Jeg sitter på jobb og lurer på når jeg kan gå, jeg har noe jeg må få gjort. Mens jeg sender mail og scanner bilder til det digitale arkivet, har jeg hodet en helt annen plass enn der. Telefonen brenner på arbeidspulten, jeg har satt den på flymodus, jeg ønsker ikke å kunne nås eller å måtte nå. Det er onsdag før påske, og før lunsjen er spist og før jeg tar mot til meg og spør sjefen om hvor lenge vi jobber i dag, dør jeg halvveis innvendig og svetter ubehagelig nedover ryggen under genseren. En fornemmelse av angst ligger i luften. Jeg vet hva som skjer, hvorfor jeg opplever alle symptomer på krise i kroppen og hvorfor ikke hodet kan konsentrere seg om å skrive riktig tekst til riktig bilde. Jeg har prestasjonsangst for egen fremtid, og i dag må jeg mestre den vanskeligste kunsten av dem alle: å bestemme meg.
Så fort jeg kan, fyker jeg ut derfra. På vei hjem er jeg innom fire matbutikker, blir bedt på middag og sjekker en ekstra gang i bagasjerommet om ikke jeg pakket treningstøy likevel. Nei, det gjorde jeg ikke. Hvordan skal jeg få roet meg ned da? Det flakker muligheter gjennom bevisstheten i rasende fart, hva som helst som kanskje kan hjelpe mot panikken som stiger i takt med musikken jeg spiller for full guffe langs Indre Østfolds riksveier. Skal jeg stoppe her og løpe ti ganger rundt bilen? Bade naken i Øyeren? Eller kanskje ringe mamma? Det er nok best å si at det ikke passer med middag i dag? Til slutt gjør jeg det eneste rette: sender en melding og ber om å få bestemme meg i morgen i stedet. Det går fint. Nå venter 24 uutholdelige timer ekstra i kaoset før jeg kan slå meg til ro med en avgjørelse som i dette øyeblikk virker umulig å ta.
Det går virkelig ikke fint overhodet. Som om det vil være lettere i morgen!
Kunsten å bestemme seg er ikke en medfødt gave i mitt tilfelle. Det er noe jeg sjelden gjør, og sjelden får til, og noe jeg helst skulle overlatt til noen andre, mer kapable mennesker. Her har du livet mitt, finn ut av det og gi meg beskjed! Hele livet har jeg lært at det er best å ha alle muligheter åpne. Virkelig store avgjørelser utsetter jeg vanligvis til jeg bare må bestemme meg fort, og så angrer jeg etterpå. Det kan virke som at jeg ikke våger å velge fordi jeg er redd for å velge feil, og jo mer redd jeg blir for å velge feil, jo mer feil/”trygt” velger jeg. Jeg tenker mer på hva andre vil tenke om det jeg velger enn hva jeg egentlig selv har lyst til. Med angeren kommer litt kraft til å kaste meg rundt og finne andre muligheter, og så er jeg i gang igjen. Hele livet har jeg hørt at jeg kan bli hva jeg vil, og at jeg er flink til alt jeg gjør og at jeg er skapt for dette, og dette, og dette og det også. Til slutt vet jeg ingen ting jeg vil annet enn å slippe å velge.
Min rastløse sjel vil videre, søker frem muligheter, alternativer, planlegger tilværelsen på ti nye steder hver dag. Et minutt skal jeg løpe USA på tvers, det neste bli bakerlærling i Lom. Så høres det fornuftig ut å bare bli og fortsette det midlertidige livet jeg lever, deretter rammes jeg av en klaustrofobisk følelse, googler “yoga retreat Bali” og får lyst til å lære å slå hjul, surfe og spise mango med skallet på. Samordna opptak er sprengt, for 10 alternativer er 100 alternativer for lite når hele Norge er alternativ studieplass. Jeg vurderer å kalle dataen min Finn, for det er stort sett der vi henger. Finn jobb, finn eiendom, finn reise, finn meg!
Når tiden for et valg nærmer seg, spør jeg et lite utvalg av mine bekjentskaper hva de tenker. De svarer villig og forvirrer meg enda mer, helt til i går. Mens jeg vasket opp og skrubbet kjøkkenbenken, fikk jeg streng beskjed fra storesøster over høyttaleren på telefonen om at hun ikke ville snakke med meg mer før jeg hadde bestemt meg. Den eneste som kan bestemme for meg er meg. Så la hun på. Hun sa ikke engang ha det. Jeg ble sint og lei meg, selvfølgelig, ropte og gråt litt og kastet nesten telefonen i do. Deretter gjorde jeg det eneste rette: tok på meg pysj, tente 16 lys og så på film resten av kvelden. Jeg takker henne nå.
I natt har jeg sovet på magen, den lille stunden jeg fikk sove. Dagen begynte med havregrøten min i yndlingsskåla mi i sofakroken min med nok en film. Karate Kid. Pick up that jacket! Egentlig ventet jeg bare på at svaret skulle komme til meg, jeg hadde gitt opp å lete. Men tankene ga meg ikke fred. Your focus needs more focus! Det begynte å snø, og jeg løp i skogen der alle trærne er hugget ned og hilste på en gammel mann som syklet langs en grusvei. Like etter hilste jeg på ham igjen. Det var fint, jeg ble tvunget bort fra den indre dialogen og ut i det virkelige liv i møte med mannen på sykkel. Han snudde før bakken i enden av veien, og syklet fram og tilbake på den flate strekningen. Vi klaget på været og han sa jeg løp fort. Tredje gang vi passerte, ønsket vi hverandre god påske og ha det bra, så løp jeg opp og han syklet tilbake. Plutselig visste jeg hva jeg ville, eller egentlig mer hva jeg ikke ville. Hodet ble merkelig rolig, klart, som stille vann. Det skjedde like før hundrevis av hvitveis åpenbarte seg i et skogholt rett ved der jeg bor. Med våte, leirete sko, iskalde fingre og snøfnugg fallende mot nesa, la jeg meg ned i gresset og bestemte meg.
Det funket som et Ctrl+Alt+Del. Alle faner lukkes. Alt arbeid du har gjort og ikke lagret går tapt. Skjermen går i svart. Det blir stille. Så fløy jeg hjem og har ikke tvilt på beslutningen siden.
Så enkelt var det.
Det spiller ingen rolle hvilket valg det gjelder. Fra stort til smått, fra viktig til uviktig. Fra enkelt og tullete, til vanskelig og seriøst. Jeg har vanskelig for å forholde meg til valgmuligheter, men lett for å forholde meg til avgjørelser. Det er en utrolig dårlig kombinasjon. Ofte skyver jeg viktige avgjørelser til side til fordel for uviktige avgjørelser som spiseforstyrrelsen vil prioritere. Kanskje jeg bare må bestemme meg for å slutte å måtte bestemme meg for alt mulig hele tiden. Eller så må jeg korte ned tiden jeg er i valgmulighetsmodus og ta avgjørelser med en gang. Eller innsnevre valgmulighetene. Eller ansette en assistent som kan gjøre det for meg. Jeg får bestemme meg i morgen.
Flott skrevet!
Takk!