En stk. utslitt kvinnekropp. Hvem er det sitt ansvar? Eieren av den utslitte kvinnekroppen først og fremst. Altså: mitt ansvar. 

Forrige uke var jeg intervjuobjekt i et debattinnlegg i Aftenposten om spiseforstyrrelser og treningssentre. Mine tanker, erfaringer og holdninger til tematikken er mange flere enn hva som fikk plass på trykk. I etterkant har jeg kjent at jeg ønsker å gå mer i dybden på problemstillingen, fordi jeg mener at absolutt alle, ikke bare de med et anstrengt forhold til trening, mat og kropp, påvirkes av det jagende samfunnet vi lever i i dag på en snikende, negativ og helseforringende måte. Vi må bli flere som stiller spørsmål, flere som går motsatt vei, flere som tenker etter og kjenner etter før vi følger strømmen, både i tanker, ord og handlinger. Det hadde vært spennende å høre deres refleksjoner og erfaringer rundt temaet, mine kjære kjente og ukjente lesere, så ikke nøl med å kommentere, snakke med hverandre, starte en diskusjon, lytte, sette ned foten, være modig.

I debattinnlegget var det også linket til et blogginnlegg jeg skrev i sommer. For første gang i min blogghistorie opplevde jeg å få noen usaklige og lite hyggelige kommentarer. Tre ting skjedde:

1. jeg ble overrasket, lei meg, sint, redd, skamfull, usikker og krenket – jeg følte.

2. jeg så på kommentarene med objektive øyne, og kom frem til at de egentlig ikke handlet så mye om meg, men om noe hos avsenderen. Jeg skilte person og sak, skilte meg fra dem, og så at min sannhet ikke er deres sannhet – jeg tenkte.

3. jeg svarte høflig og saklig på kommentarene, og ved det fikk jeg en følelse av å stå opp for meg selv og håndtere noe vanskelig på en konstruktiv måte – jeg handlet. 

Tre ting som til sammen gjorde hele forskjellen – jeg vant. Jeg vant over de automatiske onde sirklene jeg vanligvis ville blitt dratt inn i, og jeg vant selvfølelse og selvrespekt. Nå står jeg sterkere i meg selv. Egentlig er jeg nesten takknemlig for erfaringen. 

Over til temaet ansvarsfordeling i et helseperspektiv. 

I innlegget i Aftenposten var problemstillingen hva treningssentrene skal og kan gjøre om de blir bekymret for et medlems trening og helse. Noen sentre har egne ressursteam som skal fange opp og følge opp medlemmer som kanskje sliter med en spiseforstyrrelse eller på annet vis trener på en måte som ikke er helsefremmende. Det vitner om at problemstillingen både er utbredt og alvorlig, og at stadig flere blir bevisst på dette. Men på samme måte som at en matbutikk ikke kan følge med på hva kundene handler og gripe inn og blande seg opp i dine matvalg, kan ikke treningssentrene følge med på hva alle kundene gjør på trening, eller gripe inn og blande seg opp i dine treningsvalg. Litt forenklet kan vi si at en som lider av overspising eller bulimi aldri vil bli nektet å kjøpe mat i store kvanta i butikken, og at en som lider av anoreksi aldri vil bli tvunget til å kjøpe næringsrik mat. Treningssentrene sine muligheter til innblanding er også begrenset. De har ingen kontroll på hva medlemmene gjør i ubemannede tidsrom, fra vakt til vakt, ved andre treningssentre og utenfor senterets fire vegger. Det kan vi heller ikke kreve. 

Så hvem har ansvaret på matbutikken? Hvem har ansvaret på treningssenteret? Hvem har ansvaret for min helse, din helse og vår helse? Det er mitt ansvar, ditt ansvar, vårt ansvar. Barn er voksnes ansvar, mens voksne har ansvar for seg selv, på alle områder. Alt fra helsehjelp, matpakke, inntekt, hviledager, boligstøtte og utdanningsveiledning til forsikringer, barnehageplass, pensjon, frisk luft og skattemelding, det er enkeltindividets ansvar å ordne seg eller søke støtte til. Men. Det er et stort MEN. Vi har alle et felles ansvar for andres helse ved å forsøke å ikke skade. 

Det er et stort ansvar, for helse er et vidt begrep som omfatter hele mennesket: fysisk, psykisk, sosialt og åndelig/kulturelt. Et raskt søk på begrepet “helse” på google, viser et litt mindre nyansert bilde

Ta en titt selv! Google begreper som helse, sunnhet, trening, kosthold, livsstil, og se hvilke bilder som dukker opp. Det er mye kvinnekropp, målebånd og vekter, grønnsaker, vann og hjerter som pumper jern.

Helse er ikke lenger noe vi har, det er noe vi må strebe etter med en allmenn oppfatning om at det vi allerede gjør ikke er godt nok. Helse har gått fra å være individuelt og sammensatt, til å bli generalisert, fysisk, konkretisert og sunnifisert. Helse er status, helse er business og helse er til stor forvirring. Helse forbindes med samvittighet og mestring, selvbeherskelse og flinkhet. Helse har blitt for stort og dermed for lite ved at helse omfatter alt, og hvert minste lille valg avgjør om du er på den gode eller dårlige siden av helsebarometeret. Valgte du sofaen eller valgte du knebøy? Valgte du pizza eller valgte du salat? Valgte du kaffe eller valgte du grønn te? Valgte du løping eller valgte du gange? Valgte du sjokolade eller valgte du selleri?  Valgte du skjerm eller valgte du bok? Valgte du banan eller valgte du grapefrukt? Valgte du mager eller vanlig variant? Valgte du tidlig morgen eller valgte du sen kveld? Kanskje valgte du det du trengte, altså det som var riktig for deg, men målt mot helsetyrannen valgte du feil, for du kunne valgt bedre. 

