Fra vill til gull

Av en eller annen grunn, får jeg ikke sove i kveld. Ikke det at jeg har forsøkt. Klokka er kvart over ett, og jeg har nettopp satt meg ned i sofaen med dataen på fanget. I dag har vært en travel dag, og etter jobb, trening og kakebakebesøk, kom jeg hjem i 23-tiden og begynte rett og slett å gjøre rent. Vi snakker typ full vask av bad, og både tørr- og våtmopping av alt annet. Michael Bublé har julekonsert på TV, og jeg henger etter med adventslysene mine og må sitte oppe i hvert fall til de har brent ned forbi 8-tallet. 

Det ble litt tomt etter all vaskingen, selv søpla forsvant ut. Og da kjente jeg at det hadde vært fint å snakke litt med noen, om alt og ingenting, og så logget jeg inn her og… Ja…

Til tross for en travel dag, så har det vært en bra dag. Desember er kanskje den koseligste måneden å jobbe i barneskolen, og i dag har vi knapt gjort vanlige skoleting, bare juleting. I tillegg har vi en greie på lærerværelset, der vi har trukket en hemmelig “nissevenn” i desember, og skal gjøre nissepek og nissegleder. Etter en litt dårlig start, har jeg endelig fått masse ideer, og min nissevenn kan vente seg både knask og knep. Min barnslige side blir bare mer og mer fremtredende, og hele dette julealvprosjektet er også en stor kilde til humor i egen hverdag. Jeg kjenner jeg allerede gleder meg til morgendagens oppsett, det kan bli litt makabert, men på en julete måte. 

Åh, nå synger han duett med Céline Dion, Happy Xmas (War is over), en liten kunstpause bare.

Fra vill til gull, det ble dagens (nattens) overskrift. Jeg har nemlig et gullkorn å komme med. Alle disse barna jeg er sammen med hver dag, de er alt mellom himmel og jord. Noen ganger kommer jeg hjem så sliten i hodet at jeg må sove middagslur, for eksempel i går. Men i dag, til tross for øving til juleforestilling, limpistol- og perlestrykehelvete, tre gutter som hadde dyppet ansiktet i et gjørmehull og et stykk vil-ikke-vil-ikke-vil-ikke-situasjon, var hjertet varmt og smilet bredt på vei derfra. Det er virkelig et selvtillitsboost å jobbe med barn, for de får selv en skamfull 24-årig kvinne på 157,5 cm til å føle seg som den høyeste, mest voksne superkvinne på denne jord. Du må være minst 30, kan de si. Eller, Har du ikke barn? Er du ikke gift? De blir imponert over hvor fint jeg stryker perler og at jeg klarer å klippe akkurat på linja. Det skal ikke så mye til, med andre ord. Og de liker meg, og jeg liker dem, enda så mange ganger jeg må telle baklengs fra 10 i løpet av en dag.

Etter å ha løpt om kapp til garderoben med en gutt som ikke ville inn etter friminuttet (å rope Førstemann funker ALLTID), etter ganske mange nei, du er dum, jeg vil ikke, du er dum, etter ganske mange forsøk på overbevisninger om at resten av klassen ikke ville klare å synge sangen uten ham, og akkurat like mange protester, etter ganske mange klypinger i armen og spark i gulvet (fra hans side, altså, hallo!), så glapp det ut av den lille gutten: “Du bare må bli mamma, fordi du er så god”.

Takk. Fra vill til gull. 

Nå begynner jeg å bli trøtt, lysene er gitt opp for lengst, og dessverre har jeg ikke et eneste bilde som passer til denne krumelurete teksten. Siden klokken er over midnatt, har jeg til og med spist opp dagens sjokoladekalender. Det blir nedtur i morgen tidlig. Uff. Det er best å legge seg når man burde legge seg. 

Så da sier jeg natta og god morgen til deg og håper du sover godt og får en fin dag.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg