Så mørkt – et menneskesinn

Klokken er halv seks, solen har enda ikke funnet det for godt å forsvinne. I det sterke lyset, umulig å vende seg mot og umulig å verne seg fra, får ansiktet et forpint uttrykk. Øynene spennes opp og krymper sammen, sammenbitt munn, de fine rynkene karikerer pannen lik en vits. Det er øyeblikket før jeg gråter, av ikke noe spesielt og alt helt konkret. Den frostdekte steinen føttene sparker bortover veien, skyggene fra et eiketre som forplanter seg på fortauet jeg går på, en unge med hånden trygt i mammas vott, fjellet jeg sto på som ble rullesteiner, solen som bare skinner og skinner, livet som skjer. Kinnene blir våte og kalde før grove vanter på sinte hender fjerner det synlige beviset på mitt forfall. 

Så mørkt, et menneskesinn. Mer lukket enn antatt. Solskinnet bedrar. Jeg har prøvd å være modig. Det går bare så langt, altfor kort. Hvorfor det skjer nå, vet jeg ikke. Det kom kanskje så gradvis at jeg vente meg til mer og mer, lik øynene som gradvis begynner å se konturer i mørket, ser jeg stadig mindre klart og mer skremmende, konturer av skygger og djevler ruver i skumringen. Alt ser likt ut, farget av det fargeløse, alt høres likt ut, ekspanderende støy over voksende stemmer fra inni hodet mitt. Du kan ikke hvile nå, sier de. Du må passe deg fra de rundt deg, du står i veien. De sier jeg må gjemme meg. Så jeg gjør det. 

Kryper inn bak min høye mur, smiler til de som går forbi. Låser porten og kaster nøkkelen inn i tornekrattet der ingen våger lete eller spørre. Hvor gammel er jeg egentlig? Er det på tide å dø nå? 

Det er forvirrende og overveldende å ta avgjørelser uten oversikt over fremtiden. Jeg kan ikke møtes neste tirsdag, du må for all del ikke komme til meg. Du vet ikke hva du vil møte om du prøver, jeg vet ikke hva jeg kan være om du gjør det. Vær så snill, bare la meg være her hvor jeg ikke må noen ting og ikke vil noen ting. Du kan strekke ut hånda, men jeg kan ikke ta den. Det siste jeg vil er at du skal finne det ut på den måten. Det finnes ingen holdepunkter i meg lenger. Jeg faller, faller. 

Kald og fuktig i håret etter dusjen som skyllet over meg, der alt jeg skammer meg over havnet i sluket, sitter jeg ned på den faste plassen ved bordet. Kraftige skjelvinger går gjennom den slappe kroppen, det er vanskelig å sitte oppreist. Alt verker, hodet verker, og jeg merker at snart kommer tårene igjen. Jeg orker ikke mer. Musikken hjelper ikke,  ingen lys brenner i kveld. Det frister mest å pakke sekken og kjøre til noen likevel, men jeg er voksen, jeg må kunne være hjemme en kveld uten å gi opp. Jeg må kunne mer enn dette. Jeg må kunne

holde meg sammen

holde meg

 

hold meg

 

 

6 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg