Ord fra før forteller om endringen nå

I dag har jeg lett gjennom tenkte tanker, skrevne ord og bilder fra tiden da jeg levde i uvisshet for livet. Tiden før jeg ble innlagt for siste gang, tiden før jeg forsto at den eneste som kan ta livet mitt tilbake er meg selv. Blant hva jeg fant, fant jeg mest av alt essensen i den jeg som som var. Det gjør meg trist å lese, men samtidig fylt av mot og stolthet over hvilken forandring jeg har våget meg inn i, våget å være i og våger å bevege meg videre fra. I dag skal glemte ord få tale språket til den tause ensomhet og drømmene til en som behøvde å vekkes:

Jeg kjenner kroppen roper «Stopp!», at jeg egentlig ikke orker mer, men jeg må. Jeg må alltid spise mindre, løpe lengre, oftere, trene hardere, hvile mindre, sove mindre, for det er kun slik jeg kan leve med denne kroppen som kalles meg. Og jeg hater det. Og jeg vil ikke mer, orker ikke mer, klarer ikke mer. Jeg nyter ikke sulten, den gir meg ingen euforisk rus. Bare smerte. Og jeg fortjener den smerten. Og derfor fortsetter jeg. 

Jeg tror i dag at det gikk opp for meg at jeg faktisk nesten ikke overlevde dette. At jeg faktisk nesten sluttet å være. Thea. Jeg har vært følelsesløs så lenge, og i dag begynte jeg å føle litt igjen. Jeg er ganske overveldet av følelser nå. Alle følelser. Redsel, sinne, håp, fortvilelse, hat, kjærlighet, savn, lengsel, sorg, pessimisme, optimisme, men aller mest vilje.

Denne verden er til, for sånne som deg og sånne som meg. Jeg vil for alltid kjempe for å være i livet. Jeg skal kjempe for å ta livet mitt tilbake og ta plass i det og jeg skal leve. 

Jeg vil finne meg selv igjen. Jeg vil leve livet, ikke bare overleve det. Det jeg drømmer om er ikke noe ekstraordinært liv. Jeg drømmer om at dagene har forstavelser. At det er mandager, lørdager, ukedager, helgedager, arbeidsdager, helligdager, feriedager, ikke bare en uendelig rekke sekunder som må holdes ut. At jeg kan legge meg om kvelden og kjenne at det har vært en ok dag. At jeg har en grunn til å stå opp dagen etter. Jeg drømmer om å bety noe for andre. Jeg drømmer om å ha en verdi bare fordi jeg er meg. Jeg drømmer om å studere, jobbe med noe jeg liker, ha et innholdsrikt liv med en fin balanse av ting jeg må gjøre og ting jeg gjør bare fordi jeg har lyst.

Jeg drømmer om å føle ro i kroppen. Jeg drømmer om å le, og gråte. Føle. Jeg vil leve, med alt det livet innebærer. Men jeg kan ikke leve med en spiseforstyrrelse. Den tar bare liv, eller tar det fra deg. Jeg drømmer om å være sjef i eget liv. Jeg vil bli frisk, helt frisk. Det er ingen andre ting jeg vil mer.

Jeg er redd for at det livet jeg kjemper meg tilbake til skal vise seg for vanskelig for meg å leve. Jeg er redd at ingen er igjen, av venner og mennesker jeg trenger, fordi jeg har vært distansert og innesluttet så lenge. Jeg er redd jeg aldri skal bli glad igjen. Jeg er så redd for å bli og forbli helt alene. Alltid. Jeg er redd for at det mennesket jeg er aldri vil bli bra nok. Jeg er redd for å aldri finne ro i meg selv. Jeg er redd for å gi opp. Jeg er så veldig, veldig redd. 

Jeg lengter sånn etter nærhet. Jeg trenger andre, og det er jeg ikke redd for å si. Men jeg kjenner at jeg trenger meg selv også, og at jeg er viktig for meg, og at jeg må ta vare på meg selv og vise meg selv medfølelse og kjærlighet og ikke bare hat og vondskap og slit. Jeg er min egen verste fiende, men også min egen reddende engel. Alt bor i meg, og jeg ser det i små glimt innimellom. Men tør jeg?

Kjære meg. Kjære deg som leser. Det er mye jeg, enda så selvutslettende livet mitt var den gangen. I dag kan jeg si at jeg våget og at jeg stadig våger mer. Bare noen måneder etter disse ordene, skrev jeg dette, som ble et slags bilde på at det er ikke over, men det er ikke over for det. Tiden fremover vil fortsatt bære preg av at jeg er underveis, men jeg gjør, jeg er, jeg våger, taper, vinner. Jeg finner noe og jeg finner stadig mer av det som er viktig: 

Jeg begynner å samles, brikkene mine er nå alle snudd riktig vei. Puslingen tar tid. Spesielt alle gråsonene og skyggene, men også de lyseblå svevende tankene. Men jeg pusler, først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett.

Jeg er ikke så redd lenger. Jeg er ikke taus. Jeg er ikke alene. 

Jeg valgte livet, og jeg står for det. 

 

3 kommentarer
    1. Nå fikk jeg tårer i øynene! Selvom jeg ikke engang kjenner deg, er jeg så stolt av deg. For kampen du tar og har tatt! Og for at du valgte livet! Håper helgen din blir fin <3 Stor klem fra meg

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg