hits

Presset kropp



Noen ganger glemmer jeg hvor langt jeg har kommet. Det er viktig ikke glemme, men lre. Historien skal ikke gjenta seg, og forandringer, bde til det bedre og det verre, er alltids forandringer. Forandringer er bevegelse. Bevegelse m til for komme videre. 

Er det armer?

Nei, det er knr.

Det er knr uten funksjon, over legger uten funksjon, over ftter som verker av st, uten funksjon.

Det er knr under lr uten funksjon, som fr blmerker av sittes p, over rumpe uten funksjon, innhul.

Det er er knr under mage uten funksjon, i et evig jag til nrmeste toalett fr alt renner tvers gjennom, under skuldre uten funksjon, s tynget av selvutviskelse at de siger mot jorden eller blir heist oppunder rene p siden av et ansikt uten funksjon, stivnet i grimaser av lydlse skrik.

Det er knr under armer uten funksjon, ute av stand til holde rundt andre og mene det, alltid p vei ut av klemmen og inn i kampen, flukten, ensomheten.

Det er knr i en kropp uten funksjon, i et liv uten funksjon, annet enn overleve. Er det ikke bemerkelsesverdig hvordan livet kommer til overflaten med sine bl blodrer, presser seg fram for minne p at det er fortsatt liv her, det pumpes fortsatt, det pustes fortsatt, s hvorfor lever vi ikke? Hvorfor lever vi ikke?

P mitt sterkeste p mitt svakeste. 

Og likevel s jeg ikke noe av dette fr det hadde skjedd. Men da s jeg det, og jeg skjemtes. Det hadde ikke hjulpet noen ting, det gjorde bare alt ekstra vanskelig. Det strste bedraget hadde foregtt rett foran ynene p meg, og jeg var for opptatt med mitt ytre til se alt som forsvant fra inni meg.

Hva jeg veier, spiller ingen rolle. Det er ikke vekten av meg jeg nsket vekk, det er noe i meg, selve meg, eller kanskje selveste spiseforstyrrelsen? For hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva kan jeg? Aldri har jeg flt meg s stygg som da. Aldri har jeg flt meg s stygg som n. Vekten er fysisk, lidelsen er psykisk, men du m fysisk vre i stand til kjempe mot den. Det kjenner jeg n, for kampen ker i styrke og intensitet i takt med min personlige vekst. Men den er. Og en gang vil den fles mindre viktig. Det handler ikke om tape eller vinne, men ta plass og leve p tross av alt ulevd og frykten for det ukjente. 

En kropp p overlevesesstadiet kan aldri ta seg til toppen av menneskets potensial. Ikke engang halvveis. En presset kropp kan aldri gi et fritt sinn. Presset, presset, presset, jeg lot det slippe taket, og livet har strmmet inn i meg slik luften strmmer inn nr du slutter klemme p noe. Det kan vre overveldende, fles helt for mye, men det er bedre enn vre flat. S kanskje blir det som med ballonger, fra kjedelig flatpresset til full av luft og liv, p vei bortover, oppover, en fargeklatt mot det himmelbl. 

Jeg kan st, jeg kan sitte, jeg kan klemme, jeg kan le. Jeg kan fle, jeg kan lpe, jeg kan snakke, jeg kan se. N er det opp til meg slippe litt, la kroppen vite best og flelsene blge. Sl meg til ro med hva jeg har, og hva jeg fr til og se at jeg er et helt annet sted enn hva jeg var da. Innse at jeg kan klare, s lenge jeg har meg selv. Livet var da, og livet er n og livet vil fortsette komme, s hvorfor ikke leve p lang sikt? S lenge jeg kan kjempe, skal jeg gjre det. Ikke kjempe mot livet, men for det. For meg.

Hvorfor ikke la livet slippe til?

4 kommentarer

Sarah

06.02.2017 kl.20:46

this was a masterpiece. I mean is. And you darling, are a masterpiece, unfolding

you are taking my breath away.

Thea

09.02.2017 kl.11:11

Thank you <3

SiljeSolsikke

07.02.2017 kl.13:59

Hvordan klarer du skrive s fint?? Noen ganger(ofte) fr jeg helt bakoversveis av lese <3

"Er det ikke bemerkelsesverdig hvordan livet kommer til overflaten med sine bl blodrer, presser seg fram for minne p at det er fortsatt liv her, det pumpes fortsatt, det pustes fortsatt, s hvorfor lever vi ikke? Hvorfor lever vi ikke?"

H <3<3<3

Thea

09.02.2017 kl.11:11

<3 <3 <3 <3

Skriv en ny kommentar