Nåtidens helse definerer og setter i bås, den skaper usikkerhet og overopptatthet, den endrer fokuset fra det opprinnelige helseperspektivet til det kommersielle helseperspektivet. Psykiater Finn Skårderud peker på en skremmende utvikling: «Vestlig kultur er en risikokultur med sitt overfokus på kroppen som symbol på psykologisk og sosial mestring». Helse har blitt kultur, helse har blitt kropp og kropp har blitt selve bildet på vellykkethet, ikke bare rent fysisk, men som mestringen av livets psykiske og sosiale aspekter også. I enkelte miljøer på sosiale medier, florerer det motiverende slagord som “Eat-sleep-squat-repeat” og “Great bodies aren’t born, they are forged”. Sunn mat og hard trening har blitt selve kilden til det gode, sunne og helsebringende liv, men hva med resten? Resten av helseaspeket ble borte, sunn fornuft ble borte, andre arenaer vi kan oppleve mestring og livskvalitet blekner bort så lenge vi valgte pølsefest og film med barna framfor gønnkålchips og spinning.

Vi kan til en viss grad verne oss fra usunne helseoppfatninger ved å bevisst velge hva vi utsetter oss for av holdninger, bilder og tekst, hvem vi velger å sammenlikne oss med og hvilken standard vi forsøker å leve opp til, men likevel ikke. Det kan hende jeg er for farget av alt og alle jeg lar meg påvirke av, slik at mine referansepunkter ikke er representative for den generelle befolkningen, men likevel, jeg kan ikke unngå å høre snakket, se bildene, lese reklamene, puste inn angsten for fett, for sukker, for gluten, for karbohydrater, for magefett, for laktose, for svakhet, for livsstilssykdommer, for latskap, for fedme, for mislykkethet, for usunnhet, for uhelse. Denne angsten siver ikke bare ut av sosiale medier og i glansede blader, den ligger i luften rundt middagsbordet, summer på bussen, svettes på treningssenteret og diskuteres i klatrestativet på barneskolen. Jeg kan logge av alt jeg orker, men noe eller noen vil alltid nå meg med budskapet: det kan aldri bli godt nok. 

Og det er her ansvarsfordelingen kommer inn. Jeg har ansvar for min egen helse, du har ansvar for din. Samfunnet gjør mange grep for å bedre befolkningshelsen, tilrettelegge for god, uavhengig og usponset informasjon og veiledning og ved å sette helse på dagsorden. Likevel er vi preget av en uendelig mengde informasjon fra objektive eller subjektive kilder, som enten vil hjelpe oss eller tjene penger på oss. Hvem som helst kan skrive hva som helst når som helst hvor som helst for hvem som helst å lese, og de som roper høyest og mest bastant er kanskje de vi absolutt ikke burde lytte til. Hvem som helst blir usikker. Hvem har rett, hva er riktig, hvem kan jeg stole på, hvem vil meg godt og hvem vil ha pengene mine? Hvem vil hjelpe meg og hvem vil påvirke meg til å velge annerledes i deres favør og fortjeneste? I usikkerheten sås det vekst til å høste inn, men hvem sitter igjen med gevinsten? 

Det er dette jeg sikter til med det felles ansvaret vi har for egen og andres helse ved å ikke skade. Her snakker jeg ikke om det å konkret skade noen fysisk, men skade gjennom å bidra til usikkerhet, uoppnåelige og ekstreme idealer, feil fokus og subjektiv, bastant feilinformasjon. Dette ansvaret er det lett å miste grepet om i den stadig voksende businessen som helse er. Treningssentre har ikke bare ansvaret for å redde sykelig undervektige og overtrente medlemmer fra å svime av på tredemølla, de har ansvaret for at alle medlemmene på senteret skal få et sunt bilde av hva trening er og kan være i et helseperspektiv. Plakater med slagord som skal motivere, kommentarer og påstander for å få gruppetreningsentusiastene til å presse seg enda hardere, de gjør ofte mer skade enn gagn. De rammer ikke bare de som allerede har et anstrengt forhold til kropp, vekt og trening, de rammer alle og gjør at anstrengte forhold blir den nye normalen. Det syke normaliseres, alle blir ikke spiseforstyrret, men svært mange og stadig flere blir forstyrrede spisere, forstyrrede trente, forstyrrede kropper i et forstyrret sinn. Relasjonen mellom kroppen og selvet blir noe skummelt, et enormt forbedringspotensiale som aldri kan forenes i godt nok for meg, godt nok for deg.

Medier, forbilder, sosiale medieprofiler, foreldre, kjendiser, trenere, storesøsken, idrettsutøvere, voksne, lærere, venner, naboer, leger, reklame, mannen i gata, vi har alle et ansvar. Som enkeltpersoner må vi våge å møte informasjon med et kritisk blikk. Stopp opp og tenk etter: hvem sier hva til hvem i hvilken kanal? Hva sier jeg, hva sier du? Jeg har tro på enkeltindividets evne til holdningsendring, til påvirkning og til støtte. Vi må bli flere som stiller spørsmål. Flere som gjør det som føles riktig for seg og sin kropp i sitt liv. Vi må lære å lytte mer til kroppen enn til ytre påvirkning. La helsa mi være i fred!