Var det bare en drøm?

Eller skjedde dette nettopp? At alle atomer i alle molekyler i alle celler i hele min fremmede kropp ble omringet av en varsom følelse av trygghet og fant hjem. 

Her kommer et tilfeldig utvalg av ord og bilder fra mine dager i Santa Fe. 

Under sheets, en enkeldyne fra Norge, tre fleecetepper, to ulltepper og en haug av lykke, sovnet jeg til lyden av dunkende hjerter i sync. Og våknet hver morgen til Taylor Swift-konsert fra din telefon som du liksom aldri våknet av men jeg liksom ikke klarte å irritere meg over likevel. 

Vel hjemme føles kjøkkenbordet tomt uten deg rundt, og lyset, alt lyset er liksom mørkere selv på dagen. 

Tenk at vi var her, og telte ned til det nye året sammen med tusenvis av andre under julelysene på Plaza. Det er vel det eneste bildet av oss to sammen, for vi hadde så mye å snakke om og så mye å gjøre og så mye å dele, at vi ikke sløste bort tiden med slikt. 

For første gang på lenge lo jeg så inderlig, med deg. Det var nesten som å være en del av en selvutviklende podcastsending som kontinuerlig pågikk i bakgrunnen, og vi ble litt slitne av det å aldri gå tom for ting å snakke om og le av og inspirere til. Men slitne på en god måte, fordi vi ble slitne av å ha det så bra sammen. Slitne av å være så nære. Fire dager med intenst positivt, oppmerksomt nærvær. Så nære at vi ikke behøvde å snakke i fulle setninger, vi bare skjønte og visste og lo oss videre på neste flyktige tema.

Fire dager var perfekt. Jeg kan leve på de lenge, lenge. Fire slike dager er mye mer enn ti distanserte. 

Alle har så fine dører der du bor, og julekranser av red chili mot blåmalt treverk er vakkert. Det er nesten som de sier velkommen hit, her er det hjerterom og plass til alle. Santa Fe er ulikt alle andre steder jeg har vært, det kan knapt kalles USA. Det passer deg og det passer meg, enda vi er totalt forskjellige. 

Du bor i kunst. Jeg blir aldri lei av å se. Gatene føles velkjente, og midt i alt det ørkenbrunrøde, øynes mesterverk på mesterverk av fargesprakende motiver og livsglede. 

Jeg er hjemme nå. Lys våken på natten og søvnig på dagen. Kveldens tredje vaskemaskin er i gang, juletreet skal ned. På en uke har jeg opplevd mer enn jeg pleier på et år. Intens tilstedeværelse er slitsomt fordi det er så ukjent for meg. Sjelen jubler over vellykket fra-dag-til-dag-kaos, og det er slike ting som dette som gir meg kraft til å være. Min struktur må rives ned for å bygges opp igjen på en bedre måte. Det er det jeg driver med nå. Det og du var og er akkurat det jeg trengte og trenger, kjære Sarah.

2017 skal bli et bra år, et spennende år, fylles med ting som gir dagene mening, gjør timene korte og ønsker fremtiden velkommen. 2017 skal bli vårt år, det kjenner jeg på meg. 

Du har gitt meg den beste starten. Nå er det bare å fortsette. Så langt borte igjen, men likevel inntil. Alltid.