hits

Tanker i vinteren



Musikk nr du trenger mot: Brave, Sara Barielles

Det er lrdag. Jeg er inne i et slags vintermrke. Vanligvis pleier mrket ha en motsatt effekt p meg, men det er noe med dette ret og dette livet som gjr meg mrk inni, enda jeg fler meg trygg i mrket utenfor. Om kveldene pakker jeg meg inn i en varm hette, pakker jeg meg inn i musikk fra reproppene og vandrer bortover veier uten gatelys. Av og til kommer det en bil kjrende, men jeg er aldri redd, helt alene kan det ikke skje meg noe verre enn alt allerede er. Jeg gr og gr, til det fles greit g hjem, og s gr jeg litt til, for vre helt sikker. 

Det startet s fint, med tro, hp og kjrlighet, dette ret. S slo realiteten pusten ut av meg, og jeg kjemper fortsatt for luft. Hadde det ikke vrt for en tante som alltid har plass til en ekstra, en sster som aldri slutter ringe eller den alltid s pne invitasjonen til bare vre litt rundt folk hjemme hos foreldrene mine, s vet jeg ikke helt hvordan jeg skulle kommet meg gjennom dagene. 

Things are drabbing me. These last days have been my saddest days in a long time. I am still sad. Like hollow. Like I see no point in life. No future in life. No love in life. No joy in life. No freedom in life. No devotion in life. No safety in life. No life in my life. I wonder if I ever will. And wonder what will happen when I don't. 

When. 

I want someone to scoop me up in their strong arms, make me feel safe, like I can be carried through this, like they want me there. To hide in their life until my life is ready for my present and my future and myself. I want to leave this place and go places I have not yet destroyed. To face the feelings that destroy me. To see something new and feel part of something. Anything. 

I miss you. No one here can whole and hold me like your present can. No one here can see me like your eyes can. No one here can understand what you can make me see. No one here can fill that empty place in my heart like you do. I just think that I can't live here alone and feel alive alone. I am not good at loneliness. 

Jeg skriver mye. Bde for meg selv og til andre. Dette skrev jeg til ssteren min, en snn kveld vi hadde snakket litt og jeg bare grt til vi la p og etterp ogs. Mye av det jeg publiserer her p bloggen er resultater av slike intense flelser, etterfulgt av stille resignasjon. Det er som om jeg tar meg kraftig sammen nr jeg gjr alt det jeg m gjre, og s rakner alt nr det er gjort. Det strammer og strammer og fyller seg opp, til jeg fr skt dekning i mitt innerste og kan

slippe ut

s veldig mange trer. 

Mye har forandet seg i januar, utenp i hvert fall. Jeg har avsluttet en arbeidspraksis og begynt i en annen. Jeg har begynt med leppestift. Jeg har kjpt brd. Jeg har begynt lfte, bye, presse tungt p trening. Jeg har ny psykolog. Jeg har begynt spise ost.

Jeg er like tung, men s mye tyngre inni. 

Selv bloggen er offer for mine kritiske yne. Jeg stiller meg selv sprsml og begynner tvile. I mte med andre, er jeg virkelig komfortabel med mitt offentlige private flelsesliv? Kan det jeg skriver skade noen, eller meg selv og min fremtid? Er jeg en av dem som bidrar til at andre fr det verre? Eller at psykisk helse blir hverdagsliggjort og tatt mindre alvorlig? Ser andre p dette som et egoisitisk og oppmerksomhetssykt prosjekt? Hva er egentlig hensikten med dette? 

