“Tevannet koker”

Om du virkelig vil vinne hjertet mitt, er det få ting som slår lyden av vannkokeren som skrus på og sakte begynner å koke, helt uoppfordret, bare fordi jeg kom på besøk. Da føler jeg meg som verdens mest verdsatte menneske, da føler jeg meg sett. Det ligger mye stor omtanke bak små handlinger. 

Å kjøre bil og høre på podcast eller høy musikk

Bilen min er liten, den er møkkete, til tider kaldere enn ute, selv etter femten minutters kjøring. Men, jeg elsker den. Blant alle stedene jeg er, er bilen det stedet jeg føler meg mest trygg og fullstendig hjemme. Radioen har aldri virket som den skal, selv om den er DAB og ny, det kan ha noe med den relativt primitive monteringen gjort av meg og min bror, men jeg gikk til innkjøp av en AUX-ledning, som forøvrig har smeltet fast i anlegget, og kjører aldri en meter uten å koble på lyd fra telefonen. Musikken kan jeg skrive mer om i et annet innlegg, forøvrig har jeg også delt musikktips flere ganger, så her kommer heller noen podcast-anbefalinger: 

– The big five/Sånn er du: super underholdning, både lærerikt og morsomt om personlighetsanalyser av kjente, norske profiler

– The RobCast: amerikansk podcast om alt mellom himmel og jord, med en inspirerende, spirituell og samfunnsaktuell tilnærming

– Misjonen: Antonsen og Golden, behøver jeg å si noe mer? Norsk nyhetshumor på sitt beste

– Radioresepsjonen: årets nedtur at Sagen-brødrene og Bjarte Tjøstheim har et helt års pod-pause, men det ligger hundrevis av episoder ute. Lettbeint underholdning, innimellom hysterisk, innimellom litt mye underbuksehumor, men noen av de faste spaltene er virkelig til å le av

– Treningspodden, Träningspodden og Styrkebyrån: en norsk og to svenske, om trening, mat og helse, som regel med et helhetlig og sunt fokus på det. Jeg kan ikke noe for det, jeg sluker alt jeg kan komme over av slikt stoff, både på podcaster, blogger, instagram, pinterest, og så videre og så videre. Likevel, til tross for at jeg antagelig burde prioritere å lytte mer til egen kropp enn andres stemmer, er informasjonsstrømmen jeg utsetter meg for nøye gjennomtenkt og kritisk utvalgt. I stadig mindre grad lar jeg meg påvirke av usunne holdninger, og det får være det første skrittet. 

– Fredagspodden og Elsa och Hanna – en söndagspodd: to svenske til på tampen. Den første kommer ut hver fredag, den siste finnes det bare ti episoder av. Om livet, mental helse, hverdagen, vennskap, kjærlighet. Hver gang jeg hører på disse, føles det som å høre på noen jeg kjenner, som at det er jeg og søsteren min som snakker sammen. Så koselig! Pluss for at de er på svensk, jeg virkelig elsker det språket! 

Nå tenker du kanskje at “Gud, hun har fritidsproblemer!”. Sannheten er at jeg har lettere for å gjøre alt med lyd rundt meg, så det er sjelden stille, verken i bilen eller hjemme. Lyden fyller tomrommet, gir meg energi, tiltakslyst og motivasjon og attpåtil er det både lærerik og flott underholdning. Anbefales! 

“You’ve got mail”

I dobbelt betydning. Filmen er helt herlig, og det å få faktisk mail er et høydepunkt. Jeg snakker ikke om kjedelige og irriterende reklamemail fra diverse nettbutikker, men mail fra mailvenner og storesøsteren min. Det beste med mail er at de ikke krever noe tilbake der og da. Det plinger i telefonen, og jeg kan vente med å lese til jeg har lyst, jeg kan svare når jeg har lyst, så langt eller så kort som jeg vil. I hvert fall fungerer mailingen mellom oss på den måten, og det er jeg takknemlig for.  

