvart uten å sverte. Som: Jeg har hatt det tøft og nå forsøker jeg å få det bedre. Eller: Mitt liv har vært preget av sykdom, men nå prøver jeg å bli frisk. Kanskje de hadde sluttet å spørre da, og kanskje jeg kunne gått rundt der med hevet hode uten mindreverdighetskomplekser?

Jeg er her fordi jeg jeg ikke har noe annet sted å dra. Jeg er her for øve meg på å spise sammen med andre. Jeg må være på jobb på dagtid for å lære meg at jeg kan trene på kvelden. 

Jeg er ikke her for å finne ut av hva jeg vil bruke livet mitt på, jeg er her for å finne ut om jeg vil leve i det hele tatt. 

Hver gang jeg må lyve blir jeg stresset. For hva skjer om de noen gang oppdager dette? Tenk om noen vil bli venn med meg på Facebook, der mitt innerste ligger brettet ut? Som frontfigur for åpenhet, er jeg sirlig lukket ansikt til ansikt.

Tilbake til hele meningen med dette. I går toppet det seg på jobb, og ironisk nok skjedde det samtidig som mailen om Sunn fornuft-nominasjonen tikket inn.  Jeg er sint. Og når jeg er sint, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal være det, og så prater jeg det bort eller smiler det forbi. Men nå er jeg sint, og jeg skal forsøke være det til jeg finner en måte å konfrontere sinnets opprinnelse på. Så hvorfor er jeg sint? Jo, jeg er så eitrende sint på at andre skal bry seg så mye om matpakka mi at jeg mest vil ta hele boksen og hive i veggen så det virkelig ljomer i kaffekoppene deres. Når ble matpakka mi så jævla interessant? For å unngå blikk og spørsmål, har jeg forsøkt alle mulige strategier for å ikke vekke oppsikt. Jeg har forsøkt å kopiere flertallets matpakke, jeg har forsøkt å fordype dem i andre samtaleemner, jeg har forsøkt å sitte nærme og langt unna. Jeg har forsøkt vennlig avvissning av spørsmål, spist fort og spist sakte, med gaffel og med skje, eller bare noen skiver brettet ut av et papir. Det har vært egg, brødskiver, rundtstykke, omelett, yoghurt, knekkebrød med tubeost, frukt på siden. Men samme hva jeg spiser, så mener noen høylydt noe om det, selv om sidemann spiste akkurat det samme i går uten at det ble bemerket. Det skjer ikke sporadisk, det skjer HVER ENESTE DAG! 

I går nådde det den beromte grensen for hva jeg kan tolerere. Jeg kom inn til lunsj etter de andre, fordi jeg hadde hatt inspeksjon, og satt meg på en ledig plass. Opp av veska fant jeg fram en boks med salat og egg, et rundstykke pakket på siden, et eple. Skjenket meg en kopp te og begynte å spise. En tittet opp fra sine knekkebrød med leverpostei og satt stille og betraktet gaffelen min som rørte rundt i salaten. Så sa han, med den etter hvert så velkjente tonen: Det så sunt ut! Mellom to tygg løftet jeg på skuldrene og mumlet noe sånt som at jeg var tom for pålegg. Ha! Da lo de godt, alle lærerne. Om de hadde vært single, sa de, og deres kjøleskap hadde vært tomt for pålegg, da hadde de ikke finni brokkoli der, eller tomat. Haha! Da hadde det heller vært en pizzarest fra i går. For hva spiste jeg egentlig til middag? Sikkert bare sunt, eller? Og hva var det andre jeg hadde med, rundstykke? Det så grovt ut! Ho må ha dagens dose med fiber, vet dere. Her sitter jeg med mine polarbrød med syltetøy, og jeg med min byggrynslunsj, uff, vi burde skjerpe oss, dere! 

Maten vokste i munnen min. Lårene limte seg til stolen, og jeg kjente en dråpe rant nedover ryggen. Kroppen min reagerer så tydelig på slikt, med varme og rødme, svette og økt puls. Men min reaksjon uteblir. Mest ønsker jeg å forsvinne derfra, og etter noen minutter gjorde jeg det, rømte til toalettet og ble der til neste time begynte. 

I en drømmeverden, med en annen personlighet, skulle jeg ha reist meg opp, kremtet litt og sagt med rolig og behersket stemme at: Dette finner jeg meg ikke i! Og så, kanskje med en litt mindre rolig stemme: Du, ja, du med dine Husmann med leverpostei, du med dine to skiver med ost på, du med din baguettefredag, du med din energibar, du med din jordbæryoghurt, du med din Byggrynslunsj, du med dine polarbrød med tubeost, du med bare kaffekoppen, alle dere. Jeg ser dere. Og jeg ser deres matpakker. Men, herregud, jeg bryr meg vel døyten om deres matpakker. For hva dere spiser er like lite min sak som det er min sak om dere sover på magen eller ryggen, om dere drikker vann eller melk, om dere trener styrke eller løper eller ligger på sofaen, om dere bruker stillongs eller votter, om dere dusjer på morgenen eller på kvelden, om dere går på do en gang i timen eller bare hver tredje, om dere får tilstrekkelig med fysisk kontakt eller drikker i helgene. 

Og nå ville nok stemmen verken vært rolig eller behersket lenger: Faktisk, så har jeg ikke mer pålegg i kjøleskapet fordi det pålegget jeg kjøpte for å smøre matpakke i går, det spiste jeg opp på vei hjem fra butikken fordi jeg var så sulten og ikke torde å lage middag. Og så ville jeg ha kastet salaten med eggene i veggen. Dette rundstykket har jeg med fordi jeg kastet brødet jeg kjøpte fordi jeg var redd for å ha så mange karbohydrater i fryseren. Og så ville jeg ha kastet rundstykket i taket. Dette eplet har jeg med fordi det er den eneste frukten jeg er trygg på å spise i offentlighet. Og så ville jeg ha kastet eplet i gulvet. Disse klærne har jeg på fordi magen var for stor i dag, og denne halsen har jeg på fordi jeg er konstant kald fordi jeg ikke tør å spise nok mat de timene jeg er på jobb fordi dere bryr dere så jævla mye om hva jeg spiser og ikke spiser til lunsj.

Faktisk så er denne matpakka like lite bra for meg som den kringelbiten der er bra for deg. Faktisk så er jeg nå tom for ideer til matpakker som jeg tør å ha med og som dere ikke vil finne interessante nok til å snakke om, og tom for utvalg av mat jeg tør å ha i kjøleskap og fryser hjemme, at jeg kanskje må begynne å spise havregrøt til lunsj også. Faktisk så skal jeg ut og løpe i ettermiddag, fordi jeg er så utrolig sint og føler meg så fæl at jeg ikke orker tanken på en ettermiddag til der jeg tenker på alt jeg burde ha sagt og alt jeg burde ha spist og alt jeg ikke burde ha spist og fordi jeg gruer meg så mye til lunsjen i morgen at jeg nesten vurderer å si at jeg har fått omgangssyken! Og faktisk, så syntes jeg dere alle burde tenke litt mer på hvordan dere snakker til og om andre mennesker som dere ikke vet så mye om, og faktisk så syntes jeg dere alle burde sjekke hovedoverskriftene på klikk.no og kanskje oppdage et kjent fjes med en ukjent historie som nå er i ferd med å ta en helt ukjent vending.

Og så ville jeg ha tatt koppen min og smelt den ned i vasken, tatt veska mi over skulderen og snurret hodet dramatisk rundt så håret sto i alle retninger, og trampet ut derfra og aldri satt mine bein der igjen.