Mye av grunnen til livsbristen jeg faller i nettopp n, handler antagelig om det strre bildet her. Det er sjelden de sm tingene, som tilsynelatende virker utlsende, som er rsaken. Det er begrenset hvor stor pvirkning et halvt knekkebrd ekstra kan ha. Nei, det er alt dette bak som har blitt strre og strre jo mer fysisk sterk jeg har blitt. Enomheten, tvilen, depressive tanker, motlshet, undertrykte flelser, maskene jeg tar p, alt jeg fler jeg m, alt jeg fler jeg ikke kan, mindreverdighetsflelsen, alt jeg innser er tapt for alltid, alt jeg innser er min feil. Jeg ser ikke at livet kan ha noe annet tilby meg enn mer lidelse, nye symptomer, nye uhensiktsmessige mestringsstrategier, for er ikke alt allerede delagt?

En dag m noe skje. Jeg kan ikke fortsette bare vente og hpe at ting vil fikse seg. Det er jeg som m fikse. Dessverre har ikke den oppflgingen jeg har ftt etter min siste innleggelse hatt noen gunstig effekt. Ingen effekt overhodet, for vre helt rlig. Jeg innser at selv om jeg bor i Norge, s stort p alle mter, s er det mange enkeltskjebner, inkludert min, som lider under alt som ser flott ut p papiret, men ikke fungerer i virkeligheten. Selvflgelig er jeg takknemlig for helsevesenet og NAV, hva skulle jeg gjort uten, men det er en hvilepute vre dekket p den mten, helsemessig og konomisk. Den behandlingen jeg fr passer ikke meg, tilbudet her jeg bor er skremmende drlig. Journalen fylles opp, men nrmer seg ingen slutt av den grunn. NAVs firkantede system gir meg konomisk trygghet, s jeg har et sted bo og penger til mat og klr, men det fr meg ogs til fle meg mindreverdig og bundet, uselvstendig. Jeg er redusert til et navn i systemet, prisgitt rettigheter og andres innsats og godvilje.

Jeg ligger ikke p sofaen, med fjernkontrollen og potetgullposen, og suger penger av staten. Tvert imot. Dette livet er hardt, det er brutalt, det er vondt, det krever alt jeg har. Det gjelder veldig, veldig mange andre i liknende situasjon som meg. Likevel blir jeg mtt med et ", javel...?", og det blikket som fr meg til krympe sammen og klistre p mitt besvikne smil. 

En dag m noe skje. Det m bli i r. Kanskje kommer jeg til reise langt vekk for en periode. Til steder i meg selv og i verden jeg enda ikke har rukket delegge. Kanskje kommer jeg til trre si hyt det som ingen forventer; som at skolen ikke er for alle, og aller minst for meg, og at jeg m finne en annen grunn bygge livet p. Eller at kjrligheten ikke er for alle. Eller at denne helvetes treningen fles fullstendig meningsls og egoistisk. Kanskje kommer jeg til forsove meg, rote, glemme avtaler. Kanskje sier jeg deg imot. Kanskje skriver jeg en bok. Kanskje, kanskje, noe m det bli. 

Det beste med januar og februar hittil, har vrt min nyoppdagede glede i filmer, litteratur og musikk. I Star Wars har jeg funnet min indre heltinne i Rey. I Knausgrd har jeg funnet min likesinnede. I musikken finner jeg alltid trst og energiskifter.

Denne jenta sin dans er noe av det flotteste jeg har sett. Akkurat snn vil jeg fle det med det jeg gjr: som om jeg var fdt til det, lever for det, utstrler det. Se den, du ogs. Og tenk litt over om alt du gjr gir deg det du virkelig trenger, eller om det kanskje finnes andre mter gjre ting p. Det er ekte mot. Jeg har troen p deg. Det er bare du som kan pne vinduene til ditt liv. Jeg vil bare se deg vre litt modig (ref. Brave).



 

4 kommentarer

R

05.02.2017 kl.20:32

Jeg har troen p deg og Thea <3

Thea

06.02.2017 kl.19:39

Ditto <3

R

05.02.2017 kl.20:34

Hrt denne? https://www.youtube.com/watch?v=8UuKRMuoyiU

Thea

06.02.2017 kl.19:40

S flott tekst! Tusen takk for opplevelsen <3

Skriv en ny kommentar