Håndball på TV, eller ski, så lenge Norge er best!

Det er gøy å være best. Og Norge er mye best, i denne sammenheng. Håndballmesterskap for kvinner før jul, VM på ski, vinter-OL, altså, TAKK for alt idretten skaper av engasjement og spenning. Høydepunktene er spredd utover året, og akkurat nå kjenner jeg det kribler i magen før VM i Lahti starter 22. februar. Jeg tror på gull, gull, gull og folkesjela og felleskapssfølelsen og Ja vi elsker og en samlet nasjon som bøyer seg i hatten for våre helter. 

Ektefølte, spontane komplimenter

“Du er så vakker”, kan mamma finne på å si til meg. Eller et lite “You take my breath away”, fra en søster. Eller “Når jeg blir stor, vil jeg bli like flink til å skrive som deg”, fra en nydelig bloggleser. Eller “Jeg blir glad av å se deg”. Først blir jeg ordentlig flau og brydd og føler nesten jeg må beklage at de følte de måtte si noe fint til meg. Jeg svarer ofte med et kompliment tilbake, som at komplimenter er som slike tikkende baller vi får kastet mot oss og må kaste videre før det smeller. Men, herregud, det er ikke akkurat sånn at vi mennesker går rundt og fremtvinger at andre skal si hyggelige ting til oss, om oss. Og når komplimentene kommer fra meg, kommer de helt uoppfordret, ærlig og velmenende, så hvorfor skal ikke det samme gjelde andre veien? Jeg feier de bort, men de lagres, langt der inne. Og det gjør meg glad å tenke på at andre kan like noe jeg gjør eller er. 

Årstider

Vinteren er flott, våren er flott, sommeren er flott, høsten er flott. Så lenge de kommer i den rekkefølgen, selvfølgelig og overlappende. Hva føles vel bedre enn at det endelig blir lysere, eller hestehoven som popper opp i sølete grøftekanter? Det første iskalde badet? Solregnet om sommeren? Bladene som virvler i høstvinden, når det blir så mørkt at det er koselig å tenne lys inne? Å vente på jul, å vente på snøen, å vente på at dagene sakte skal bli lenger og lenger? Årstider er flott så lenge de varer, før de blir uutholdelige og plutselig er over i en ny. De gir året driv og skaper naturlige skifter i livet som ellers bare går og går. 

Reise

Kort og langt, hit og dit. Hvor som helst, bare det ikke er hjemme. Å reise er å fri seg fra rutiner. Det krever spontanitet. Hver gang jeg reiser, kjenner jeg at jeg bare vil reise mer, kanskje i år skal bli året? Å reise er utelukkende sunt for meg, nå. Jeg har heldigvis snudd min reising fra å være en unnskyldning til å spise litt mindre og gå litt mer og bli kvitt noen kilo, til å bli en unnskyldning til å spise litt mer av mat jeg har lyst på og trene litt mindre og bli mange opplevelser rikere, tilstede i øyeblikket. 

At sokkene går opp etter klesvask

En pluss en er to, så det blir helt feil for meg når jeg står der med en og en og en og en som ikke passer sammen og lurer på hvor i all verden de andre har blitt av. Etter heftig risting av sengetøyet, som er til dobbeldyne og ofte krever at jeg kryper inn i det for å komme til hjørnene, finner jeg kanskje en sokk eller to, og resten forsøker jeg å forsone meg med at antakelig har havnet hos husnissene i Harry Potter-universet, som endelig kan bli frie. Med en i husholdningen, og ny vaskemaskin, er det ingen annen logisk forklaring på dette. 

