Hver gang jeg går nye veier, blir jeg uendelig sliten. En fugl flyr forbi, jeg skvetter og får vansker med å fokusere blikket mot bakken. En ekstra hump i veien, det kan se ut som om regnet har laget bekker i sanden og dratt med seg småstein ned til det demmet seg opp, og jeg må trå over, men beinet vil knapt løfte seg. Rett til høyre for meg, så nærme at jeg kan knipe av et blad mens jeg trasker forbi, vokser det et tre ut av et annet tre. Det ser merkelig ut, jeg går litt for nær, en av greinene stryker meg over kinnet, jeg dukker og bruker fire skritt før jeg er oppreist igjen. Er jeg ikke snart på toppen? Bakken bare fortsetter å vokse foran meg. Pusten er så tung at jeg hiver etter den og presser den ut igjen mens det brenner i halsen. Hvor langt har jeg gått? Hvor lenge har jeg igjen? Hvor er halvveis, kommer det snart et flatere parti? Jeg tror ikke jeg takler en sving til i feil retning. Snart siger jeg sammen, om ikke noe kan fortelle meg at jeg nærmer meg noe annet.
Akkurat sånn kan to kilometer på en vei jeg aldri har gått på før føles. Helt overveldende for mye. I løpet av den korte stunden det tar meg å gå, rekker jeg å ha lyst til å snu minst sju ganger. Jeg kjemper mot trangen til å sette meg ned minst fem ganger. For hver tiende meter, sparker jeg litt for hardt mot grusen av frustrasjon og sinne, og steinene fyker i alle retninger mens skoen blir stadig mer møkkete. Jeg må beherske meg for å ikke begynne å gråte eller le av frustrasjon og frustrasjon over frustrasjonen, og annenhver tanke jeg tenker handler om ett av følgende tre: Jeg er for svak til å klare dette. Jeg går feil vei. Det er noe feil med meg som føler det sånn.
Av disse årsaker, går og løper jeg helst faste runder. Selv det å ta motsatt vei, er helt uaktuelt. Med mindre jeg har en usedvanlig god dag, full av overskudd og energi, og det er sol og tørt på bakken og jeg er dritt lei de veiene jeg vanligvis tar, hvilket skjer sånn omtrent aldri.
Av disse årsaker, er det også veldig enkelt å gå seg fast i trygge spor. Det går liksom rundt og rundt, hverken oppover eller nedover. Heller ikke framover. All energi man bruker på å sirkulere, er energi man kunne investert i å skyte fart mot andre mål. Men det krever. Forandring fryder sjelden før den er overstått, og da blir den ofte glemt eller dysset ned i en ny streben. Det er fysisk tøft å tråkke opp en ny sti. Det tar masse tid. Du vil lammes av motløshet og lengte tilbake til det du kjente til. Armene vil verke, beina vil bli seige. Hodet vil nekte å samarbeid, blikket bli sløret av tårer. Alle inntrykkene kan lamme deg, frykten kommer snikende. Stemmen dirrer der du løfter hodet mot regnet og lar det skylle over deg mens du skriker ut i fortvilelse: Ta meg tilbake.
Men du vil ikke tilbake når du endelig når toppen og ser utover alt det ukjente du er på vei inn i. Idet du står der, litt sterkere, litt modigere, litt utslitt og litt lettet, vil forandringen føles som den nye normalen. Bakketoppen blir et utgangspunkt for nye erfaringer. Kanskje snur du deg og tenker: Hvorfor har jeg ikke vært her før?
Velg meste motstands vei. Når det stritter imot inni deg, virkelig protesterer og overtaler og nedsnakker, jo viktigere er det å kjempe for det du ønsker innerst inne. La det gå en liten f* inni deg, la nok være nok nå. DET ER NOK NÅ! Hvilket jeg prøver på sånn omtrent hver gang jeg kjenner jeg er dritt lei de veiene jeg vanlivis tar. Og det gjør meg totalt utmattet. Det krever all min tålmodighet, energi og tilstedeværelse. Det skal føles å forandre seg. Du skal ha lyst til å snu. Du kommer til å sette deg ned og ikke makte et skritt til. Du kommer til å sparke av frustrasjon og skrike av sinne. Du kommer til å hive etter pusten og du kommer til å gråte. Du kommer til å tenke at du er for svak til å klare dette. Du kommer til å tenke at du går feil vei. Du kommer til å føle deg dum som føler det sånn. Du kommer til å føle deg alene. Du kommer til å flakke med blikket. Du kommer til å miste fokus og du kommer til å finne et nytt.
Men så sant du fortsetter, ut av vilje og ut av kraften du bærer i deg, vil du komme til et punkt der du kan hvile i mestringens øyeblikk, som herre eller kvinne over eget liv. Hvor skyggene er bak deg og øynene blendes av lys.
