Du følger asfalten til den blir grus, og så svinger du inn mellom søppelkasser og postkasser, forbi en hekk og til høyre innerst der. Så går du ned og rundt hjørnet og bortover langs veggen. Der er det en dør.

Innerst i blindveien, der bor jeg

Det er så koselig så, å stå ute i novemberkvelden og stirre inn.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Det er bare det at innerst i blindveien ender man ofte ved en feil. 

Og så vil man bare snu, og så er det kanskje litt trangt, og så blir veien dit man skulle litt lengre og litt vanskeligere enn man hadde tenkt. 

Innerst i blindveien, der lever jeg

Det er så ensomt så, å sitte inne i novemberkvelden og stirre ut

For det er bare det at innerst i blindveien kommer ingen forbi.

Og så vil man bare vekk derfra, ut og treffe mennesker og føle seg litt mer til rette en man kan sånn helt i ytterpunktet av farbar vei. 

Innerst i blindveien, der stamper jeg

Det er så slitsomt så, å komme hjem i novemberkvelden og bare ville reise igjen.

For det er bare det at et hjem bygges ikke av fire vegger. Et hjem bygges av relasjoner og minner, og de er det få av i indre enfold.

Og så vil man bare tenke at det kanskje hjelper å gjøre det ekstra fint der, henge en krans på døra og en stjerne i vinduet og sørge for at de fire veggene har bilder på seg og at kanskje noen ringer på en dag og sier hei. 

Innerst i en blindvei, der tvinges jeg til å ta et valg

For det er greia med blindveier, at man vil liksom ikke forstå at de er det før man kommer innerst og ser at det ikke går så mye som en kronglete liten sti å følge videre derfra. Om man ser bort ifra jernbanen som går på den andre siden av den lille dalen nederst i hagen, men den er liksom ingen løsning heller, selv om det suser forbi en mulighet hver endeløse time på tunge dager. Nei, man må samme veien ut, bare nå med vissheten om at den veien ikke var så lett å gå i utgangspunktet, og så vet man ikke engang helt veien videre. For den er ganske vanskelig å se, innerst i en blindvei. 

Og så vil man bare gi litt opp, og tenke at det er greiest for alle å bare bli der innerst i blindveien, der verden er liten og privat og man gikk fra å være ny til å bare være, og ingen stiller spørsmål og ting kan være ganske forutsigbart i all uforutsigbarheten. Man vet for eksempel at kjøleskapet innholder bare det man har kjøpt, og at løpeskoene er tørre i morgen bare man setter dem på varmekablene på badet i kveld. Og så vet man at man ikke trenger å uroe seg for at noen skulle finne på å stikke innom, for da hadde de nok gjort det allerede. Man vet også at det tar syv minutter å kjøre til jobb, og har nettopp funnet en fin tolvkilometer på grus og sti. Og så vet man at det er ganske sikkert at man kan bli der og forbli i den grøten av alt det vanskelige som snart har kokt seg ned til essensen i det hele og begynner å svi og brenne i kjelen, for ingen forventer at man skal endre på det. Ingen, ikke engang du.  

Jeg tror ikke jeg kan fortsette å leve innerst i en blindvei, jeg er ikke ferdig med å gå, ikke klar for å slå meg til ro med at dette var alt og det var her jeg skulle ende. Jeg trenger at veien fortsetter videre, det er lettere å komme seg gjennom svinger og drøye bakker når man er i bevegelse.

Det hadde vært fint å sitte inne og se at liv passerer utenfor, og bare åpne døra og gå ut i det.