Det er mye dyr i meg. Der jeg fanges mellom dine to øyne og ikke vet hvordan jeg kan flykte i en kropp splittet mellom ønsket om å bli og frykten for å bli sett.
Om du så meg, ville du bli redd? Om du virkelig så meg, med alt mitt mørke?
På den myke bakken kan jeg bølge fremover, så langt jeg vil, så fort jeg vil, hvor jeg vil. Lik et dyr som skyr folk, lengter jeg til den åpne, vidstrakte friheten. Frykter ingen og ingen ting. Likevel, i alt mitt tomme, skulle jeg ønske jeg var en blant flere, men hvor finnes de jeg er lik når jeg blant andre er annerledes?
Jeg lokkes ut, kjenner dragningen mot skogen, mot mørket, mot vannet, mot fjellet, mot himmelen, der meningen ligger, fullkommenheten, det voksende. Der det er nok å være, der jeg ikke behøver språket fordi jeg ser, hører, føler.
Meningen med livet er energi og bevegelse, før kroppen finner hvile sammenkrøllet på en seng av mose og bar under den strålende stjernehimmelen. Slik ligger jeg under dyna om kvelden, innunder, oppunder, tvunnet rundt meg selv. Pustende, varm, avslappet, trygg, helt fullstendig der.
Bevegelse gir mening, å finne mat gir mening, å søke trygghet gir mening. All meningen. Hvor gjemmer den seg i dette livet?
Som et dyr, er jeg. Jeg ønsker din nærhet, og tilbyr ingen ting. Tar og får, hva kan jeg gi deg tilbake?
Frosset fast i lyset av forventningen om alt hva et menneske bør være. Alt hva et menneske bør ønske. Alt hva et menneske bør føle. Alt hva et menneske bør eie og etterlate seg.
Vill, men fanget. Liten, men stor. Søt, men farlig. Du må ikke komme nærmere. Kom ikke nærmere.
Før synet sakte vender tilbake, jeg myser mot deg, kryper sammen, i spranget tviler, men blir borte i natten.
Foto: weheartit, http://weheartit.com/entry/229217497
