Det hviler en stille fred over frossent vann. Kun lyden av egen pust bryter gjennom og forsvinner i øyeblikket. Alle andre tider på året, er dette et av de styggeste og mørkeste stedene jeg vet. Jeg løper helst fort forbi og forsøker å unngå å puste inn den kvalmende stanken av råttent vann. Et hvitt dryss forvandler noe stygt til noe vakkert. Det lukter varmt av solstråler som tiner frostdekte barnåler i dag.
Alt handler om synsvinkler, stemninger, fokus, forventning, sammenheng. Variabler av tid og tilstedeværelse som former inntrykket. Ingen ting er det det er gjennom øyne som ser det de tror de ser og at alt er bestandig.
Så kanskje også det ansiktet som stirrer tilbake på meg i speilet har noe fint ved seg? Når øynene lyser varmt mot noen jeg er glad i. I det smilet jeg møtes med når jeg smiler mot. Når jeg gransker, med det mørke draget av forakt, ser jeg det. I ditt milde, åpne blikk, både lettet og fylt av lengsel, ser jeg meg selv som en som kan savnes. Som alt bak ansiktet. Det er fint.
Så flott:) Både bilde og tekst. Ønsker deg en fortsatt fin søndag:))
Kjære Thea. Jeg har nå sittet og lest mange av dine innlegg gjennom siste uken. Og du mestrer virkelig å sette ord på mye av det jeg også kjenner så sterkt på hver dag. Du gjør det på en rå, ærlig og fin måte synes jeg. Selvom mye er ulikt, deler vi mange like tanker. Jeg heier på deg Thea. Og jeg heier på meg også. Jeg tror mye handler om å våge. Våge å gi slipp. Våge å velge livet. Klem!
Så fint skrevet <3
I aller høyeste grad er du en som kan savnes!! Savner deg!
Takk skal du ha! Håper din søndag var fin 🙂
Kjære deg! Tusen takk for en motiverende kommentar! Du er god. Jeg tror på det samme. Å våge, å gi slipp, å velge livet. Og jeg heier på deg også <3 Klem tilbake
Takk <3 Det er du også!