Noen ganger glemmer jeg hvor langt jeg har kommet. Det er viktig å ikke glemme, men å lære. Historien skal ikke gjenta seg, og forandringer, både til det bedre og det verre, er alltids forandringer. Forandringer er bevegelse. Bevegelse må til for å komme videre. 

Er det armer?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nei, det er knær.

Det er knær uten funksjon, over legger uten funksjon, over føtter som verker av å stå, uten funksjon.

Det er knær under lår uten funksjon, som får blåmerker av å sittes på, over rumpe uten funksjon, innhul.

Det er er knær under mage uten funksjon, i et evig jag til nærmeste toalett før alt renner tvers gjennom, under skuldre uten funksjon, så tynget av selvutviskelse at de siger mot jorden eller blir heist oppunder ørene på siden av et ansikt uten funksjon, stivnet i grimaser av lydløse skrik.

Det er knær under armer uten funksjon, ute av stand til å holde rundt andre og mene det, alltid på vei ut av klemmen og inn i kampen, flukten, ensomheten.

Det er knær i en kropp uten funksjon, i et liv uten funksjon, annet enn å overleve. Er det ikke bemerkelsesverdig hvordan livet kommer til overflaten med sine blå blodårer, presser seg fram for å minne på at det er fortsatt liv her, det pumpes fortsatt, det pustes fortsatt, så hvorfor lever vi ikke? Hvorfor lever vi ikke?

På mitt sterkeste på mitt svakeste. 

Og likevel så jeg ikke noe av dette før det hadde skjedd. Men da så jeg det, og jeg skjemtes. Det hadde ikke hjulpet noen ting, det gjorde bare alt ekstra vanskelig. Det største bedraget hadde foregått rett foran øynene på meg, og jeg var for opptatt med mitt ytre til å se alt som forsvant fra inni meg.

Hva jeg veier, spiller ingen rolle. Det er ikke vekten av meg jeg ønsket vekk, det er noe i meg, selve meg, eller kanskje selveste spiseforstyrrelsen? For hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva kan jeg? Aldri har jeg følt meg så stygg som da. Aldri har jeg følt meg så stygg som nå. Vekten er fysisk, lidelsen er psykisk, men du må fysisk være i stand til å kjempe mot den. Det kjenner jeg nå, for kampen øker i styrke og intensitet i takt med min personlige vekst. Men den er. Og en gang vil den føles mindre viktig. Det handler ikke om å tape eller vinne, men å ta plass og leve på tross av alt ulevd og frykten for det ukjente. 

En kropp på overlevesesstadiet kan aldri ta seg til toppen av menneskets potensial. Ikke engang halvveis. En presset kropp kan aldri gi et fritt sinn. Presset, presset, presset, jeg lot det slippe taket, og livet har strømmet inn i meg slik luften strømmer inn når du slutter å klemme på noe. Det kan være overveldende, føles helt for mye, men det er bedre enn å være flat. Så kanskje blir det som med ballonger, fra kjedelig flatpresset til full av luft og liv, på vei bortover, oppover, en fargeklatt mot det himmelblå. 

Jeg kan stå, jeg kan sitte, jeg kan klemme, jeg kan le. Jeg kan føle, jeg kan løpe, jeg kan snakke, jeg kan se. Nå er det opp til meg å slippe litt, la kroppen vite best og følelsene bølge. Slå meg til ro med hva jeg har, og hva jeg får til og se at jeg er et helt annet sted enn hva jeg var da. Innse at jeg kan klare, så lenge jeg har meg selv. Livet var da, og livet er nå og livet vil fortsette å komme, så hvorfor ikke leve på lang sikt? Så lenge jeg kan kjempe, skal jeg gjøre det. Ikke kjempe mot livet, men for det. For meg.

Hvorfor ikke la livet slippe til?