Det finnes alltid to sider av samme sak, sies det.

Ja, det gjør det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Utsiden

Innsiden

Kanskje en lys og en mørk, en glad og en trist, en trygg og en redd, en vellykket og en mislykket, en sterk og en svak, en frisk og en syk.

Forrige tirsdag holdt jeg et foredrag om spiseforstyrrelser og psykisk helse ved min tidligere folkehøyskole. Et svært personlig foredrag, et utleverende og åpent et. Det vanskeligste var ikke å stå foran så mange ukjente mennesker og snakke, men å stå foran de få menneskene der som en gang kjente meg og fortelle at de tok feil.

Mitt år på folkehøyskole var kanskje det vanskeligste året i mitt liv. For bak Thea som var så flink, Thea som var så ordentlig, Thea som aldri bannet og aldri var sint, Thea som spilte roller, Thea som sang på scenen, Thea som gjorde pull ups i dørkarmer og løp turer i skogen, Thea som spiste frokost, lunsj, middag og kveldsmat, Thea som smilte og Thea som var sosial, var jeg. Og jeg hadde det egentlig ganske jævlig. Jeg pleide å sitte nedi kjelleren på internatet, i mørket innerst i et lite brukt rom, og stille, stille la innsiden min få komme ut ned i en pute jeg klemte hardt over ansiktet. 

Mitt sanne jeg, bak alle jeg-ene som er jeg. For jeg er alt det der, jeg var alt det der, men inni meg er jeg ikke det, inni meg var jeg ikke det. 

Finn Skårderud sa en gang at: “Vi må ikke forveksle prestasjon med selvfølelse. Du har det vel bra, du som er så flink/pen. Ja, men noen prøver å være flinke fordi de ikke har det så bra. Prestasjon kompenserer for selvfølelsen”. Jeg prøver å fremstå som et vellykket menneske fordi jeg innerst inne har mislyktes i alt. Min verdi måles i hva jeg gjør, ikke hvem jeg er. I meg selv er jeg aldri nok, derfor må jeg være så mye. 

“Jeg følte jeg kjente deg”. Det var det første jeg fikk høre da jeg var ferdig med å snakke og applausen stilnet. Det traff meg. Det hadde truffet dem også. For om mitt ytre kunne bære på så mange løgner og skjulte sannheter, hvem er alle disse menneskene vi kjenner? Hvem er du bak alle du-ene som er du?

Det å leve mot sin innside, er slitsomt. Det krever fokus og energi, det gir fravær av tilstedeværelse og spontanitet. Hvem du skal være, avhenger av hvem du er sammen med, hva de vet og hva de forventer. Du klistrer på deg et uttrykk og sier ting som passer seg. Og tankene spinner, du er i beredskapsmodus, du må ikke gjøre noe feil. Noen ganger blir jeg så opphengt i min fremtoning at jeg kan sitte og tenke i ti minutter på den perfekte setningen å skyte inn i samtalen, før jeg innser at det er for sent å si det nå, og starter arbeidet med å formulere en ny. Noen ganger blir jeg så sliten av å være rundt mennesker og late som, at jeg lengter til å låse meg inn hjemme, vaske vekk sminken, slippe ut magen og ligge i en krøll med dobbelthake og hullete pysjbukse og le litt til Nytt på Nytt. 

“Du virker som et annet menneske”. Det sa de også til meg forrige tirsdag. Jeg virker vel kanskje mer som et menneske. Jeg føler meg mer som et menneske, et helt menneske. Den de kjente var ikke meg, det er dette som er meg. Mitt nye, transparante liv er mer levende. Vissheten om hva alle nå vet, frigjør meg fra maskene og gjør at jeg både kan smile helhjertet, snakke fritt, se mer, føle mer, elske mer, dele mer. Le mer, ikke minst det.

Jeg var ganske høy på meg selv da jeg kjørte hjemover. For, for å være helt ærlig, så var jeg både stolt og fornøyd over hva jeg hadde prestert. Stemmen min hadde ikke bare vært sterk og trygg, det jeg sa gjorde en forskjell. Ikke minst for meg. Kanskje det er dette jeg vil gjøre? Bruke min stemme, mine ord, min erfaring og min innsikt til å opplyse, avdekke og hjelpe. Det føltes riktig, og det føltes viktig, og det er ikke ofte jeg gjør noe som både føles riktig og viktig samtidig. 

Det finnes alltid to sider av samme sak

Innsiden

Utsiden

Til sammen er de deg. Hele deg. Og hele mennesker er ekte mennesker. Og ekte mennesker blir aldri feil.