Løpe nedover

Det er gøy å løpe oppover, men nedover går nesten dobbelt så fort, og fort er gøy. Med hendene flagrende bakover og trommende bein, kan jeg ikke annet enn å smile til de stakkarene som tusler motsatt vei på vei til jobb, eller hjem for å lage middag. Trapper er heller ikke til å gå i, da har du misforstått. Oppover tar du to trinn av gangen, nedover buldrer det så fort det lar seg gjør uten å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. I huset der jeg vokste opp, er det en slik perfekt løpetrapp, med en liten trappeavsats for et ekstra hopp. Nå har derimot min kjære mor, praktisk anlagt med sans for finurlige løsninger, brukt en båtpolish til å ikke bare polere badekar og vask – allerede her blinker varsellampene – men også villaens fine fiskebeinsparkett, gulvbelegget på badet og trappen opp til andre etasje. Med andre ord, å løpe her nå, er rene risikosporten. Og det flotte med båtpolish, som mamma forsvarer seg med, er at det varer så lenge. 

Skogen

"Utenfra ruver skogen som noe dunkelt og hemmelig, dens stier er bare synlige når man går på dem, stammene får først sin suverenitet på nært hold. Den klare, grønne fargen, som går i hverandre og i jorden og blir en overveldende masse av natur, den var tydelig. Øynene mine har savnet farger i vinter, og her lå de gjemt, midt i alt det grønne. Idet jeg trer inn, er jeg ikke lenger ensom, eller mørk, skogen opptar meg og holder meg i seg. Du kan ikke vite det med mindre du er der også."

Fra et tidligere innlegg om skogen. Jeg må ha litt skog hver dag, helst. 

Oppdage nye talenter

Ikke egne, men andres! Jeg sluker Norske talenter med alle sanser, og blir dypt beveget over mennesker som utstråler fullstendig innlevelse og lidenskap i og for det de gjør. Forrige helg dykket jeg stadig dypere i youtube-linker til nye, nye, nye talenter, og jeg slutter aldri å bli imponert og forbauset over hvor mange flinke folk det finnes. Det inspirerer! 

Mørket

Mørket gir meg det som lyset ofte gir andre. Trygghet, varme og nærhet. I mørket kan jeg være lyset, og i mørket kan jeg være synlig uten å sees. Når dagene er lyse, blir alt ekstra synlig og ekstra sårt, mens i mørket kan man med god samvittighet trekke seg litt inn i seg selv og hjemmet sitt, tenne lys og se på film uten å føle på alt man burde gjort og alle man burde vært sammen med i stedet. Glem alt som skal grillast og alt som skal spilles og alt som skal danses og alt som skal elskes, i mørket er det nok å bare være. 

Harry Potter, Star Wars, Hunger Games, Hobbiten, Ringenes Herre

you name it, as long as it is wonderfully magical and filled with heroes and heroins. Alt er vellest, velsett og innlevd. Jeg venter bare på brevet fra Galtvort. 

Å skrive noe bra

Du vet når det bare flyter, uten anstrengelser og uten press, og etter to timer, som føles som ti minutter, sitter du der med noe stort ut av noe lite som ikke fantes før. Kall meg gjerne sær og egosentrisk, men jeg finner mye inspirasjon og støtte i å lese egne tekster. Av og til gråter jeg til og med. Og om det virkelig skal føles, så leser jeg det høyt, og det slår ned i meg, mot meg, inn i meg med en helt annen kraft og forståelse enn tanker kan gjøre. I motsetning er det få ting jeg finner mer frustrerende enn å ikke få til å skrive. Da er det ikke annet å gjøre enn å akseptere at inspirasjon er noe du får, ikke noe du har eller har kontroll på, og legge ideen vekk til ideen ikke lar deg slippe. 

Å våkne

Min beste tid, er den tiden fra jeg våkner og til jeg våkner-våkner. Vi snakker et par sekunder, men de lever jeg på helt til jeg kan legge meg igjen og se fram til de to sekundene neste morgen. For et par øyeblikk, er alt greit; dagen er muligheter, masse uspist og masse ugjort, ingen ting må rettes opp i, alt venter. Ah, da er livet bare godt.